Kalkuner har jeg aldri vært likegyldig til. Fra barndommens rike har jeg i minnet at det fantes et eget kalkunhus – med netting front. Ikke så store huset, men plass til en hane og en tre-fire høner. De kunne sitte på vagle, men førte ellers et rolig liv og spiste dugelig med knust mais. Jeg mistenker at dette var et rent sommerarrangement. Spise og bli stor – i påvente av den søte juletid. Jeg husker jeg var livredd den digre kalkunhanen. Når han skrek og bruste med sin digre fjærdrakt, da løp pjokken Sverre. Når jeg tenker meg om, så var det nok et svar på tiltale. Jeg hadde ertet den digre fuglen.
Kalkun var uten videre populær kost på Knardal. Min mor kunne frydefult fortelle at en gang hadde hun stekt en hane på 15 kilo. Så stort var dyret at Pappa hadde måttet sparke igjen komfyrdøren.
Sjefen på gården, det var i de fleste sammenhenger Frua. Særlig om temaet var mat. Hun var også ganske ivrig til å selge gårdens produkter. Jeg vet at særlig rabarbra og plommer fant veien til Torvet, der Johannes Rippel solgte grøden videre. En gang hadde Frua skaffet seg en mengde kalkunkyllinger. Så mange som i overkant av 60 små kræk var det. De fikk bolig i den ene enden av fjøset, som var et absolutt tørt sted. Bodde disse små krekene fuktig eller de ramlet i et vannfat, kunne de stryke med, fikk jeg høre.
Tiden gikk, og kalkunbarna vokste og kaklet.
Jeg vet ikke hvilke planer Frua hadde, men trolig hadde hun avtale om leveranse til en seriøs mottager.
– Kalkunene er blitt store og fine, forkynte Frua en dag ved middagsbordet. Det fikk min lett nervøse Pappa til å spørre: – Du har vel ikke tenkt å selge kalkunene? Det er jo god mat!! Pappa hadde utpreget sans for slikt. Svar ble neppe avgitt der og da.
Hvordan kalkunenes skjebne ble, vet jeg ikke. Men i en eller annen stekeovn endte de nok. Jeg har mistanke om at noen av dem havnet i en fryser nede i nærheten av jernbanen. Frua leide noen frysebokser av «slaktehuset». De var sjelden eller aldri tomme. Etterhvert fikk Frua sin store «sarkofag» hjemme – og for sikkerhets skyld hadde hun noen bokser hos Harlem.
Fruas energi var ikke liten. For at Pappa og presten Kielland skulle ha noe matnyttig å bruke tiden til, ble det beordret ombygging av fjøs og love. Hele fire avdelinger ble det – med plass til 500 hvite italienere. Hver avdeling hadde sin luftegård. Hønene fikk særdeles propert stell, ettersom de hver morgen fikk varm mat – kokt om natten i gårdens store grisematkoker. Min lystige Pappa forkynte at første avdeling skulle hete Sakrestiet – og dermed var Kiellands. Mer om dette anliggende ved en senere anledning.
Les andre historier fra Sverre Stang her:
Kommentarer