Kaldt om nebbet

Hoho, så kjølig, sa reven, han svinset over lyngen – og lurte på om det ikke var en aldri så liten gnagerstek å hente rundt det røde hushjørnet. Men hvem er nå ute og renner etter veien så langt ut i november? Jo, da –  Skjærpetta, der oppe i det ribbete løvtreet. Hun har jeg sett før. Ikke mye mat på henne. Mest staffasje, de fjærene hun bærer. Dessuten er hun søren så rapp både på bakken og i luften. Men hadde hun ramlet i kjeften min, så hadde jeg nok tatt henne. Sa reven og svinset videre.

Jo, Skjærpetta så ned på den røde skikkelsen der nede. Sett slikt skabbete vesen, sa Frøken Skjære og gjorde seg grov i målet. Ja, nesten som en kråke låt hun. Ja, for vi er jo i slekt, selvom det er langt uti, tenkte Skjærpetta inni seg. Hun frøs og stakk hodet under vingen – for å kjenne hvordan temperaturen var der. Ja, bedre enn å ha nebbet ute, tenke skjæra.

Men lysningen er i sikte. En fetter av denne Skjærpetta hadde sett Os-kokken snike seg inn hoveddøren med en stor boks solsikkefrø. Og etter et ørlite familieråd var de to skjærene kommet til at de neste dag ville få smake på disse guddommelige godsakene. Om de ikke var slukt av en slu rev eller blitt revet ihjel av en uoppdragen bikkje. Livet har sine parenteser – også for en stakkars Skærpetta.

Om vi klamret oss fast her i treet og la hodet under vingen – og holdt oss sånn i natt, så kunne vi nok klare etpar never med solsikkefrø ved frokosttid. Hva som var enda verre en sulten, det var at vannboksen, som den snille Os-kokken fylte med vann hver dag, den var frosset. Og uten vann, da blir det krise i en skjærekropp. Skjærpetta hadde forsøkt seg på etpar relativt ferske vannpytter kvelden før, men nå var også de frosset. Vinter er en skrekkelig oppfinnelse, sa de to skjærene i kor.

Men da den neste dagen opprant – mens tåken lå tung over mønet, så dukket kokken opp med en ny boks vann. Da var det jubel i skjæreleiren. Gongongen gikk over Os. Vi har lunket vann i boksen, kom alle venner! Så stormet de på alle fettere og kusiner – og et par yngre nieser. Vann, ja.

Så heldige de var, som hadde Os-kokken som venn. Om han bare kunne lært seg skjærespråket. Så kunne vi sagt noe pent til ham. Sånn at han skjønte at Os-skjærene likte hans vesen og rause oppførsel. Om det kanskje fantes en skjære-tolk? En som kunne si «Love You» på menneskespråket. Sånn kan en skjære tenke – å vei inn i desember.

---