Min brune italienske høne

En gang i verden fantes det en liten pjokk oppe på en gård under Festningen. Han lekte som andre barn – med det han fant. Noen ganger var det bare ekenøtter, som han lagde små ben på. Andre ganger hoppet han paradis med de få guttene og jentene som fantes. Aller mest likte den tankefulle gutten å leke alene med gårdens dyr. Noen ganger var det mammaens katt, som het Tussemora. Men hun var gammel og likte ikke så godt å bli lekt med. Stas var det å gå i fjøset og la kalvene sutte på fingeren – eller å lene hodet mot de svære og drøvtyggende kuene. Det var trygghet og varme i fjøset. Alle barn skulle ha seg et fjøs.

Pjokken hadde til bursdag og jul fått noen miniatyr-dyr i dristige farver. De appelerte til guttens fantasi. Han satt der på baksiden av huset med sine små kalkuner, gjess, høner og hester. De utfordret hverandre. Det hender jo også at dyr krangler. Men stort sett var de godmodige og snille med hverandre.

En dag kom katastrofen til pjokken. Han hadde glemt å ta inn sine lekedyr. Da han tittet ut neste morgen var det bare små ståltrådbiter igjen etter det som en gang hadde vært hans kjære dyr. Nattens uvær hadde tatt dem. Skånselsløst var dyrenes kropper blitt offer for styrtregnet. Modeleringen og farvene hadde rent av ståltråden. Bladene på eketrærne var ennå drypp våte. Trøste og bære, hvilken ulykke!  Gutten gråt sine modige tårer. Det var lenge til jul. Gutten vokste opp i en tid, der gaver bare dukket opp til bursdag og jul.

Et år var annerledes enn de andre. Kanskje var pjokken 5 år. Av mamma og pappa fikk den unge poden en knall rød tråbil. Strømlinjeformet og hissig blank i lakken.

En knallrød tråbil!

– Er den ikke fin, gutten min, sa pappa.

Han hadde litt bildilla og fortalte sønnen stolt om dengang han kappkjørte med toget fra Prestebakke til Halden stasjon. Denne pappaen elsket amerikanske biler og hadde hatt sertifikat siden 1914. Han viste hvor gassen var på sin Essex. Men pjokken, han bare gråt.

– Hvorfor gråter du? spurte mamma.

– Jeg ønsket meg jo en brun italiensk høne, ikke en tråbil, svarte gutten.

Kanskje var han litt rar. Men sånn var historien.

Det hører også med til denne lille barnesaga at da gutten året etter fylte 6 år, så fikk han en italiensk høne. Presten Kielland kom tidlig om morgenen opp på gutteværelset med en gulmalt kurv.

-Ta av lokket, bad presten. Og barnet så gjorde. Der lå den italienske brune hønen, som han hadde ønsket seg. Hun ble sluppet ut til de andre hønene og la sine fine brune egg, som gutten spiste til frokost. Hver dag sto han ved hønsegårdens netting og tittet på sin brune bursdagsgave.

Tråbilen, den rørte han ikke.

Alle foto: Pixabay
Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer