Thorkil H. Lindskog husker en fin barndom i besteforeldrenes hage, og gleder seg til å holde musikkbad på Bryggerhuset igjen. Vi har stilt Thorkil fjorten spørsmål sånn at du kan bli litt bedre kjent med ham.
Thorkil H. Lindskog krever neppe en introduksjon for haldensere flest. Om han ikke hadde gjort seg kjent som kulturjournalist i HA, så har han jo også satt i gang x antall kulturprosjekter selv også. Den årlige innspillingen av Jul i Halden-CDen er et godt eksempel, musikkbadene med lokale musikere på Bryggerhuset er et annet. De to første musikkbadene, i 2016, var forøvrig på Herregårdskaféen.
Mitt første minne
– Hvis jeg skal gå så langt bakover i tid som jeg klarer så er jeg tilbake i mormor og morfars hus i Dyrenalsveien. De eide og bodde i et hus der oppe som nå er revet. De hadde en svær hage, med stikkelsbærbusker, og rips og alt mulig. Det gikk en liten elv forbi eiendommen deres, og rett ved hagen var det en stor foss som stupte rett ned i Schultzedalen. Der lekte vi, vi hoppa rundt på glatte stener og hadde det kjempefint. Jeg husker også godt noen treleker jeg lekte bak huset med der oppe. Mest sannsynlig var de kjøpt i en leketøysbutikk i Strömstad, der var det en spennende butikk folk i Halden ofte handlet i. Oppsummeringsvis husker jeg en veldig fin barndom. Vi hadde det bra. Vi var etterkrigsbarn, det var optimisme og lyse tider.
Trekk frem noe fra oppveksten din som har preget deg
– Faren min, Holger, var veldig musikalsk. Han spilte fele og gitar på familietilstelninger, og onkel Bjørn sang. Det var alltid svenske viser, det gikk mest i Evert Taube og Dan Andersson. De sang aldri norske viser. Pappa spilte opp til dans også, på Fagerholt på Idd. Pappa likte nok ikke rock noe særlig, han var ikke så veldig opptatt av det. Hvis Elvis sang noe storslagent, for eksempel It’s now or never eller noe lignende – da syntes han det var flott. Men han likte jo ikke popen og rocken jeg lytta til. Likevel mener jeg at han påvirka meg inn mot musikk- og kulturinteressen jeg har hatt som både ungdom og voksen. Det var jo interessen min for dette som gjorde at jeg gikk til HA den gangen og spurte om jeg kunne skrive om musikk og kultur. Den gangen gikk jeg ofte på Popkjelleren på konserter, men det var aldri noen som skrev om konsertene i avisa på den tida. Det var ikke vanlig den gangen. Jeg gikk til redaktør Dalastøl og spurte om jeg kunne få lov til å skrive anmeldelser av konsertene, og jeg ble sjokkert over at han sa ja. Det var i 1967.
Du var den første som skrev konsertanmeldelser i HA? Du er jo historisk!
– He he, ja man kan kanskje si det. I løpet av de to første åra skrev jeg nærmere tredve anmeldelser av konserter på Popkjelleren. Men jeg skrev om andre ting også. Cornelis Vreeswijk for eksempel, han var jo her og spilte på Aladdin kino. Det var i 1975 tror jeg.
Hvis du kunne tatt en kaffekopp med hvem som helst, hvem ville du valgt?
– Der må jeg få lov til å utvide spørsmålet litt. Jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg tenkt på hvor lite nysgjerrig vi unge var på vår egen familiebakgrunn. Da jeg vokste opp snakket vi aldri om familiehistorie. Det var to ting vi syntes det var utrolig kjedelig å snakke om, og det var vær og historikk. Nå irriterer det meg at jeg ikke var mer nysgjerrig på min egen bakgrunn. Jeg kunne godt tenke meg å sitte rundt et bord sammen med familien min og høre dem fortelle historiene sine. Ikke minst ville jeg hatt med min egen bror Thomas rundt det bordet, han forsvant etter eget ønske i 2009. Ikke at det hadde gjort noen forskjell. Men jeg skulle gjerne hatt ham der sammen med familien, sånn at vi kunne snakket oss gjennom den nære familiehistorien.
Hvis du var din egen psykolog, hva slags råd ville du gitt deg selv?
– Da hadde jeg gitt meg sjøl sparken. Så hadde jeg mest sannsynlig bedt meg sjøl om å omskolere meg. Jeg har i grunnen ikke noe mer å si om det.
Hvem beundrer du?
– Jeg har ett barn. Anette er arrangementsansvarlig i Kulturrådet i Oslo, hun har alltid jobbet i kulturfeltet. Å beundre er jo et voldsomt ord, og det blir slengt rundt omkring for mye i våre dager. Men jeg må si at jeg beundrer Anette, hun har alltid klart seg bra og har fått til ting hun har satt seg fore. Og så er det jo utrolig flott å ha en datter som er engasjert i samme felt som meg, tenk om hun hadde begynt å jobbe med mote eller noe sånt? Da hadde vi ikke hatt noe å snakke om.
Hvem skal spille deg i filmen om deg selv?
– Det er ganske fjernt. Da måtte man jo hatt ganske mange skuespillere i så fall? Nei, det er vanskelig å svare på synes jeg.
Synes du ikke at livet ditt kunne fortjent å ha blitt en film?
– Hehe, nja, kanskje en kortfilm? Eller en liten dokumentarfilm muligens. Det er mange som har levd et liv som meg. Det er som sagt ganske fjernt for meg, dette var nok det fjerneste spørsmålet på lista.
Hvem ringer du hvis det brenner på dass?
– 113. Blant annet fordi de har fantastisk god morfin. Det har jeg opplevd sjøl i ambulanser.
Kommentarer