Det er mye jobb bak enhver kulturproduksjon, og ofte mange mennesker involvert. I denne artikkelserien snakker vi med noen av dem som aldri står på scenen, men som allikevel er uvurderlige i produksjonens store tannhjul. Denne gangen har vi snakka med lydtekniker Espen Jamne van Groningen.
– En lydtekniker skal ikke synes, sier Espen Jamne van Groningen. Han skal ikke finnes, han skal bare gjøre sine magiske ting.
Det er litt uvant for en lydtekniker å plutselig skulle være i fokus. Men sånn er det altså nå. Vi skal finne ut mer om hva det innebærer å være lydtekniker. Og hvorfor Espen digger jobben sin.
– Jeg vet egentlig ikke hvorfor akkurat lydteknikk ble interessant. Det var ikke noe jeg drømte om å holde på med i tenåra, det var først og fremst musikk jeg hadde en lidenskap for. Men interessen for teknikken ble allikevel vekka ganske tidlig.
På slutten av åttitallet en gang fikk Espen seg jobb i Konsertbyrået. Da var han femten. Espen rigget og bygde scener, bar høyttalere og utstyr, og jobba som vakt på konsertene de arrangerte.
– Det var en bra jobb. Allsidig. Jeg gjorde alt mulig.
Espen fikk stadig flere oppgaver i Konsertbyrået, og jobben hans dreide seg mer og mer om den tekniske produksjonen.
– En dag kom Svein Andersen i Konsterbyrået til meg og sa: Nå er det din tur, i dag skrur du lyd. Jeg mener det var på en UKM. Jeg ble litt stressa, for det kom litt ut av det blå, men jeg sa selvfølgelig ja. Og det var skikkelig moro. Jeg tror det gikk ganske greit også.
Ildprøven var overstått, Espen hadde bestått. Etter det ble det flere lydteknikeroppdrag. På slutten av nittitallet begynte han å jobbe frilans som lydtekniker.
– Jeg fikk fast hyre hos bluesklubben på Samfundet. Der jobba jeg litt som vaktmester også. Men jeg turte ikke å ta skrittet ut og leve av lyd. Ikke ennå.
Lydteknikerjobben var altså en bigeskjeft. På dagtid jobbet Espen andre steder, og så skrudde han lyd på kveldene. Espen skrudde for Henning Kvitnes, for Paal Flaata, for Jørn Hoel og mange, mange mange andre band og artister. Når jeg spør ham om å ramse opp hvilke band han har skrudd lyd for, synes Espen det er enklere å ramse opp dem han ikke har skrudd for.
– Jeg tviler på at det er så mange musikere i denne byen jeg ikke har skrudd for.
Noen band har han fulgt tettere enn andre. Dødt Løp for eksempel, og Mork. Og ikke minst Planet Mastergod.
– Jeg starta først som lydtekniker for Planet, men så mista de bassisten sin og ville ha meg inn som ny bassist. Jeg spiller jo egentlig ikke bass, så jeg sa først nei. Men så ble det meg til slutt allikevel. Og der ble jeg jo værende.
I 2019 ble Espen oppfordret til å søke jobb i Brygga kultursal da de skulle øke grunnbemanningen sin. Dermed ble det fast ansettelse i Halden kommune. Nå ble det plutselig lyd på dagtid også.
Hva innebærer egentlig jobben som lydtekniker?
– Det er litt vanskelig å oppsummere i én setning. Men kort sagt skal jeg finne ut hvordan et band skal låte best mulig i et rom.
Instrumenter og vokal går inn i mikrofoner, gjennom en mikser og ut i rommet via høyttalerne.
– Jobben min er å få alt dette her til å høres ut som noe som henger sammen. Det er jo mer enn å bare skru gitarlyden opp og ned. Miksebordet har en haug med verktøy til problemløsning. Alt som går fra hver og en musiker på scenen, skal ut i en sal. Det er mange ting en kan justere på. Klang, for eksempel. Eller kompresjon.
Kompresjon?
– Det er et dynamisk verktøy, som gjør av man utjevner forskjellen mellom lite og mye. Man pakker det sammen, sånn at lite blir litt mer, eller mye blir litt mindre. Man må gjøre masse tweeks i kompressoren for at lyden skal låte naturlig når den skal gå fra musikerne og gjennom et lydanlegg.
EQ-filteret er også et viktig verktøy for en lydtekniker.
– Dette er et av de viktigste verktøyene jeg har. Her avgjør man hva av informasjonen som kommer fra mikrofonen som skal slippe ut gjennom høyttalerne. Hvis man tar med all lyden ut fra alle mikrofonene og kjører det ut gjennom høyttalerne blir det helt kaos. Mølje. Jeg må gi plass til hver eneste komponent, hver kanal.
Espen er perfeksjonist, og går inn i jobben sin med hud og hår. Men én ting kan stå i veien for en vellykka jobb.
– Dårlig kommunikasjon. Hvis man blir usikker på hva bandet trenger og ønsker seg, er det vanskelig å gjøre en god jobb. Heldigvis er det lett å unngå ved å kommunisere godt med dem som skal på scenen.
Hvordan gjør man det?
– Vel, det første jeg gjør, er å forsøke å vise dem som skal på scenen at vi er på samme lag. Det er femti prosent av jobben akkurat det der. Jeg må forsikre artisten eller bandet om at vi har ett felles mål, og det er at dette skal bli best mulig.
Du blir litt psykolog?
– Åja. Og en lydtekniker kan fort bli en hindring. Det er ikke hensiktsmessig hvis det blir ‘meg mot dem’-stemning. Det kan skje spesielt hvis jeg dealer med folk som ikke er så vant til å være på scenen. Da prøver jeg kjapt å kommunisere at vi er på lag, samtidig med at jeg må være litt autoritær.
Så en blanding av ydmyk og autoritær altså?
– Ja, det kan du si. Det kan være en vanskelig kombo.
Tid er en annen utfordring.
– En lydtekniker har null slingringsmonn på tid. Man må få det til innenfor den gitte tidsramma. Men gjennomføringen av konserten er egentlig det minst stressende, det er forberedelsene som er hele jobben. Det er da du setter alle premissene for hele konserten.
Kan du bli stressa?
– Joda. Men ikke så lett, ikke nå lenger. Eller rettere sagt: jeg kan nok bli litt stressa, men jeg får aldri panikk. Det er det ikke noe hjelp i.
Ulike band ønsker naturligvis ulike lydbilder.
— Skal det være genuint? Livekänsla? Kanskje skal lydbildet være polert, som med klassisk musikk. Pop skal ofte låte syntetisk og perfekt. Garasjeband vil ha noe helt annet, man skal kjenne svettelukta og høre at det er live. Klassisk skal høres naturlig ut, det skal ikke låte tweeket. Plassering av mikrofoner er veldig viktig. Den må stå på akkurat den flekken.
Hvis det låter surt?
– Da ber jeg dem å stemme instrumentene. Prøver å finne grunnen. Hvis vokalen er sur, mangler som regel vokalisten informasjon. Kanskje hen ikke hører pianoet? Da treffer man ikke pitchen, man må ha noe å knagge intonasjonen sin på.
Hvordan er det å skru for et band du ikke har forhold til fra før? Hvordan kan du vite akkurat hvordan de vil ha det? Spotify?
– Ja, jeg bruker Spotify i sånne tilfeller. Prøver å få tak på hva slags uttrykk de har, hvis jeg har mulighet og tid. Det har man jo ikke alltid. Man blir også prisgitt førsteinntrykket man får av folka som skal på scenen. Jeg treffer gitaristen, og så tenker jeg: «Når du drar på deg en gitar, hva tror jeg skjer da?» Jeg må rett og slett være litt forutinntatt, og sette folk i bås. Og jeg liker jo ikke vanligvis å sette folk i bås.
Så det er en del menneskelesing ute og går her?
– Masse. Men det aller viktigste er å lytte til instrumentene, om det er sang eller trommer eller hva det er, og høre: hva gjør de? Og hvordan limer jeg det så sammen til det bandet ønsker? Man må assosiere til noe. Et countryband vil jo ha høy steelgitar for eksempel. Man må ta noen kjappe avgjørelser, plassere dem i en sjanger.
Espen har skrudd lyd for mange band gjennom årenes løp. Men noen jobber husker han ekstra godt.
– Den første jobben på Rockefeller står jo litt ut. Det er en milepæl. Det å få skru lyd på et sted jeg har vært på konserter med artister jeg synes er dritbra, det er ganske fett. Første gangen i utlandet var jo også kult.
Espen har nemlig skrudd lyd ute i verden også. I Brasil. I asia. I USA.
Noen andre jobber du husker godt?
– Det var jo den Mork-konserten i Las Vegas for noen år siden, det var spesielt. Vi hadde get in klokka 10, og vi lurte på om det kom til å komme noen på konserten siden vi skulle spille så tidlig på dagen. Jeg kikka ut fra backstage rett før konserten, og et var i hvert fall et par hundre mennesker der, så jeg pusta letta ut. Det kom i alle fall noen! Så står jeg og jobber i skjermen, med nesa ned i mixer, og ser ikke ut i salen på en stund. Så nærmer det seg konsert, og jeg setter i gang introen bandet skal gå ut på. Da hører jeg et BRØL. Jeg kikker opp, og ser ut på to tusen mennesker. Det var ikke helt forventa. Det er en opplevelse som sitter i.
Noen sjangre som er ekstra gøy?
– Jeg har jo et lite bankende, svart hjerte for metall. Sånn sett var Wacken Open Air moro. Jeg er ganske altetende når det kommer til musikk, og har vokst opp med mye jazz og andre ting. Men metalen er liksom min.
Espen digger jobben som lydtekniker.
– Det er veldig mye som er gøy med det. Det er et sosialt yrke. Teknikken er verktøyet, men det er jo menneskene man jobber med. Og så jobber jeg jo med min største lidenskap: musikk. Når publikummet, musikken og teknikk klaffer, når den symbiosen sitter, da mister jeg meg sjøl litt – da blir det faktisk ganske magisk. Jeg er helt ekstremt heldig som får lov til å ha hobbyen min som jobb.
Dette er en lidenskap for deg?
– Definitivt.
Les flere artikler i serien her:
Kommentarer