Det er mye jobb bak enhver kulturproduksjon, og ofte mange mennesker involvert. I denne artikkelserien snakker vi med noen av dem som aldri står på scenen, men som allikevel er uvurderlige i produksjonens store tannhjul. Denne gangen har vi snakka med studiotekniker på Athletic Sound, Dag Erik Johansen.
Midt i kulturkvartalet troner legendariske Athletic Sound studio. Opp og ned stentrappa til den gamle gutteskolegymsalen har det vandra mang en musiker. Noen er unge, uerfarne og håpefulle, andre er rutinerte og garva ringrever. Felles for dem alle er at går inn døra med sin egne, ubearbeidede musikk, og ut igjen med et musikkprodukt som kan trykkes på vinyl eller legges ut på strømmende plattformer. Ved mixebordet inne i studioet finner vi Dag Erik Johansen, studiotekniker ved Athetic Sound. I sju år har han sittet ved spakene.
Hva er jobben din, kort oppsummert?
– Kort oppsummert? Det er vanskelig å oppsummere denne jobben i en setning. Jeg spiller inn og bearbeider musikk. Det er i utgangspunktet en teknisk jobb, men det jeg gjør er også kunst. Det er en subtil kunst, jeg er med og maler det helhetlige bildet. Det er en ganske heftig prosess, som tar mye tid. Det er ikke noe folk vier så mange tanker når de skummer gjennom playlistene sine på Spotify. Teknikerstillingen har også endret seg de siste tjue årene. Før var det flere roller. Det var alltid en produsent, en tekniker, og en som som styrte tapemaskinen i studio. Man hadde egne folk som mikka opp, det var mye folk på jobb og man hadde klarere roller. Alt dette er nå skrumpa inn til én rolle.
Dag Erik har gått i lære hos Athletic Sounds grand old man Kai Andersen, men da han starta for sju år siden var det ikke rett inn bak spakene på mixebordet. Det var en vei å gå.
– Jeg har gått gamleskolen, forteller Dag Erik. Da jeg starta her for sju år siden var jeg løpegutt, laga kaffe og kveila kabler og rydda. Jeg starta på gølvet, satt og observerte og holdt kjeft. Hadde notatbok i baklomma der jeg noterte alle tekniske tips og triks. Det er kjempekult å ha lært dette faget på gamlemåten, gått veien fra gølvet og opp.
Psykologi og vibber
Dag Erik fotfulgte Kai med øra og øya på stilk i flere år før han begynte å jobbe alene. Og det er ikke bare det tekniske som skal innlæres. Musikkproduksjon er mer enn knapper og kabler.
– Noe av det viktigste Kai har lært meg er psykologien man tar med seg i studio, jeg har lært utrolig mye om hvordan man skal forholde seg til menneskene som kommer inn her. Psykologien bak. Det har jeg lært ved å sitte ved siden av Kai i flere år og lytte og observere.
Psykologien?
– En studiotekniker jobber jo med mennesker. Det er sårbare greier. Artistene som kommer inn døra her har kanskje aldri hilst på meg før, og etter en kort opprigg så skal de presentere kunsten de har laga – som kommer rett fra deres hjerter – for en person de ikke kjenner.
– Det er en sjukt følsom sak egentlig. Og så skal jeg som en totalt fremmed person sitte langt unna bak et tjukt glass og mene noe om musikken deres. Det er som regel supergode vibber i studio, men det er jo opp til en sjøl hvor gode vibber det blir. Det er halve jobben det.
Er du terapeut også?
– Jepp. Det blir litt av det. Mange lurer på om det de har laga er bra nok. Noen kommer man tett innpå. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker i denne jobben.
Haugesund og Sund
Dag Erik vokste opp i Haugesund. Hovedsakelig.
– Frem til jeg var seks, bodde vi i utlandet. Jeg ble født i Bergen, men da jeg var liten bodde i Botswana, Venezuela, Mexico og USA. Fattern drev med telekommunikasjon, han reiste rundt og bygde ut mobilnett.
Når ble det åpenbart at du skulle drive med musikk?
– Jeg hadde en musikklærer på barneskolen som var dritkul. Det begynte egentlig da. Det var en svær skole, med masse ubrukte rom. Han ordna det sånn at vi fikk et bøttekott til bandrom, der tapetserte vi med bandplakater og laga old school øvingsrom. Det var helt rått for en som gikk i sjetteklasse og aldri hadde spilt et instrument. Jeg begynte å spille gitar, og hørte Jimi Hendrix for første gang. Da begynte jeg å forstå at det var en hel verden der ute med musikk.
På musikklinja på videregående valgte Dag Erik gitar som hovedinstrument.
– Der ble jeg introdusert for jazzen for første gang. En bassist jeg kjente hadde en jazztrio på videregående. Det var dritfett. Alle i den trioen gikk jazzveien videre i livet også. Jeg fikk med meg et par musikere til en trio sjøl, og så begynte vi å spille jazz.
Etter videregående gikk Dag Erik musikklinja på Sund folkehøgskole.
– Det var over 300 søkere til musikklinja det året jeg søkte, det var helt hinsides. Nitti prosent av jazzmusikerne i Norge har gått der, det anses som en plattform man bør ha før man går videre. Jeg kjenner folk som har kommet inn på Konsen i Trondheim og Oslo men som satte utdannelsen på vent for å gå på Sund. Det er bare spilling, i et helt år. Samspill er alt, man får ikke utdelt en eneste note. Jeg har aldri lært så mye om musikk som det året på Sund.
Studiointeressen våkner
Selv om Dag Erik hadde lært mye om musikk på Sund var han ikke sikker på hvor veien videre skulle gå.
– Jeg fant ikke helt uttrykket mitt. Jeg hadde ikke noe jeg ville fortelle. Allerede da begynte jeg å lure på teknikken. Ofte satt jeg med produksjonsideer til alle andre musikere jeg kjente. Så flytta jeg til Oslo, og der starta studiointeressen for alvor. Jeg kjøpte utstyr på Ebay, og satt hjemme med en kompis og testa ut alt sammen. Så fikk vi tilgang på et rom på Tanken i Sandvika, det er som Rockehuset – bare enda friere. Vi leide et rom og satt der og holdt på med det studiotekniske.
Allerede da Dag Erik gikk på Sund var han i Halden for første gang, den gangen med bandet til sin far. Gitaristen i bandet ville spille inn plate i Athletic Sound.
– Da hadde jeg ikke så stor kjennskap til studioet. Vi laga en skive her, og jeg husker at det var superfett å henge i Athletic. Fattern fikk heltenning, han digga studioet. Vi dro tilbake i en annen konstellasjon senere også, og gjorde en skive. Da starta praten mellom Kai og fattern som endte med at han kjøpte studioet i 2013.
Planen var at Dag Erik skulle gå i lære hos Kai, og så sakte men sikkert ta over. Dag Erik kasta det han hadde i hendene og dro til Halden. Han rakk ikke å finne seg et sted å bo før han starta, bodde i studioet og tilbragte all sin tid der.
– Det har vært vanvittig lærerikt, og utrolig moro.
Om å finne plassen sin
Noen musikere kommer inn i studio med en klar plan, andre har bare en vag tanke om hvordan det skal bli. Dag Erik må finne ut hvor plassen hans skal være i det hele.
–Noen ganger må man involvere seg veldig for å få produksjonen til å blomstre. Andre ganger kommer folk med en ferdig plan, da tar jeg mindre plass. Man må finne plassen sin oppe i det her. Man må lese folka, skjønne referansene og forstå ambisjoner. Noen er gode på å sette ord på det de vil ha ut av det, andre ikke. Og så må man jo prøve å forstå hvor dette her skal sonisk.
Dag Eriks mål er å løfte hele produksjonen et ekstra nivå, drysse det lille ekstra på toppen.
– Her kommer jo mine triks og erfaringer inn. Jeg skyter ut det jeg tenker er bra for produksjonen. Jo fortere vi kan være direkte og ærlige med hverandre, jo fortere blir produktet mye bedre. Alle vil det beste for produktet til en hver tid uansett.
Banda i studio
Dag Erik har hatt kjente og ukjente musikere tett på, noen av dem er store navn.
Blir du starstruck innimellom?
– Jeg blir nok ikke så ofte det. Når folk kommer inn her så er vi alle i samme boble. Når det er sagt så setter jeg veldig stor pris på dyktige musikere, jeg blir kanskje mest starstruck av dem. Men jeg har hatt noen wow-øyeblikk her i studio. Det første husker jeg godt, det var da vi laga en dobbel tribute til Terje Rypdal for noen år siden, et svært prosjekt med alle gitaristene du kan tenke deg. Da hadde jeg mange av gitarheltene mine i studio på en gang, da tenkte jeg oh shit. Men det ble dritbra, og etterpå ble det en heidundrande fest i studio. De er jo bare folk de også.
– Det aller feteste som finnes er sjukt dyktige folk, når det svinger noe så jævlig. Da er det helt mega. Da kan jeg gå ut av mixeboksen og nyte det på en objektiv måte. Folk tenker at jeg alltid er lugn og rolig, men da kan jeg skrike skikkelig ut. Jeg kan få superkick av sånt.
I studio med musikkbakgrunn
Musikere velger ofte studio ut fra hvilken sound som tiltaler dem. De kommer til Athletic fordi de liker måten Kai og Dag Erik gjør ting på.
Hvor detaljert går du til verks i en produksjon?
–Det kommer jo an på det med plassen igjen, hva slags plass jeg skal ha i produksjonen. Jeg kan jo påvirke helt ned til arrangering av låtene hvis det er ønskelig, eller jeg kan foreslå så konkrete ting som at det kan passe fint med en gitarsolo her – eller at det ikke bør være trommer på en låt. Jeg er jo som regel ikke hyra inn som produsent, men jeg tar ganske ofte den rollen allikevel – i stedet for å sitte der bak spakene og tenke at jeg ikke tar noe ansvar for det kunsteriske. Jeg sitter jo og hører alt sammen fra utsiden, med tekniske ører.
Her kommer Dag Eriks musikkbakgrunn godt med. Han har kanskje ikke tid til å spille i band sjøl, men bruker kunnskapen aktivt i jobben allikevel.
– Musikkbagrunnen min er gull verdt å ha med seg inn i produksjonsbiten i denne rollen. Hvis jeg har en idé kan jeg gå inn til bandet og spille den for dem. Det er et ganske stort verktøy i verktøykassa mi. Dessuten gjør det at jeg snakker samme språk som dem, jeg skjønner det teoretiske preiket. Noen er beyond tekniske, men jeg klarer jo å snakke med dem også.
Det kan bli intenst når artister leier seg inn i Atlethic.
– Når det er session-musikere som er hyra inn for å gjøre en jobb er det gjerne ryddig opplegg, vi jobber fra ti til seks og så er det ferdig. Andre prosjekter tar helt av, og vi ender opp med å jobbe hele døgnet. Jeg skal jo helst roe litt ned på å være her hele døgnet, men når vi er midt i greia så kan jeg ikke bare slå av lyset i studio og si «takk for i dag». Noen ganger må vi bare kjøre på.
En dag i Athletic Sound
Hvordan er en typisk arbeidsdag for deg?
– Ingen dager like. Det er tusen måter å gjøre ting på, og det blir jo aldri likt selv om konseptet er det samme hver gang. Det er jo det som gjør dette yrket veldig spennende, at ingen dager blir like. Det er utrolig moro å møte så mange ulike type mennesker som jeg gjør.
Athletic Sound går bra. Mange artister har vært her denne høsten, det er god pågang. Arven etter Kai blir godt ivaretatt.
– Jeg blir ikke en ny Kai, jeg lytter med et nytt sett ører og en helt annen bakgrunn. Men Kais mentalitet og de gode vibbene han har laga i studioet tar jeg med meg videre.
Lytter du til musikk på en annen måte enn før?
– Ja, man blir litt yrkesskada. Jeg må skru av innimellom, og sette meg ned og lytte bare for å nyte. Men ofte når jeg hører musikk kan jeg høre en overgang jeg synes er dritkul, eller en lyd som er fet – og så tenker jeg at det kan jeg gjenskape i en eller annen form. De ørene der er nok alltid litt skrudd på. Jeg er alltid litt på jobb, det blir en livsstil.
Når er du utlært?
– Aldri.
Om ti år?
– Jeg er nok her. Med det samme drivet. Det er jo planen min. Å holde på med det her.
Her kan du lese om den første Bak Produksjonen-artikkelen i KanDusi. Den handler om inspisient Synnøve Sørland:
Kommentarer