Fagottist Leann Currie er det amerikanske innslaget i Det Norske Blåseensemblet.
Leann Currie hadde nok ikke sett for seg et liv som profesjonell musiker i Norge da hun vokste opp i USA. Det lå ikke en gang i kortene at hun skulle drive med musikk. Ingen i familien hennes var spesielt interessert i musikk.
– Jeg vokste opp i arbeiderklassen på åttitallet, vi hadde lite penger. Mamma hadde mange jobber, og onkelen vår var ofte barnevakt for meg og brødrene mine på kveldene. Han satte på klassisk musikk for å få oss til å sove. Jeg ville heller høre på Madonna, og syntes det var kjedelig når han spilte Mozart. Men det må ha satt noen spor allerede da. Den første kassetten jeg kjøpte var en innspilling av en av Mozarts symfonier.
På barneskolen bestemte Leann seg for å begynne i skolekorpset. Fløyta var det billigste instrumentet man kunne leie i korpset, så dermed ble det fløyte for Leann.
– I begynnelsen hadde vi kun gruppetimer – privatundervisning var overhodet ikke aktuelt, det var alt for dyrt. Jeg fordypet jeg meg i fløytebøker som jeg fant på biblioteket, og lærte meg stort sett selv å spille fløyte.
Korpset ble en livsstil for Leann.
– Jeg ble en korpsnerd. Musikken var en flukt fra virkeligheten, der vi flyttet mye rundt og livet endret seg hele tiden. Jeg hadde ikke en enkel barndom. I lunsjpausene på skolen droppet jeg å spise, og gikk på musikkrommet for å øve, eller for å se etter flere bøker om musikk som jeg kunne lese. Korpset var hele min identitet.
Noen år senere hørte LeAnn fagotten for første gang. Noe falt på plass.
– Det sa klikk. Jeg syntes det var så fint! Fagotten kan gi samme følelse som celloen, fagotten er en fin mellomstemme. Dyp, men også med muligheten til å gå høyt. Fagotten har et bredt spekter, og jeg liker fargene i lyden. Jeg falt pladask for den. Men så innså jeg at fagotten var det dyreste instrumentet man kan velge seg. En bra fagott kan komme opp i 400 000 kroner – eller enda mer!
Det måtte allikevel bli fagott. Leann lånte seg en fagott da hun begynte å studere musikk i Philadelphia. I løpet av universitetsårene lærte Leann mye.
– Det er underlig, men jeg har alltid vært utrolig heldig når det kommer til musikklærere! Jeg vokste opp uten penger og tilgang til instrumenter og privatlærere, men senere har jeg allikevel hatt de beste lærerne hele veien. Den læreren jeg hadde på bachelorgraden var en utrolig dyktig fagottist. Jeg fikk de beste lærerne i USA, og da jeg flyttet hit til Norge var jeg heldig nok til å få noen av verdens beste lærere her. Det er ikke så mange som vet det, men noen av de beste levende fagottistene i verden kommer faktisk fra Norge.
En lang rekke tilfeldigheter sørget for at Leann endte opp med å ta en master på Musikkhøgskolen i Oslo. I 2007 tok hun med seg to kofferter og sin nyinnkjøpte fagott, og flyttet til Norge.
I dag trives Leann i Norge, men det første møtet med landet ble et kultursjokk. Hun brukte lang tid på å venne seg til den norske kulturen, der folk ikke snakker sammen på T-banen, og ingen sier bless you når noen nyser på restaurant. På en vikarjobb i Kringkastingsorkesteret var det en kollega som tipset Leann om en jobb i et lite orkester i Nord-Norge. Det var dårlig betalt, men en gyllen mulighet til å se Lofoten.
– Jeg satte meg på flyet og dro til Lofoten. Der møtte jeg folk som var akkurat som meg! De var akkurat som New Yorkere, de snakket åpent med fremmede – og bannet akkurat som oss. Jeg lærte mange fine banneord der oppe. Da skjønte jeg at jeg godt kunne bli i Norge allikevel. Men noen ganger er jeg unapologetically american.
I 2013 ble Leann hanket inn som vikar i Blåseensemblet på en Messias-konsert i siste liten.
– Det var den første gangen jeg spilte med Blåsensemblet. Jeg likte meg med en gang. Og jeg elsket at de spilte Messias med bare blåsere! Men de hadde bare én fagottstilling den gangen, så det var ikke plass til meg.
Det ble det senere. Da Blåsensemblet etterlyste en fagottist, prøvespilte Leann for stillingen. Ett år senere var jobben hennes. Leann har ikke angret på at hun tok jobben i Blåseensemblet.
– Hvor kult er det ikke å spille i et ensemble både spesialiserer seg i barokkmusikk, men også spiller samtidsmusikk og jazz! Vi har så mange styrker. Dette ensemblet er veldig annerledes fra alle andre jeg har spilt i, her er det rom for at musikerne har en egen identitet. I mange ensembler ønsker man seg musikere som passer inn, kanskje til og med kloner av de som har vært der før. Blåseensemblet ønsker seg musikere med individuelle stemmer (Men slapp av, vi spiller alle på lag her!). Det er utrolig fint, og gir allsidighet blant musikerne. Jeg lærer noe nytt av kollegaene mine hele tiden.
Leann er opptatt av at det legges til rette for læring blant musikerne i Blåseensemblet, man oppmuntres til å utvikle og utdanne seg videre.
– Det er noe av det jeg liker aller best med å jobbe som musiker her, vi både oppfordres og oppmuntres til å lære mer. Selv når man har fast jobb. Her kan man få støtte til å ta spilletimer og delta i gruppe-workshops, og selv om man er en etablert musiker får man støtte til å utvikle seg videre, noe som ikke er så vanlig når man har en jobb i USA.
Den første jobben Leann hadde som fast ansatt med Blåseensemblet var i Bolivia, av alle steder. Turen gjorde inntrykk. Til tross for varmen, og til tross for at de fleste musikerne ble syke på turen, ble det en fin opplevelse for ensemblets nyansatte fagottist. Siden har det blitt mange store opplevelser.
– Et av høydepunktene mine med Blåseensemblet er Hermeto Pascoal-innspillingen vi gjorde i Arbeidersamfundet i 2018. Pascoal var ikke med på selve innspillingen, men han gjorde et opptak i Brasil som vi brukte på innspillingen her i Halden. Det å få lov til å spille inn en plate «sammen med» et av mine desidert største idoler var utrolig gøy.
Leann oppsummert?
– Katter (4), iskaffe (året rundt), bøker (for mange), science fiction («Live long and prosper!»). Og musikk.
Den amerikanske avdelingen i Blåseensemblet har kommet for å bli. Leann og fagotten skal være med videre.
– Jeg får lov til å spille barokkmusikk og samtidsmusikk som jobb, det er utrolig kult. I USA har jeg opplevd å få betalt for en spillejobb med pizza. Jeg er privilegert!
Foto: Veronica van Groningen
Film: Stein Johnsen/Contentvideo.no
Vil du lese om andre musikere i Det Norske Blåseensemble?
Her kan du lese om hornist Steinar Granmo Nilsen:
Og her kan du lese om saxofonist Kristin Haagensen:
Kommentarer