– Jeg elsker å spille konserter

Saxofonist i Det Norske Blåseensemble Kristin Haagensen kjøpte saxofon for konfirmasjonspengene, og lærte seg å spille på den selv. Lite ante hun den gangen at hun senere i livet skulle leve av saxofonen, og spille i alt fra militærkorps til orkestre og en klassisk saxofonkvartett.

Da Kristin Haagensen gikk på ungdomsskolen spilte hun klarinett i Oppegård skolekorps. Så byttet korpset dirigent, og den nye dirigenten ønsket seg et par saxofonister i rekkene.

– Jeg syntes saxofonen var det kuleste instrumentet i hele verden, forteller Kristin. Men korpset hadde ikke råd til å kjøpe saxofoner.

Kristin fortsatte å spille klarinett, men tanken på saxofonen slapp ikke taket. Hun begynte å legge merke til saxofonen når hun hørte musikk på radio og plater, og da hun sto til konfirmasjon våren 1977 var det penger som sto øverst på ønskelista. Penger til saxofon.

– Jeg kjøpte min aller første saxofon den sommeren. Dirigenten ga meg en grepstabell, og så måtte jeg klare meg selv. Jeg er helt selvlært. Men jeg syntes det var bare gøy, og begynte å øve med en gang.

Den påfølgende høsten gikk Kristin ned én karakter i alle fag.

– Jeg spilte hele tiden. Jeg lærte alt utenat, og spilte på gehør. Gjerne etter plater. 

Kristin ordnet opp i karakterene, til tross for iherdig øving på saxofonen fikk hun rettet opp snittet før hun gikk ut av ungdomsskolen i 78. Da tiden kom for å velge utdanningsvei videre falt naturligvis valget på en videregående med musikklinje. Kristin pendlet med tog, trikk og buss inn til Oslo for å gå på musikklinja på Foss videregående på Grünerløkka.

– Foss ble en slags eureka for meg. Oppegård var på vei oppover økonomisk på slutten av 70-tallet, og det var mange nyrike der. Du var enten soss eller frik. Jeg ble ofte kalt raddis. Men da jeg kom til Foss møtte jeg mine likemenn – og kvinner. De tre årene på Foss er de beste årene jeg har hatt i hele mitt skoleløp.

På Foss ville Kristin først og fremst spille jazz. Helt til en lærervikar kom inn i klasserommet med en russisk LP-plate.

– Jeg elsket å spille storband, jazz og sving. Men så hadde vi en lærervikar som hadde vært i Sovjet på studiereise, og han kom tilbake med en LP med Glazounov saxofonkonsert. Han mente han at jeg var såpass god på saxofon at jeg burde spille den, han syntes jeg burde prøve meg på noe klassisk.

Kristin ante ikke at det fantes noe som het klassisk saxofon, og plata ble det store vendepunktet for henne. Da hun hørte musikken, og hvordan russeren spilte saxofon, tenkte hun: Dette skal jeg også gjøre!

– Da ble det klart for meg; jeg skal spille klassisk saxofon! Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk den plata i dag. Jeg begynte å ta spilletimer hos en saxofonist i stabsmusikken, og elsket hvert minutt.

Etter Foss søkte Kristin på Musikkhøgskolen, og kom inn på første forsøk. Etter det andre året på NMH dro hun på en studiereise som ytterligere befestet lidenskapen for saxofonen, og skulle anspore enda hardere disiplin og innsats på øvefronten.

– Jeg reiste til Frankrike, og deltok på Daniel Deffayets sommerkurs i saxofon i Annecy. Der så jeg lyset! Jeg husker kurset godt den dag i dag. Deffayet var kjempestreng. Jeg hadde ikke noe særlig repertoar, og var ganske ydmyk. Jeg hørte så mye flott saxofonspill på det kurset! Da jeg dro hjem, laget jeg meg et strengt øveopplegg som jeg fulgte nøye. Jeg dro tilbake til Annecy noen år senere, og da var Deffayet veldig fornøyd med meg. All øvingen hadde gitt resultater.

Kristin har spilt i de fleste orkestre i Norge, hun har spilt i divisjonsmusikken i Bergen og i stabsmusikken i Oslo. Hun har vært korpsdirigent, saxofonlærer, og produsentvikar i rikskonsertene. Men hun trives best når hun spiller konsert.

– Jeg ramler alltid tilbake til spillingen. Når jeg har hatt andre jobber savner jeg alltid spillingen veldig. Jeg elsker å spille konserter, å spille for folk.

På vikariatprøvespill for FMKØ i 1989 møtte Kristin tre andre saxofonister hun fant tonen med. Sammen dannet de saxofonkvartetten Saxofob Concentur. Kvartetten søkte seg inn på hovedfaget i kammermusikk/solospill ved Musikkhøgskolen i Oslo, og kom inn. Siden skulle kvartetten skulle holde det gående med konserter, festivaler og plateinnspillinger i hele 16 år.

– Jeg dro en tredje tur til Deffayet i Annecy, og den siste gangen jeg reiste dit var det med kvartetten. Deffayet var helt over seg over hvor bra han syntes vi spilte. Det var utrolig gøy.

Da Blåseensemblet ble sivilt i 2003, søkte de etter en saxofonist. Kristin søkte på stillingen, og fikk den.

– Det var veldig spennende å ta den jobben akkurat idet korpset ble sivilt. Ingen visste helt hvor veien skulle gå videre. Det å få lov til å være med på den prosessen har vært veldig fint, vi musikere har virkelig fått være med og påvirke retningen. Vi måtte skape et helt nytt tilbud! Det har vært mange sterke meninger underveis, men vi har funnet vår egen nisje. Jeg føler ikke at vi er helt låst i nisjen heller, vi utvikler oss stadig. Man evaluerer og vurderer underveis, og det er jo veldig bra. 

I stedet for å ha en kunstnerisk leder har Det Norske Blåsensemble et kunstnerisk råd (KR). Rådet består av musikere fra ensemblet, og velges av musikerne selv. KR er et rådgivende organ. De skal være med å diskutere retning, profil og fordeling av tid på prosjekter, og gi sine råd videre til direktøren, som tar den endelige beslutningen.

Kristin synes Blåseensemblet allsidighet når det kommer til repertoar og oppdrag er en styrke.

– Det blir aldri kjedelig. Det kan være vanskelig å holde engasjementet oppe hvis man bestandig gjør det samme. Blåseensemblet holder oss på tå hev! Denne uken gjør vi noe helt annet enn det vi gjorde forrige uke, man må holde seg oppe og oppdatert både fysisk og psykisk. Noen ganger er det vanskelig når overgangene er brå, men jeg ser uansett på allsidigheten i repertoaret som udelt positivt. 

For Kristin har tiden i Blåsensemblet bydd på mange spennende konsertopplevelser. Men det er én konsert som allikevel utmerker seg.

– Det er nok den Messias-konserten vi spilte med BBC-koret i London som har gjort mest inntrykk på meg. Da hadde jeg nettopp kommet tilbake etter halvannet år som nestleder i fagforeningen, og lengtet etter å spille. Jeg fikk noen uker å øve på, og det var til og med en liten saxofonsolo i stykket som jeg skulle gjøre. Det er ikke ofte jeg blir nervøs, for jeg elsker jo å spille konsert. Men da var jeg faktisk ganske nervøs. Det ble en vanvittig gøy konsert. Jeg hadde gått og lengtet tilbake til Blåseensemblet en stund, og så var det dette jeg kom tilbake til! Det var utrolig flott. Det å spille saxofon i et Händel-stykke er det mange som vil fnyse av, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg tror Händel hadde brukt saxen hvis den hadde vært tilgjengelig da han levde, det er jeg faktisk overbevist om.

Har du det gøy på jobb?

– Ja, det har jeg. Det må man ha! Jeg sitter på en av de to fineste saxofonjobbene i Norge. Jeg er heldig.

 

Alle foto: Veronica van Groningen

Film: Stein Johnsen/Contentvideo

 

Vil du lese om flere av musikerne i Det Norske Blåseensemble? Her kan du lese om hornist Steinar Granmo Nilsen:

Med lidenskap for hornet

Kommentarer

kommentarer