Halden Electric har flere plater på gang. Tre faktisk. Men akkurat nå er det skiva The Ways of The World som har forrang. Den slippes nemlig i dag.
For å komme i god flyt, bør Anders Svendsen helst ramme inn prosjektene sine. Så de ikke blir for vidstrakte.
– Jeg trenger at prosjektene mine har en begrensing. Jo strengere begrensninger jeg gir meg sjøl, jo mer kreativ blir jeg innafor rammene.
Den nye Halden Electric-skiva starta nettopp med et par ganske strikte begrensninger.
– Jeg hadde bestemt meg for at trommene ikke skulle tas opp med mer enn fire mikrofoner. Og trommisen fikk kun bruke basstromme, skarp og cymbal. Grunnidéen i plateprosjektet var minimalistisk.
Anders tok den tanken med seg, og dro bort til Lars Hurlen.
– Et sted må man jo begynne. Lars hadde brygga noe øl, så vi satte oss på loftsrommet hans med noen trommer og en akustisk gitar, og så bygde vi videre ut fra det.
Tanken var at lydbildet skulle være smalere enn tidligere. Men så bygde det seg større allikevel. Anders ringte til Håkon Møller, kunne han legge på piano?
Håkon ville gjerne legge på piano. Men Håkon har flytta til Bodø siden forrige Halden Electric-plate, og det var ikke bare bare å komme nordfra midt i en pandemi. Håkon leide seg et studio i Bodø, og la på piano der. Så ble låtene sendt til bassist Erik Sørli, som bor på Løkholmen. Sånn ble låtene skipa Norge rundt, og tilbake til Anders, som tok med seg hele låthurven til Freddy Holm og Kleiva Studio.
– Denne plata er et lappeteppe, en satelittproduksjon. På grunn av tiden vi har levd i. Vi har ikke på ett eneste tidspunkt vært alle musikerne samla i ett rom. Men det låter fint allikevel, for vi har spilt så mye sammen at vi kjenner hverandres bevegelser. Å gjøre det på denne måten betinger at folk har musikalitet nok til å skjønne når de skal tre til side, og når de skal ta plass.
Heldigvis har Anders flinke musikere med seg på lag.
– Det er et fantastisk privilegium å få spille med folk som er så dyktige. Det er flaks for meg at jeg har hatt Freddy i min kohort under pandemien, hans instrumentering er vesentlig på denne skiva. Alle musikerne tilføyer plata masse. Jeg håper og tror at det er litt å bryne seg på også for dem, at det er verdt tida det tar.
Halden Electrics forrige skive var ei protestplate, en politisk plate som måtte ut i 2018, i protest mot Trump og folkeskikkovertramp også innen norsk politikk.
– Den plata var en rockeskive. Mye av det vi har laga nå kunne blitt spilt på en jazzklubb. Det er en roligere stemning over denne, dette er en rolig høstplate. Flere av låtene er litt Waterboys-aktige, Van Morrison har vært nevnt som referanse. Jeg har henta innspill fra mange steder. Men tekstmessig er det ingen bås for denne skiva.
Da Anders dro i gang dette plateprosjektet, gikk han gjennom den dype låtskuffen sin for å se om han hadde noen tekster som passa til konseptet. Det hadde han. Den eldste låta på plata er tjue år gammel.
– Jeg har jo skrevet mange tekster i løpet av de årene jeg har holdt på, det begynner å bli en bra stabel med notatbøker nå. Jeg fant et par låter som passa inn, og så måtte jeg skrive noen nye som passa til lydbildet og betingelsene jeg hadde satt for plata. Wouldn’t you feel good for eksempel, den skrev jeg til denne plata.
Wouldn’t you feel good var en av låtene som dukka opp i Øystein Karlsens suksesserie Exit denne våren. Don’t be misguided var den andre.
Les mer om singelslippet her:
Så; ingen rød tråd på plata altså?
– Jeg er småbarnsfar, jeg har ikke tid til å finne røde tråder. Forresten er det lite kjærlighet og brudd på denne plata, det er jo første gangen jeg lager en skive uten én eneste låt som handler om det tror jeg.
Anders kan skrive seg inn i en stemning, eller en inn i en dialog. Men det er ikke sikkert innholdet i teksten kommer fra personlige erfaringer. Kanskje har han bare hekta seg på en følelse han fikk fra en filmdialog, eller et musikkstykke han har hørt, og så har han bygd en sangtekst ut fra det.
– Det er ikke sånn at jeg har følt alt jeg synger om. Men jeg bruker å si at selv om det ikke handler om meg, så var jeg i rommet da det skjedde. Alt har jo være innom mitt hode, og blitt bearbeida der.
Historiefortelling er litt av greia?
– Ja, det er noe av moroa. Jeg kan jo skape hva jeg vil. Neste linje på notatblokka er avgjørende for mitt univers, og så får jeg masse glede ut av det. Jeg skriver setninger jeg synes er kule, og så går jeg videre inn i det rommet.
Humoren i Anders’ låter henger ofte sammen med sosial utilpasshet.
– Det som er moro, er at jeg egentlig ikke orker det når folk er sosialt mistilpassa. Linn Skåber i den kleine serien hennes for eksempel, det synes jeg er dritvanskelig. Men å utforske den mistilpassetheten i en tekst jeg skriver sjøl, det synes jeg er gøy.
Det kan også være budskap bak Anders’ tekster.
– Home er litt belærende på en måte. Den er antireligiøs. Det du tror at du trenger en religion til, de har du i deg sjøl. Du trenger ikke en Gud, du er god nok sjøl, og trenger ikke en fiktiv figur oppe i skyene for å ordne opp i livet ditt.
Mens vi sitter der og prater finner Anders en rød tråd i plata allikevel. Barna er jo tross alt trygt plassert på barnehage og skole for øyeblikket.
– De fleste låtene er jo litt – jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si belærende – men det er noe formanende ved dem. De fleste bærer preg av å være en slags samtale, fra en person til en annen. Det er nok sånn jeg har tenkt når jeg har skrevet dem, at jeg er i en slags samtale med noen. Mange av låtene går ut på at dette er en jævla rar verden, men hold an: det ordner seg. Så det er jo kanskje en rød tråd at det ordner seg til slutt?
Alle foto: Erfan Baomidehaq.
Kommentarer