Lørdag 31. august er den Internasjonale Overdosedagen. På Kirkens Bymisjon markerte de dagen med gratis suppe, kaffe og musikk, samt en appell ved Trond Henriksen. Les Tronds sterke appell her:
Den internasjonale dagen for å minnes de døde og skape bevissthet om at overdoser kan forebygges, er bare en fryktelig trist dag. Det verste er selvsagt tankene rundt alle dem som ikke er blant oss mer. Jeg får ofte noen drømmetanker om hvordan enkelte venners fremtid kunne ha vært. De drømmene handler ofte om smilende ansikter, gjerne i lek med barna og familien, i et trygt hjem med fast jobb og god lønn. Dessverre fikk du aldri muligheten til et slikt liv, men disse drømmene er hentet fra virkeligheten, fordi jeg har sett noen gamle rusvenner som har klart å komme seg vekk fra et destruktivt liv på gata. Som i dag lever til det beste for seg selv og samfunnet. Det gir håp til oss andre.
Det døde 247 mennesker av overdose i fjor. Det er på landsbasis en nedgang på 13 % fra året før, men i Østfold var det ingen nedgang. De 15 par skoene som i dag står tomme her på trappene til Kafé Møtestedet, symboliserer dem som mistet sitt liv til en overdose. Rundt disse skoene, står det egentlig mange flere par sko. Det står mang en sorgfull mamma og pappa, søster og bror, besteforeldre, familie og venner bak de tomme skoene. Det er disse menneskene som nå må vandre fattigere gjennom livet.
De ganger jeg føler meg mest hjelpeløs, er når en engstelig mamma sender meg en melding på SMS eller Messenger. Det er hjerteskjærende beskrivelser av en hverdag fylt med angst og tårer. De forteller om barnet sitt som er på vei eller har kommet langt inn i et rusmisbruk. Det er historier om svik, løgn og mye frustrasjon. Og jeg… jeg kjenner smertene langt inn i hjerterota. Som om noen vrir tusen kniver rundt og sier; – Takk for sist…, nå kan du kjenne på hva din egen mor har betalt for en sønn i rus og kriminalitet. Nå er det du som får alle spørsmålene som din egen mamma har båret gjennom livet. – Smak på den du Trond…, tenker det smaker helt jævlig! Og det smaker helt forferdelig.
Møte med samvittigheten ovenfor hva min mor har vært gjennom av lidelser er svært ubehagelig. Det nærmeste jeg kommer beskrivelsen av grenseløs kjærlighet handler om min mor. Jeg har alltid sagt at det ikke er bra at mødre og fedre ofrer så mye som det min mamma har gjort ovenfor meg. All den belastning hun har gjennomgått på grunn av min livsførsel som rusmisbruker og kriminell, vil være uforståelig for de fleste. Årevis med fengselsbesøk, årevis med uvitenhet og frykten for at det er presten som ringer på døra. All den frykt, tårer og ensomhet som hun har vært gjennom, kan ikke forestilles uten at man selv har vært der. Selv ikke jeg kan forstå hva mamma har betalt!
Uansett hva jeg sier, så er min eksistens vært avhengig av mamma sin grenseløse kjærlighet. Jeg lever fordi mamma ga alt for at sønnen skulle overleve. Ikke fordi hun reddet meg fra alle overdoser, det var tross alt mye flaks, men fordi hennes kjærlighet var viktig for at jeg ønsket meg tilbake til livet. Mamma er klippen i mitt liv, den som jeg vet alltid står der, uansett hvor vanskelig livet kan bli.
Når jeg har lest ferdig de mange historiene som kommer gjennom året, så er svaret fremdeles det samme. Jeg har ingen svar, det finnes ingen fasit og alle historier er forskjellige. Ofte er det enklest å bruke de samme frasene om hjelpeapparatet i kommunen, som de fleste har vært gjennom uten særlig suksess. Når mødre skriver til meg, så er det et slags siste håp om at jeg kan ha svaret som de leter etter, men det har jeg dessverre ikke.
Det er politikerne som sitter med svaret, eller pengesekken om du vil. I disse valgtider er det lite snakk om rusmisbrukere, pårørende og ettervern. Det er faktisk helt fraværende og det kan ha sine årsaker. Da tenker jeg ikke på at Os-prosjektet tar mye plass i nyhetsbildet, men rett og slett at kunnskapsnivået til våre politikere er labert rundt tema rusproblematikk.
Jeg savner visjoner i rusomsorgen. Jeg håper at politikerne ikke ser seg blinde på de store helseforetakenes ensidig fokus på helsefaglige løsninger. Det å tro at medisinert behandling er eneste vei ut av et rusmisbruk, er en svært uheldig utvikling. Det undergraver de sosialfaglige tilbudene, som ofte ikke blir offentlig godkjent hvis man ikke har et medisinsk tilbud. Vi har sett det i Halden Arbeiderblad, om en fortvilet mamma som fortalte sin historie. Stiftelsen Veien Ut har gjort en formidabel jobb i mange år. Da datteren fikk plass, ville ikke Halden kommune betale regningen, nettopp fordi stiftelsen ikke var godkjent. Selv om Hvaler kommune og mange andre bruker tilbudet, så ville ikke Halden kommune gjøre det samme. Dermed ble familien sittende tilbake med regningen. Og hva gjør ikke en mamma for barnet sitt? I en grenseløs kjærlighet så pantsetter man det meste.
På en dag som denne skal det snakkes om forebygging. Dessverre så handler det meste om nesespray, at narkomane ikke skal sette sprøyte alene og aller helst røyker det, mens du må lære å starte hjerte- og lungeredning hvis du kommer over en med overdose. Og at du selvsagt ringer 113. Dessverre så blir ikke viktigheten av å hjelpe folk ut av rusmisbruk nevnt. At vi må styrke behandlingstilbudet er viktig, men det viktigste er hva som skjer etterpå, når mennesker skal tilbake til samfunnet? Når man skal lære seg å leve, med eller uten medisiner, så trenger man en hjemstedskommune som har et godt og helhetlig ettervern. Vi må aldri glemme at vi bygger mennesker, med mennesker!
Takk for oppmerksomheten.
Trond Henriksen – Miljøarbeider Kirkens Bymisjon
Kommentarer