Vemod. Ensomhet. Glede og velvære. Mørke. Et vell av følelser åpenbarte seg i møte med konsertkonseptet No Time For Being på Vannvogna fredag kveld.
Det er så deilig å åpne sinnet, rense paletten, og la en opplevelse fylle hele kroppen. Med en klar intensjon om å la assosiasjonene flyte fritt gikk jeg inn i konsertrommet på Vannvogna fredag kveld, og fikk den mest følelsesladde og intense konsertopplevelsen jeg har hatt på lenge.
Med videobilder projisert på vegg, tak og små skjerminnstallasjoner foran og rundt seg, skrider kvintetten Ensemble SINK til verks. Messingblåserne til venstre, flygel og vibrafon til høyre.
Preludiet Assisi starter lavmælt men intenst, og glir raskt over i en vakker og melodiøs sekvens der blåserne leder an med lange, vakre toner. Snart synger ensemblet samstemt og melankolsk.
– Oh no, here I go again. Oh no, here I go again.
Akkurat når jeg har landet i velværet av flytende messingblåsetoner og vemodig sang, skjærer brått Druknet soldat inn som en taggete kniv gjennom roen. Fantastisk! Messingblåserne nærmest spruter ut sine toner, og vibrafonist Kristin som nylig spilte rolig og melodiøst, jazzer opp stemningen med hektiske slag på brettet.
Stemningene skifter raskt. Det går i raske og sømløse bevegelser mellom det følsomme og vakre, og det oppjagede og dissonantiske. Hele tiden understreker filmene i rommet stemningene, noen ganger blir jeg sugd så inn i bildene at musikken legger seg i bakgrunnen. Føtter som går i snø, råskapen i en urnorsk skog i dunkel belysning, eller en ensom gestalt på et befolket torg.
Aldri har jeg opplevd så heftig egendeltagelse i en konsertopplevelse, man omsluttes av musikk og bilde og går inn i et eget, emosjonelt ladet rom. Det er intenst og til tider slitsomt, og samtidig vanvittig vakkert.
Fra tid til annen skrider musikerne vekk fra sine instrumenter, og ned fra scenen for å avlevere lyriske linjer, synge en strofe, eller for å føle seg frem i rommet med lange, søkende armer.
Musikerne på scenen er i stadig bevegelse. De bytter plass, bytter uttrykk. Brått forlater Kristin sin vibrafon for å avløse Didrik ved tangentene, sømløst overtar hun hans plass sånn at han kan gå og ta trombonen fatt. Så sklir det hele tilbake til opprinnelig oppsett, før det løser seg opp igjen i nye konstellasjoner.
– Dette er jo veldig emosjonelt, sier Kristin etter konserten. Tematisk så har vi jobbet mye med følelser knyttet til forvirring, ensomhet og identitet; det å finne sin plass i verden. Frustrasjonen i det.
For ekteparet er det formidlingen av disse følelsene som ligger bak verket. For å understreke stemningene og følelsene, legger komponistene vekt på brudd.
– Vi jobber mye med brudd i musikken, forteller Kristin, det synes vi er spennende. Dissonans og brudd understreker jo følelsesprosessene som er i spill, de beskriver en slags prosess man går gjennom – spesielt når man er ung og prøver seg frem. Prøver å finne sin plass. De fleste driver jo med dette når de er unge.
– Bruddene er viktige, legger Didrik til. Kontrastene gjør at følelsene forsterkes.Det er lange strekk med vakker musikk, og så kommer bruddene der vi setter en bråstopp for velværet. Man føler seg bra, kanskje litt vemodig, og så skjer det noe som gjør at man ikke helt vet hvor man er lenger.
Sammen utgjør Kristin og Didrik konstellasjonen Bitterfoyn, og konsertserien No Time for Being er et av deres mange prosjekter.
Ekteparet synes det er spennende å jobbe på tvers av sjangre, både når det kommer til besetning og det sceniske uttrykket. De blander freidig videokunst, performance, sang, musikk og lyrikk.
– Det er gøy å skrive musikk for denne besetningen, forteller Kristin, det er jo ganske uvanlig å sette messingblåsere sammen med piano og vibrafon. Det er på en måte moderne kammermusikk, men vi bryter jo litt med sjanger her. Dette er ikke klassisk, men heller ikke jazz eller samtid. Det er mye melodiøst i dette, som man kan feste seg ved. Men vi liker å jobbe grenseoverskridende, både med besetning og den kunstneriske helheten.
Les mer om Bitterfoyn på deres nettside.
Kommentarer