The E-Types Teen Trash Vol 8

The E-Types Teen Trash Vol 8 – Primitive Rock`n`Roll Performed By Todays Teens.

(Music Maniac Records, 1993)

Det var annerledes før.

Hadde man lyst til å sjekke ut et band måtte man stole på det man ble fortalt. Det var liksom ikke så lett å sjekke ut ting på YouTube eller Spotify, når internett knapt nok fantes.

Halden hadde på den tida hele to platebutikker; Agnalt Musikk og Eldorado. Begge sjappene har gitt oss mye god rock opp i gjennom, men en av de beste (DEN beste?) butikkene var allikevel Wild Minds Groove-In i Oslo. I tillegg til å drive en fysisk sjappe godt gjemt inne i et parkeringshus på Grønland, drev eieren Pål Erik Gulliksrud, forøvrig en helt suveren musikkentusiast som fortjener en artikkel for seg selv, også postordresalg.

Det var mye lengre og mye dyrere (i hvertfall for meg) å komme seg til Oslo da enn hva det er nå, så gleden var alltid stor når det dukket opp et nyhetsskriv fra Wild Mind i postkassa. De aller fleste titlene i katalogen hadde en liten miniomtale skrevet av Gulliksrud (gjerne bare noen få ord eller typ to setninger) , og det var et eller annet som sto skrevet bak «E-Types- Teen Trash» som fanget min interesse.

Nøyaktig hva som sto skrevet husker jeg ikke, men jeg er ganske sikker på at orda «powerpop», «ringlende gitarer» og «vokalharmonier» ble nevnt. Man hadde ikke så mye spenn på den tida, men jeg bestemte meg allikevel for å gi skiva en sjanse, og sendte inn bestillingen. Dette var som allerede nevnt før internett, så greia her var å fylle ut bestillingsskjemaet fra katalogen, gå på Narvesen for å kjøpe frimerke, for deretter finne en postkasse å legge greiene i. Alt var virkelig ikke bedre før, i hvert fall ikke enklere.

Bestillingen ble sendt, og ventetida begynte.

Jeg har alltid digga å få ting i posten, og den gang fikk man jo post hver dag, så spenninga var stor hver gang det dumpa noe ned i kassa. En ukes tid gikk, og plata dukka opp i postkassa. Jeg rev opp esken og blir ved første øyekast litt skuffet! Hva slags coverdesign er egentlig dette, liksom? Coveret er en tegning fra et drive-in kino-miljø hvor selve filmlerretet er et sort/hvitt-bilde av bandet. Egentlig en kul ide, men allikevel er det noe halvveis over det. Tegningen – som er i rødt/blått –  er rotete og uklar, og bildet er heller ikke spesielt godt.

Men, ikke noe av det spiller noen rolle når man setter på skiva!

Det åpner friskt med låten «Enraged». Clean gitar, (mest sannsynlig) en Rickenbacker rett i en Fender rør-amp. Ikke noe vreng eller andre forstyrrende elementer; G, Dmoll, F og C! Et par runder alene med gitar før bass og trommer slenger seg på. Det driver fremover som bare en godt innøvd trio klarer, og man får liksom følelsen av at dette bandet bruker 60-tallsdresser og spisse Beatle-boots når de spiller live.

Skiva fortsetter med «The Right Combination», nok en up-beat powerpop-låt med litt The Who-vibber. Kanskje ikke så rart at man tenker litt på The Who her og der, Pete Townshend var jo som kjent den som kom opp med «Power Pop» som begrep, da han skulle forklarer en journalist hva The Who drev med.

Apropos det, power pop er jo en sjanger man forbinder med lette og lystige melodier, og positive tekster som kanskje ikke nødvendigvis stikker så dypt. Det er nok av lystige melodier på denne skiva, men samtidig så ligger det noe trist og melankolsk i bunnen her, hør bare på linja

«I used to feel secure, I used to be loved, but don`t worry baby, you cured me of that».

Dette er kanskje noe av det som gjør at jeg liker denne så godt, det at det stikker litt dypere og at vokalisten høres ut som om han faktisk mener det han synger. Litt «hjerte på utsiden av skjorta», typ.

Skiva fortsetter med bl.a «She Changes» (som skiller seg litt ut med et boblende mod-orgel ala Small Faces), og avsluttes med semi-balladen «Just Like Julie».

Side 1 er over, og man blir sittende med følelsen av «hva skjedde egentlig her?» Det er lenge siden jeg har hørt en plate som er så frisk, sprudlende, energisk og fengende som denne. Jeg snur plata og blir møtt av «Another Lonely Room» som på mange måter fortsetter i samme spor, men allikevel skiller seg litt ut med Motown-blåsere og et «call and response»-refreng.

Plata fortsetter med «1000 Times A Day» med det velklingende refrenget «BA PA PA PA, BA PA PA PA»! Her har de også lagt inn det klassiske «Grand Prix-trikset» (modulere opp en heltone), men i stedet for å gjøre det midt i refrenget og dermed få dobbelt så langt refreng, gjør de det mellom siste vers og refreng. Smart!

Andre låter som bør nevnes på side 2 er «I Never Cried» (med en «den som ler sist, ler best»-tekst) og «Time Just Keeps Going On (Faster)» som skiller seg litt ut med en støyende gitar-solo og «surf vib-arm»-gitar i refrenget.

Til tross for at plata ble spilt inn i 3 forskjellige studioer over tre forskjellig sessions med tre forskjellige produsenter, låter det overraskende helhetlig og gjennomtenkt med en helt åpenbar live-følelse. Skiva kom i 1993 men er på ingen måte preget av det; den låter like friskt og fint idag som da den først ble gitt ut.

Så vidt meg bekjent ble det med denne ene skiva, men gleden var stor da man på slutten av 90-tallet oppdaget bandet The Decibels, som jo viste seg å være de samme folka i tillegg til en gitarist/vokalist til.

Men, det får bli en annen artikkel

Arkiver under: power pop slik power pop skal låte

Nils Tempo, 6/5.2022

(Tegning av Tempo: Darren Merinuk)

Kommentarer

kommentarer