Tuka kom, så og vant

Onkel Tuka feira 25-årsjubileet sitt hjemme i Halden med ett plateslipp og to konserter lørdag kveld, og viste oss en gang for alle hvor skapet skal stå.

Noen ganger må man gå på samme konsert to ganger. For eksempel når Onkel Tuka fyller 25 år og slipper plate, og holder to konserter i Brygga kultursal. Hvis man går på matinékonserten først må man kanskje gå på kveldskonserten også, ikke minst bare for å oppdage at samme konsert ikke er samme konsert. For det er de nemlig aldri.

Onkel Tuka runder et kvart århundre i år. I 25 år har det rulla ut plateskatt etter plateskatt fra den strengetunge septetten. Totalt tella 19 utgivelser, med stort og smått. Det har blitt gospelplater, countryplater, spellemansplate og barneplater. Lørdag kom bandets tiende fullengder, den glitrende krona på verket: Lykke til med meg.

Plata er genial. Melodisk vakker, og deilig småmørk. Onkel Tukas tekster på jubileumsplata Lykke til med meg er altså ikke av de lyseste. Bortsett fra en litt oppesen Ja til alle kvinner midtveis på B-siden, er det relativt dunkle tilstander i tekstlinjene. Men Tuka prøver ikke å forstå i hjel greia med livet, eller by på noen form for løsninger på livets snurrige utfordringer og mørke avstikkere. Dette er usentimentale – dog  ettertenksomme og poetiske – rene ord for penga– konstateringer av livets fule (og fine) faktum.

Jeg går ned til elva og legger meg med en flaske sprit
Hvis jeg en gang våkner har jeg sikkert glemt hvorfor jeg gikk dit

synger Håkon i A-sidas Blå nå.

Poetisk er det også i min umiddelbare favoritt; tittelsporet Lykke til med meg. Bare se her:

Jeg er en kirkeklokke på en fredagskveld
En blå divan i et låst motell
En spøkefugl uten støttehjul
Lykke til med meg

Skjønner dere eller? Det er så innmari godt sagt.

Her klarer jeg ikke å motstå fristelsen til å legge ved musikkvideoen til en av de andre tekstuelle perlene på plata, nemlig Er det noen her som skal til Kirkenær – en oversettelse av Dave Kirby/Glenn Martins låt Is anybody goin’ to San Antone? (gjort kjent av både Charlie Pride og Doug Sahm) men nå udødeliggjort på norsk av Tuka:

Og så må du gå inn på Onkel Tukas Facebookside for å se den nye musikkvideoen til Lykke til med meg.

Ordsmed og rockepoet Håkon har ordet i sin makt, han har tvunget ordet i kne og bøyer det som han vil i essa si. Og i den essa oppstår tekstuell og melodiøs magi. Der den støvete landeveien møter kyststrøka, møter bedehusa, møter den fordrukne manns oppvåkning i ei grøft, møter tenåringsguttas dunkle drømmer, møter cowboyens ensomme vandring langs jernbaneskinner, møter asfaltcowboyenes ville ferd hjem fra byen en sen lørdagskveld. Eller tidlig søndags morgen?

Jeg liker å tenke at Onkel Tukas univers er en unik kikkert inn i mannesinnet for oss kvinns. Ung gutt, full mann, gammel mann, gal mann, frelst mann. Det er moro å være kikker, men ikke prøv å forstå! Vi må jo ikke forstå alt heller. Man kan velge å bare lene seg tilbake, observere og nyte – og synge med til man blir hes.

Hvordan har det vært mon tro, å være band i 25 år? Og still going strong?

– Det har vært jævlig moro, sier Håkon back stage mellom konsertene, det har jo vært helt vanvittig.

Hvordan holder man sammen som band i så mange år?

– Alle få lov gjøre det de liker best – og kan best. Hvis du er god til å bruke hammeren skal du ikke bli satt til å sage. Alle må få lov til å være den de er, og alle skal få være mye av den de er.

– Alle må værra seg sjøl, når en ikke vart en sku, stemmer banjomann Rino i fra sofaen.

Hva er drivkrafta som gjør at et band fremdeles går som ei klokke etter tjuefem år? Og fremdeles produserer sjukt bra plater?

– Vi har et jævla behov for å uttrykke oss, sier Håkon, det er mye vi skulle ha sagt og gjort. Og vi har alltid lyst til å se hva som ligger rundt neste sving. Men det er ikke alltid det vi tror som ligger der.

Om 25 år?

– Da driver vi med musikk. Vi holder jo på med en musikkform som gamle menn også kan holde på med.

Bare tone ned gærnskapen?

– Nja, eller kanskje bare være gærn på en annen måte.

Siden det er 25-årsjubileum blir det noen overraskelser underveis, dog ulike overraskelser etter alt som hvilken konsert man valgte seg denne lørdagen:

Røverhistorier og sensur

Håkon Ohlgren bedriver selvpålagt sensur i første akt av kveldens jubileumsfeiring. I konsert nummer én har nemlig Håkon tre generasjoner av tjukke slekta vagla opp på andre rad, og sparer viselig noen av de mer frekke vitsene til konsert nummer to. For den som satt gjennom begge konserter kan det røpes at det var like moro både med den sensurerte Håkon og usensurerte Håkon. Fyren har jo kjeftemanget såpass på stell at han klarer å insinuere og hinte og gi lufta mellom linjene plenty av innuendo.

I andre runde var imidlertid røverhistoriene mer uttalte og på kanten, og det var publikum også. Jeg kan nøye meg med å si at det var et totalfravær av champagnebøtter med ølflasker oppi på matinékonserten.

Det er umulig å ikke bli littegranne forelska. I guttemannfolk som spiller så sjukt fint på instrumentene sine, og som uanstrengt lirer av seg den ene knyttneven av en tekststrofe etter den andre i vellydende flerstemthet. Og som eier scenen fra første til siste sekund. Og nå har de altså gjort det igjen: Laga en knakandes god plate. Lykke til med meg er allerede danna virus på hjernen, nå bærs det hjem for å gi albumet en jomfruspinn på platespilleren. Gratulerer med 25 år Tuka, vi ser frem til de neste 25 med glede og forventning.

Du kan kjøpe Lykke til med meg på vinyl via New Noises nettbutikk, eller du kan lytte på Spotify.