Det var trippel pakke på Aladdin scene lørdag kveld, når Laurits Mosseby Orkester inviterte til konsert med gjester. Først i teksten kommer Linda Elise Haugs tanker om første- og sistemann ut: Jesse Tomlinson og Laurits Mosseby Orkester:
Jesse Tomlinson var først på scena, kun utstyrt med kassegitar og sin egen stemme. Jesse sin stiliserte stil passer fint, og uttrykket «less is more» kommer virkelig til sin rett. Jesse synger skikkelig bra, og når han drar til skikkelig røsker det i sjela som om det skulle stått et fullt band der. Han imponerer med kassegitaren. Han veksler mellom enkelt komp, men også fint melodispill og licks som absolutt tilfører låtene noe ekstra. Dynamikken i låtene er også tilstede, men det hadde kommet enda bedre frem om gitarlyden hadde vært bedre.
Tekstuniverset til Jesse er mørkt. Brutalt speiler han tidsånden med en pessimisme og negativitet som til tider kan kan føles veldig vond. Scenepersonaen hans understreker dette ved at han mellom låtene kun leverer et kort «fuck» til publikum. Når han også velger å ha en backdrop med et gigantisk bilde av en smilende Ole Laurits Mosseby klippet sammen med et bilde av sønnen sin, kan jeg ikke la være å tenke på det som et uttrykk for hans selvavsky og lite verdi, og at han da heller vil trekke oppmerksomheten mot de som han selv mener betyr noe og fortjener en lyskaster mot seg.
Backdropen er komisk, og mørk humor er en overlevelsesstrategi. Det er mørkt, det er trist og det er blodig rått. Og særlig vondt er det når vi som står der og bevitner konserten kan skrive under på at dette er en artist som er svært talentfull. Han lager fantastiske låter og er gørflink til å spille. Han er så langt fra verdiløs. Noen gangen i løpet av konserten får jeg behov for å skrike ut at det ikke stemmer det han synger, så preget blir jeg av det han synger ut.
Jeg syns Jesse er ekstremt modig som synger sanger med et så sårbart budskap. Det er svært dystre tall for menn og selvmord, og vi som samfunn ønsker at menn skal fortelle om følelsene sine. Vi heier på åpenhet og minner hverandre på å ta vare på hverandre. Bare dager etter Verdensdagen for psykisk helse tenker jeg at kveldens konsert er noe av det viktigste musikalske jeg har sett på lenge. På Instagram fant jeg en meme med teksten «We are a generation of sad people with happy pictures.» Jesse Tomlinson nekter å gi oss et falsk «happy picture», og vi trenger flere som tør å være så ærlige.
Setliste:
Black Clouds
If You Don’t Mind
Last Night
I’m The Fool
Sycophant
Fine
Ain’t Nothing
Worth A Damn
My Old Stand-by
Death Sweet Death
Tekst: Linda Elise Haug
Laurits Mosseby Orkester
Der Göttemia har vært Ole Laurits Mosseby sin svirebror og livsledsager de siste 20 årene, har Laurits Mosseby Orkester vært kjærlighetsbarnet og utløp for den innerste musikalske kreativiteten hans.
Det er kanskje ikke så mange Göttemia-publikummere som ville gjetta at noen av Laurits sine største inspirasjonskilder gjennom tidene har vært George Harrison og Beach Boys. Det kan man derimot lett høre når man hører LMO.
Backdroppen for konserten er Michelle Frostads nydelige maleri fra platecoveret på førstealbumet Our Greed, og fargepalletten, samt den blide grisen som smiler i mot oss, skaper en god ramme for det som skjer på scena.
Laurits spiller bass VI i LMO, en bass med seks strenger i stedet for fire, og det preger lydbildet på en nydelig måte. Det er så fint med de to ekstra strengene som tilfører akkurat passe drønn, klang og åpner for bassharmonier man ikke hører så ofte. I går var hovedpersonen briljant både på bass og vokal.
Fra Our Greed fikk vi blant annet høre de finfine låtene Rod Stewart, Mirror og Pretty Please i tillegg til tittelsporet. Den digitale singelen October 2017 som kom ut i juni i år var også på settet. Det store høydepunktet for meg var både alt det nye spennende låtmateriale (Vals, nye rolige (arbeidstittel?), Sadistic og Blurry), og hvor sjukt samspilte bandet har blitt. Nå har det virkelig gått fra å være et soloprosjekt til et orkester i ordet rette forstand.
Casper Støten er etter min mening en av Haldens beste gitarister og er alltid så tight som en klokke. Der bassen utfolder seg melodiøst, funker Casper som en rytmeseksjon sammen med trommis Mads Golden som holder orden i rekkene.
Simen Følstad Nilsen (gitar og orgel) var en stjerne i går, og fylte lydbildet på nydelig vis med fete soloer og tøft orgelspill. Koringene til Casper og Simen var også strøkne. Og for en lyd de hadde, applaus til lydtekniker! Alle elementer kom fram på riktig vis, dynamikken var gåsehudfremkallende og låtene har aldri lyst så sterkt.
Gjennom konserten lokket musikken oss nærmere, og det var et rørende øyeblikk når publikum fra en låt til en annen hadde flytta seg to meter og sto helt opp i scenen. Alt i alt kan Laurits Mosseby Orkester være superfornøyd med en knællkonsert på Aladdin scene, og vi gleder oss masse til neste plate kommer.
Setliste:
Black Clouds
If You Don’t Mind
Last Night
I’m The Fool
Sycophant
Fine
Ain’t Nothing
Worth A Damn
My Old Stand-by
Death Sweet Death
Tekst: Linda Elise Haug
Pelicat
Det oslobaserte indiepopbandet Pelicat var invitert til Halden for å å spille med Laurits & Co på Aladdin scene lørdag kveld, og utgjorde det tredje beinet i en eminent konsertpakke som ble servert til publikum i den gamle kinoen.
Kontraster er gøy. Etter Jesses Tomlinsons kassegitarsession med ganske så mørke og selvdestruktive tekster, kommer det mer optimistiske og lett slentrende good times-oslobandet Pelicat på scenen. Digg, melodisk gitarpop fyller Aladdin.
Dette er vanvittig fengende og melodiøs pop, supertight og ganske så uanstrengt levert av et samspilt og drevent band. Det fremstår som helt sprøtt at dette egentlig bare er et «hobbyprosjekt». Denne kvartetten er nemlig egentlig en vennegjeng som driver Pelicat som et slags fritidsprosjekt, da alle gutta jobber som produsenter og musikere på andre kanter til hverdags. Bandet ble starta i 2015, av henholdsvis Andreas Heinesen Kase (vokal & gitar), Jonas Rohde-Moe (bass) og Mads Johansen (trommer). Gitarist Mattias Krohn Nielsen kom inn til slutt.
Til tross for at frontmann Andreas Heinesen Kase proklamerer at han har slitt ut stemmen på karaoke kvelden før, har han ingen problemer med å prestere vokalt, tvert i mot. Stemmen hans er som laga for denne typen retro-pop, og koringa er for øvrig også helt suveren! Dette er strøken festivalmusikk, tenk å stå ute på en plen under en blå himmel med en øl i neven og lytte til dette! Når det er sagt, så er Aladdin også en uovertruffen scene for denne typen musikk. Aladdin er rett og slett en helt suveren scene!
Pelicat leverer et strålende sett lørdag kveld, spekka med låter av typen «med fare for å bli hjernevirus». Min favorittlåt fra Pelicat i kveld? The other side. En utrolig kul poplåt. Jeg digger at melodien er så oppesen og full av varme, solskinn og driv, samtidig med at teksten er relativt vemodig. Og jeg digger vokalen på denne låta. Allerede avspilt x antall ganger på Spotify i dag.
Alt i alt en strålende kveld på Aladdin!
Tekst: Ellen Midtfjeld
Kommentarer