Vittig dikterstund på Skofabrikken

Det ble vittig og underholdende for både barn og voksne da Halden litteraturforening inviterte til forfattermøte for barn med Knut Nærum og Linde Hagerup på Halden bibliotek søndag ettermiddag.

Å få være med og aktivt delta på ting, fremfor å bare sitte stille og glo, er mer gøy. Sånn er det bare. Og når det er forfattermøte for barn, og barna får lov til å være med å skape og dikte og forme, da blir det ganske gøy. Men så er det sånn, at det faktisk går an å fremføre dikt sånn at også barn lytter. Sånn som når for eksempel Knut Nærum og Linde Hagerup leser sine dikt høyt. Da lytter barna. I hvert fall disse barna.

Knut leser dikt fra en bok som handler om slemme barn. Om Otto, som spiste for mye godteri.

Det er klart; akkurat disse diktene, fra akkurat disse dikterne, de er jo veldig morsomme og lette å lytte til. Og etter at barna har lyttet til vittige dikt, får de lov til å være med og lage nye, vittige dikt. Og det blir det ganske fine dikt og tegninger av!

Linde har et lite glass med lapper i. På lappene står det setninger og ord, og hun vil at barna skal trekke lapper fra glasset. For å sette i gang hjernen. Denne forsamlingen er ikke vond å be. Knut finner frem tusjen, og stiller seg på knærne ved flipoveren.

Snøhvit, står det på den første lappen som trekkes opp av glasset.

– Jeg vil ha et ord til, proklamerer Linde, og går ut i publikum med glasset igjen.

I ett minutt, står det på neste lapp.

– Hva gjør Snøhvit i ett minutt? spør Linde ut i forsamlingen.

– Går på do! roper en av de mer verbale gutta.

Og Knut tegner. Mens han tegner, utvikler diktet seg videre. Snøhvit skal ikke bare gå på do, hun skal eksplodere også. I samarbeid med barna, skriver Linde et dikt som lyder som følger:

Snøhvit går på do, mens hun roper tjoho

Etter ett minutt, så sprengte det krutt

Og så var det slutt

Linde skriver, og Knut tegner. De små klattene på Knuts tegning er dverger som står i dokø. I tilfelle noen lurte.

Det blir mange flere dikt. Om onkel og tante, som hadde én vante. Om en julerotte som satt på potte, og bodde i en fabrikk med trikk, og var så glad i lage mat at den gikk i spagat. Om Guttorm, som spilte klarinett og syntes det var veldig lett.

Barna blir fort varme i trøya, hender flyr stadig opp i været, og forslagene hagler fra tribunen.

Onkel og tante hadde bare én vante.

– Tenk om det var en som brukte alle pengene sine på Nugatti! foreslår Knut.

Dermed må neste dikt handle om Herr Svendsen, som elsker Nugatti.

– Synes dere at det er vanskelig å skrive dikt? spør Linde.

– Nei! roper barna i kor. De synes diktskriving er innmari lett. Lett som en plett, faktisk.

Linde har et glass med lapper i.

Etter at Linde og Knut og barna har komponert ferdig diktet om Herr Svendsen, som ble fattig fordi han kjøpte all nugattien han fant, er skapeseansen over. Da er barna ganske mette på diktskriving. I hvert fall de fleste. Noen av barna i publikum lurer på om det går an å lage dikt helt alene. Det går veldig fint, mener Linde og Knut.

– Må man skrive ned dikt, eller går det an å lage dikt uten å skrive det ned? spør Knut.

– Man trenger ikke å skrive ned dikt, svarer Linde.

– Men hvis man glemmer diktet da? spør en krølltopp oppe i publikum.

– Da er diktet borte, konkluderer Linde.

Dikterne og barna blir enige om at dikt er dikt, uansett om det er nedfelt noe sted, og uansett hva andre måtte tenke om diktet. Dessuten er barna veldig enige om at de burde bestemme mer hjemme, sånn apropos ingen ting.

Og vips, så er det slutt på den fine dikterstunden i biblioteket denne søndagen.

Linde og Knut klapper for dikterne i salen.

Takk til Halden litteraturforening, som stadig inviterer til fine forfattermøter for voksne og barn!

Følg Halden litteraturforening på Facebook!

Her finner du Halden litteraturforenings nettside.

 

 

 


 

 

Kommentarer

kommentarer