Thereses lydprosjekt

I august fullførte Therese Næss Diesen sin master på Den norske filmskolen i Oslo. Som masteroppgave laget Therese en lydinstallasjon som berører dypt. I installasjonen hører vi opptak fra tomme rom og ganger på Os skole, lydene av Diskobukta på Grønland, og Thereses opptak fra farens siste leveår. Installasjonen vil settes opp her i Halden også, sånn at også du kan få oppleve Thereses lydprosjekt.

Hvordan bestemmer man seg for hva et lydprosjekt til en master inneholder? For Therese starta det med en tur til Grønland.

– Da jeg begynte å grave i hva jeg skulle gjøre som masterprosjekt kom jeg frem til at jeg ville gjøre noe som betydde noe for meg, forteller Therese. Akkurat da var jeg veldig inne i dette med klima og natur, og var fascinert av isen som smelter og havet som stiger. Egentlig ville jeg reise til arktiske områder for å dokumentere isen der. Jeg ville ta opp lyder av isen som smelter og er i bevegelse, og jeg tenkte i utgangspunktet på Svalbard som destinasjon. Hovedlæreren min i audiovisuell design, Siri Langdalen, hadde vært på Grønland og snakket varmt og engasjert om stedet. Derfor endte jeg opp med å reise dit istedenfor.

Therese tar opp lyden av is og snø på Grønland. Foto: privat.

Da Therese kom til Grønland og begynte å ta opp lyd der skjønte hun at masterprosjektet måtte handle mer enn klimakrisen.

Jeg følte at det ble for enkelt. Opplevelsene jeg hadde av Grønland, av møtet med menneskene og naturen der, var veldig komplekst. Grønland var mye mer enn is.

Therese var på Grønland i tre uker for å ta opp lyd. Hun visste ikke helt hva hun skulle bruke opptakene til, bare at det måtte bli noe større enn is som smelter. Og det ble det. Men først måtte Therese tenke ganske mye. Og dra til Venezia.

Jeg klarte ikke å bestemme meg for hva jeg skulle bruke opptakene fra Grønland til. Her var læreren min Siri på banen igjen. Hun mente jeg burde dra ut og hente inn inspirasjon og tipset om kunstbiennalen i Venezia.

Therese kom uforvarende midt oppi den verste oversvømmelsen Venezia hadde hatt på femti år.

–Det var helt forferdelig, menneskene og byen mistet mye. Butikker, hjem, kulturarv. Det som var litt spesielt var at jeg fikk se den andre siden av saken i Venezia. I Venezia fikk jeg se en by som forsvinner fordi isen smelter på toppen av kloden. Da fant jeg sammenhengen med hva jeg syntes var interessant med lydopptakene fra Grønland også; at noe er i ferd med å forsvinne. Ting begynte å falle på plass.

Venezia sto under vann da Theres besøkte det i 2019. Foto: privat.

Therese hadde også gjort noen opptak på Os skole, uten helt å vite hva hun skulle bruke det til.

–Jeg hadde fulgt med på debatten rundt Os i avisa. Det at jeg ville ta opp lyder på Os kom i kjølvannet av alle debattene, og etter at jeg så fotoprosjektet til Johannes Granseth. Da fikk jeg lyst til å dra dit og ta opp lyd. Jeg ville lagre lydene fra skolen, samle inn det klanglige i bygget. Jeg startet med å ta opp romtoner, altså ren lyd av rommene.

I tre dager gikk Therese rundt i gangene og tok opp lydene på en tom skole, med hjelp fra bror Halvor. En av dagene kom det barn fra Koriallverdenellerno for å lage lyder i huset. De løp i trapper, skrev i bøker, snakket i gangene og hadde timer i et klasserom.

Bror Halvor var med da Therese tok opp lyder på Os skole.

Det tredje lydprosjektet Therese igangsatte uten helt å vite hvor hun skulle med det, var opptakene hun gjorde av faren før han døde. Jan Henrik hadde vært syk lenge. Åtte år. Therese ville ta opp lyden av faren, og hverdagen slik han levde den på slutten.

– Tanken på noe som blir borte ble særlig sterke med pappa. Jeg måtte jo ta opp lyden av ham mens jeg fremdeles kunne. Først så jeg ikke sammenhengen mellom de ulike opptakene jeg hadde gjort på Grønland, Os og av pappa, jeg hadde bare en følelse av at det var noe jeg måtte gjøre.

Jan Henrik Diesen var kreftsyk i åtte år. Therese gjorde lydopptak både hjemme i huset og fra Helsehuset i farens siste leveår. Foto: privat.

Etter turen til Venezia, skjønte Therese derimot hvor hun ville med alle opptakene. Fra ett øyeblikk til et annet ble den røde tråden helt åpenbar.

–  Det var som en åpenbaring da jeg skjønte at jeg måtte kombinere alt i ett prosjekt. Den natta fikk jeg ikke sove, jeg klarte ikke å finne ro.

Therese jobber med å få ferdig lydinstallasjonen. Espen Brække Grønberg.

I høst var masteroppgaven klar for å vises. I et stort studio ved Akerselva har Therese laget tre lydrom, alle tre med lyder av ting som blir borte. Eller allerede er borte.

STILL, HERE

Det første rommet jeg går inn i er grålig, og har en svak, hul klang. Dette er Os skole. Lydene føles kjente, men fjerne. Lyder av skritt i steintrapper, noen skriver på tavle, det ringer inn, lav snakking og hvisking. Plutselig løpende skritt, eller lekende barn i skolegården. Fjern latter. Bortsett fra den gjallende ringeklokka er lydene er langt unna, et fjernt ekko av alle som har gått på Os som henger igjen i trappegangene på den gamle skolen.

Os skole.
Fra installasjonen.

Neste rom er lite og svart, og nært. Svarte gardiner henger langs veggene, og midt i det mørke rommet står en hvit benk. En seng, som er tom nå. Noen av de besøkende velger å sette seg på senga, jeg må stå litt ved rommets ytterkant og lytte til lydene i rommet før jeg vil sette meg på sengekanten. Lydene er Jan Henrik, på sykeleiet før han blir borte. Jan Henriks sykdomshverdag. Jan Henrik som snakker, om mat og medisiner. Om å være syk. Han snakker med andre, med legen som skal lytte til lungene hans for eksempel. Han synger litt. Hoster. Hjertelyd. Jeg føler at jeg er veldig nær ham. Er jeg for nær? Jeg kjente ham jo ikke. Nei, jeg står litt til, og velger å synke inn i lydene. Det berører dypt, å lytte til lydene av et menneske som er borte.

Det sorte rommet, med lydopptak fra Jan Henrik Diesens siste leveår.

Jeg må ta en liten pause fra det sorte rommet, og går videre til det hvite rommet. Grønland. Det blendende hvite lyset er isen, sånn må det være å stå på en isbre i solskinn. Fjerne lyder av fugler og vann, vind og is. Ved den bakre veggen henger det øreklokker, med lyden av hunder som gjør, vind. Det er Diskobuktas lyder. Vi hører vann, vann i ulike former for bevegelse. Is som smelter. Forskere har anslått at når all isen på Grønland har smeltet vil havet ha steget 7.4 meter. Da vil Venezia være borte.

På en isbre på Grønland.

Et Halden-prosjekt

Hva slags tilbakemeldinger har Therese fått på masteroppgaven?

Jeg har fått utrolig mange gode tilbakemeldinger, både fra skolen og folk som har vært her etterpåJeg var utrolig nervøs i tiden før jeg skulle vise det frem. Jeg tenkte: Hva er det jeg holder på med, er dette noe i det hele tatt? All usikkerheten boblet opp. Men tilbakemeldingene har vært fantastiske. Folk blir berørte, de kommer ut igjen etterpå og har behov for å snakke og bearbeide inntrykkene. Jeg var veldig spent på hvordan folk opplevde det. Den gjennomgående greia er at folk kommer ut etterpå er rolige og berørte, de har en ekstrem ro over seg. Det er så fint!

Therese tar i mot nye lyttere til masterprosjektet. Foto: Espen Brække Grønberg.

Har det vært moro underveis?

Det har vært kjempegøy. Jeg er glad for at jeg hørte på meg sjøl. Men det har vært litt av en prosess også. Jeg er glad for at jeg ikke kjørte på i en forutbestemt retning, men tok tak i alle spørsmålene underveis. Jeg spurte meg selv: hvorfor gjør du dette? Underveis ville jeg prøve å skjønne hvorfor. Det har jeg lært sjukt mye av. Det er jo en grunn til at man stiller spørsmål til det man holder på med.

Det føles nært og personlig å lytte til lydene i det svarte rommet, opptakene av Jan Henrik er på rundt en time totalt. Therese syntes opptakene av faren falt fint inn i prosjektet.

– Jeg tenkte at opptakene av pappa kunne gi et nytt perspektiv, kanskje det er litt sånn man burde tenke på ting. Men jeg synes det er en positiv vending i dette prosjektet. Noen dør, mens andre ting faktisk består allikevel.

Therese har planer om å rigge seg til i Halden med masterprosjektet sitt en gang i løpet av det nærmeste halvåret. Da vil dere kunne få oppleve det alle sammen! Følg med, vi vil annonsere tidspunktet for installasjonens premiere i Halden med en gang det blir bestemt. Dette bør du få med deg!

Det er jo på mange måter et Halden-prosjekt, med både Os og pappa. Jeg gleder meg veldig til å vise det frem i Halden. Jeg kan forstå at folk lurer på hva det er, og at noen ikke helt forstår hva det er. Men da oppfordrer jeg folk til å komme for å se og høre!

Thereses lydprosjekt. Diskobukta, Os skole og en kreftsyk far.

Hva er planen nå?

– Først skal jeg jobbe og tjene litt penger igjen. Jeg har noen filmprosjekter jeg skal i gang med nå. Det blir et par TV-serier der jeg skal gjøre foley med en kollega.

Foley?

– Det er et av fagene jeg jobber med innenfor filmlyd. Da går man alle skrittene om igjen og lager lydeffekter etc. til bildet.

Therese har hatt flere kule jobber etter at hun fullførte filmskolen på Lillehammer. Hun tok blant annet opp foleyen på NRKs suksesserier Snøfall og Heimebane.

– Jeg fikk jobb med en gang etter jeg var ferdig på skolen, jeg var sjukt heldig der.

Men selv om Therese fikk mange fine oppdrag etter filmskolen hadde hun lyst til å jobbe med egne prosjekter også.

– Jeg begynte å tenke på dette med å gjøre egne ting, og så tipset en kollega meg om masteren på Den norske filmskolen i Oslo som hadde fått en ny form. På en master får man tid og midler til å utforske, og jobbe med egne prosjekter, og det var det jeg drømte om akkurat da. Lydpersonen er alltid siste ledd i filmproduksjon, det er begrensa hva man har å si for prosjektets hovedretning. Det var en av de tingene som lokket meg inn i masteren, at jeg kunne få styre mitt eget prosjekt.

Sjef over eget prosjekt. Foto: Espen Brække Grønberg.

Så det var ikke graden som var viktig?

– Nei, i grunnen ikke. I filmverden har ikke utdannelse noe særlig å si, du må bare være god i faget ditt og kjenne folk. I kunstverden derimot har nok en master mer å si, når jeg tenker meg om. Så når jeg fortsetter med egne prosjekter fremover, kan det nok være bra, også på papiret, å ha vært gjennom en masterutdanning.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer