Store låter, store stemmer

Tekst og foto: Veronica van Groningen

Ingen er alene, heter Sanne Kvitnes sin julekonsert.

Og alene; det var vi ikke. I hvertfall ikke de alt for korte nitti minuttene vi fikk sammen med Trond Lindheim, Jon Rørmark, Heidi Gjermundsen Broch og Sanne Kvitnes.

Etter at teateret alt har tatt deg med sin trygge intimitet og lange historie, og du har funnet setet ditt inne blant alle de andre godt over hundre menneskene som også gleder seg til konsert, stiger forventningene. Roen senker seg over salen, og man tenker: julekonsert? 13 november? Men før du har rukket å tenke tanken ferdig, kommer den liksom snikende, denne forventningsgleden som ligger inn mot den mørke desember, og jul. 

Etter at Trond og Jon har varmet oss bittelitt opp, kommer Sanne og tar rommet i sin tidsriktige, men tidløse grønne kjole og titter ut over rommet. Så prater hun, litt sånn på ut-og innpust som Sanne gjør. Hun innrømmer at hun er litt nervøs, vi som sitter i publikum og har hørt henne før vet at hun ikke trenger å være det. Så synger hun fra Les Miserable så det tar pusten fra oss,vi tørker oss litt i øyekroken, og når hun er ferdig så kan du høre et slikt lite mmmm i fellesskapet fra publikum. Jeg håper det bærer helt opp til scenen så Sanne og musikerne får det med seg.

Så blir vi plutselig avbrutt, og inn kommer Heidi løpende i en lang leken nisselue. De bryter ut i sang og vi blir fortalt hva vi har i vente: store stemmer som smelter sammen i de vakreste harmonier.

Sanne prater fint mellom sangene, det hører en liten anekdote til hver sang. En sang til barna, en sang til dem som kan savne noen, en sang til dem som hater jula. For alle liker jo ikke jula. Et tema som går igjen i hele kvelden er raushet, at vi skal tåle hverandre sånn som vi er. Backstage har musikerne pratet om at det hadde vært fint om neste pandemi kunne være en raushetspandemi.

Heidi kommer titt og ofte ut på scenen. Sangerne gjør noen låter sammen, men også flere hver for seg, og her får vi som sagt noen harmonier ut av en annen verden. Store låter, store stemmer. På et tidspunkt får Sanne hold av egen vokalprestasjon! Musikerne er helt rå. Jon veksler elegant mellom tverrfløyte, sax og kontrabass. Trond drar av gårde på piano på sitt vanlige imponerende vis, alltid med et glimt i øyet og en kommentar på lur.

Avslutningsvis gjør Sanne og Heidi kanskje den fineste versjonen jeg noen gang har hørt av White Christmas. Og i det man kommer ut i en uvanlig varm novemberkveld er det kanskje ikke julestemning der ute, men denne kvelden skapte en soft og fin forventning inn mot årets jul. For den kommer jo snart. Hilsen en som nå plutselig begynte å glede seg til jul.