Varme, det er deilig, sier Petra – med et håpefult mjau i røsten. Det er sommer på hell. Men solstrålene er hellige for en katt. Også i august kan hun ligge i solen og bare kjenne varmen strømme gjennom pelsen og treffe Petras indre. Jeg lurer noen ganger på om hun har et eget batteri – et slikt som hun lader og bruker på den noe kjøligere årstid?
Aller helst ligger hun i den store sengen og breder seg ut i en sirkel. Eller hun synes været er så som så. Da kryper hun mellom dynen og trekket. Der kan hun sove i etpar timer – om ikke sult og andre strengt nødvendige gjøremål rokker ved hennes sovekultur.
Minst en to-tre ganger om dagen har hun alarmen på for fult. Når bikkjene skal luftes, da er fortvilelsen der i den lille kattekroppen. Hva gjør de med mine vovser? Blir de borte? Eller kommer de igjen? Petra sitter på en gammel kiste uti gangen og mjauer av full hals. Fra diskant til noe nærmere Louis Armstrong. Hun er sikker i sin sak. Bikkjene er borte. Og den sorg som veltes på hennes krumme nakke, den er for henne som en gløtt inn i evigheten.
Og når så både Tora og Luna dukker opp i entreen, da lyser gleden i hennes ansikt. Hun løper mellom dem og forteller hvor forferdelig hun har hatt det. Hun tar absolutt ikke del i hundenes lykke over enda en tur.
Sommeren har for Petra bydd på mye god mat. Ikke bare tunfisk, men også diverse små gåtteposer – som Os-kokken har funnet ut at hun trenger. Petra er rørt over den sommerlige omtanke og slafser lystig i vei.
Hver morgen og hver kveld, mens jeg ligger i sengen og jeg synes livet er herlig under dynen, da dukker Petra opp. Mjau, gamle gubbe! Ser du ikke at jeg er her for å muntre deg opp? Så kommer ritualet: Litt knaing av maveregionen med to ivrige forlabber, så stange hodet i min hånd. Noen ganger møtes vi snute mot snute. Våre neser møtes i et «ha-det-godt» uttrykk – innen det blir mer søvn eller full fres mot den jobb man har. Sånn er hverdagene.
Livet leker for katt og gubbe.
Kommentarer