Strychnine – The Sonics Tribute Band spilte på Siste Reis fredag 29. mars 2019.
Denne konsertanmeldelsen krever en del bakgrunnsstoff:
Fredag 11. juli 2014 sto jeg på Vulkan Arena i Oslo sammen med svogeren min. Bandet The Sonics fra Tacoma, Washington spilte sin fjerde konsert i Oslo, og Arild og jeg sto kloss opptil scena. Jeg hadde sett to av de tre andre Norgeskonsertene deres (bare et besøk i Tromsø hadde jeg gått glipp av), og hver gang låt de bedre og tøffere enn forrige gang. Vulkan-konsertene var det absolutte høydepunktet.
Sonics på Vulkan, juli 2014:
Det er nå ca. tre tiår siden jeg oppdaga The Sonics. Sammen med band som The Devil Dogs og The Ramones, ble de sterkt delaktige i å legge grunnlaget for hele min bandkarriere. The Sonics var punkrock lenge før punkrocken, garasjerock lenge før garasjerocken. De relativt enkle rockelåtene deres og den energiske framføringa gjorde dem til noe helt spesielt. Energien tok de med seg inn i studio. De to første albumene deres, «Here Are the Sonics» (1965) og «Boom» (1966), låter primitivt, rått og overstyrt. Den unike trommelyden er spilt inn med bare én mikrofon.
The Sonics klarte aldri å slå gjennom for et bredere publikum verken i USA eller internasjonalt. Bandet ble oppløst, og medlemmene fant seg andre ting å gjøre og «ordinære liv» å leve. Men legenden vokste og inspirerte hundrevis av band verden over i tiåra som fulgte: The Cramps, Nirvana, The White Stripes… til og med Bruce Springsteen.
Å overvære en konsert med The Sonics var på Beatles-nivå for meg: En våt drøm som jeg aldri hadde kunnet innbille meg at jeg ville få oppleve i virkeligheten! Men i 2007, på Cavestomp-festivalen i Brooklyn, New York, dukka bandet plutselig opp igjen etter førti år. Et par av originalmedlemmene var bytta ut, men det var allikevel godt nok og vel så det. I 2008 spilte de i Norge for første gang på Øyafestivalen. Jeg var der!
Vi snakker altså om karer på alder med foreldrene mine (i 70-åra) som hadde spilt sammen i et lite band midt på 60-tallet. Mange gamle band som har kommet sammen igjen, har endt opp med å låte tamt og gubbete. Disse gamlekara låt fortsatt tøffere, hardere og råere enn alle andre. Folk med bare halvparten så mange år (eller færre) på nakken måtte ta seg sjøl særdeles hardt sammen for å i det hele tatt ha sjanse til å komme i nærheten. Sjøl skulle jeg spille med bandet mitt, The Boogietraps, på Kanonrock dagen etter, og følte presset…
Nesten ti år etter gjenforeninga, etter lassevis av konserter og attpåtil et nytt album – «This Is the Sonics» (2015) – bestemte to av de gjenværende originalmedlemmene seg for at de ikke lenger gadd å reise verden rundt i bandbuss. Dermed var det bare ett originalmedlem igjen og jeg må innrømme at jeg da følte at det rette kanskje hadde vært å pensjonere bandnavnet også.
Men vi har da også andre band som holder arven og energien i live – ikke minst det norske tributebandet Strychnine, naturligvis oppkalt etter ei Sonics-låt. De har spilt i Halden tidligere. Den gangen hadde jeg dessverre ikke mulighet til å gå, men vi spilte sammen med dem i en hage på Dal (Eidsvoll) i september i fjor. De var eksepsjonelt hyggelige folk, og sto for en særdeles festlig musikalsk opplevelse, så å møte opp på Siste Reis denne helga var en selvfølge.
Strychnine prøver ikke å være The Sonics. Joda, selvfølgelig er hele poenget at de spiler Sonics-materiale, i Sonics-arrangement, men de har verken keyboard eller saksofon i bandet. Det de først og fremst gjør, er å omfavne all energien, den musikalske galskapen og gleden fra originalen – og det gjør de på en praktfull måte. I et intimt lokale som Siste Reis, fungerer det særdeles bra.
Showet åpna med Link Wrays «Jack the Ripper» før vokalist «Roy Roslie» (Roar Leren) entra scena og bandet raste gjennom både «Money» og «Dirty Robber» før de tok sin første pause for å si hei og ta en slurk øl. Deretter gikk det strengt tatt slag i slag i en times tid gjennom tidløs rock’n’roll og publikumsfrieri.
Et høydepunkt på Strychnine-konserter er når «Roy» og «Thrommas Parypa» (Thomas Støyva) nærmest sømløst bytter plass mellom «Strychnine» og «Leaving Here» og demonstrerer at de musikalske talentene spenner vidt i bandet. Også «This Is the Sonics»-albumet er representert, med «I Don’t Need No Doctor».
Avslutningsfasen av konserten innledes med et nytt instrumentalnummer, The Ventures’ «Wipeout», før det hele avsluttes med det formidable trekløveret «Cinderella», «Psycho» og «The Witch». Sistnevnte var The Sonics’ debutsingel, og samme låt avslutta konserten på Vulkan I 2014. Ringen er dermed slutta.
Nåja – helt slutt var det ikke: Som ekstranummer dro de til med ei låt av et annet «proto-punk»-band, Iggy and the Stooges’ «Raw Power».
«Raw power» er en veldig passende beskrivelse av både konserten og musikken. Primal rock’n’roll er rett og slett en rå kraft som hos mange av oss borer seg rett inn i både ryggmarg og hjerterøtter.
Akkurat som det bør være!
Tekst, foto og film: Ole M. Olsen
Kommentarer