Sart og tankevekkende, modig og røft

Bryggerhuset er stappfullt! En bukett av publikummere i alle aldre, kjønn og med forskjellig musikksmak. Folk som er ute med vennegjengen en lørdagskveld, kolleger som tar et glass, kjærester på date og familier som vil gjøre noe sosialt sammen. En godt sammensatt gjeng, som tilsynelatende ikke har så mye til felles.

Det er litt som på scena.

Der står det nemlig en eminent musiker fra Det Norske Blåseensemble, en verdensvant popkonge, en kjendis-bevandret bassist og en helt utrolig gitarist som også er arkitekt.

Hva i alle dager er det som har samlet denne gjengen av tilsynelatende vidt forskjellige mennesker denne kvelden?

Monne, så klart!

Vidunderlige, unike, platedebuterende Monne.

Jeg er jo hverken musiker eller musikkjournalist, og kan bare lese noter under sterkt press. Så i stedet for å prøve å bruke masse faguttrykk jeg ikke egentlig kan, har jeg mer lyst til å bruke denne artikkelen på å beskrive stemning, følelser og assosiasjoner jeg får i løpet av denne lørdagskvelden.

Noe som viser seg å bli ganske lett, for om det er noe Monne kan, så er det å vekke følelser og skape stemning hos sitt publikum.

Konserten starter litt rolig og nedpå. Litt sjenert nesten. Allikevel tar det ikke mange takter før en rakrygget, sterk og bestemt Monne står foran oss og lirer av seg den ene vakre tonen etter den andre.

Foto: Johannes Granseth.

Det er så tydelig, fra første stund, at disse låtene ER Monne. De er sarte og tankevekkende, men også modige og røffe. I en herlig, litt snodig blanding, som treffer midt i hjerterota.

Samspillet musikerne i mellom, og mellom Monne og bandet er også perfekt fra første stund.

Det er tydelig at dette er en sammensetning som er «meant to be».

Lekent og lett, men også alvorlig og bestemt. Det er en fryd for både ører og øyne!

Monne er den typen artist som ikke bare synger med stemmen. Hun synger faktisk med hele seg. Kroppsspråket, ansiktsuttrykk og utstrålingen hennes glir sømløst fra låt til låt, og vi får oppleve både rakryggede, sterke, tøffe Monne, sarte, såre, tankefulle Monne og lekne, kule, glade Monne.

Markus har blitt utnevnt til lednings-sjef, og forklarer at krøllene på ledningen er helt normalt, og er en indikasjon på hvor ofte Monne surrer rundt sin egen akse når hun synger. Foto: Johannes Granseth.

Det er stor variasjon i melodier og tekster, og dermed også i Monnes fremtoning på scena, men allikevel med en rød tråd gjennom det hele. Hadde jeg hørt hvilken som helst av disse låtene utenfor konteksten av en konsert, hadde jeg ikke vært i tvil om at dette er en Monne låt!

Jeg er heller ikke i tvil om at Monne virkelig hører hjemme på en scene, og at hun har kommet for å bli. Snakk om bakoversveis, stående applaus og et mektig imponert publikum.

Det som er så deilig med å være på konsert med Monne er at det er så uanstrengt på et vis.

Ikke for det, jeg tror det ligger veldig mye øvelse og anstrengelse bak de til tider helt syke vokal prestasjonene hennes, men hun pakker det hele inn i et veldig avslappet og behagelig «mellomspill» mellom hver låt.

Foto: Johannes Granseth.

Hun er bare seg selv, og småprater og tuller med oss i publikum mellom låtene. Det er små historier og observasjoner fra hverdagen, forklaringer på de forskjellige låtene, små ting hun gjør på øvelser som man kan le litt av, og masse herlige og ekte følelser.

Det er helt umulig å ikke bli betatt av dette skjønne vesenet med den unike og behagelige stemmen.

Dette er en sånn type konsert hvor man er gjennom hele følelsesspekteret. Jeg humrer og ler, gråter, blir tankefull, glad og rett og slett veldig, veldig imponert.

Konserten består for det meste av låter fra den nye plata, men Monne har også tatt med noen av sine andre sanger.

De er alle vidunderlige og særegne, med et tydelig Monne-stempel, men jeg har allikevel noen favoritter.

«100 lovers» er en låt som viser oss en rakrygget Monne, som ikke lar seg pelle på nesa! Hun vet nøyaktig hva hun vil og nøyer seg ikke med noe mindre enn det hun fortjener.

Samtidig er låta litt sår og man kan høre fortvilelsen i den lett vibrerende stemmen. Med et helt vidunderlig instrumentalt parti midt inni, som trekker assosiasjoner til litt sånn hippie/Woodstock-stemning.

«Save the earth» som er en svært passende låt å spille i det Earth Hour 2019 glir mot sin slutt, gir oss gåsehud fra topp til tå, til tross for at det er glovarmt inne på det stappfulle Bryggerhuset.

Med et brennaktuelt tema i disse klimastreik-tider, og en melodi og fremtoning som trekker assosiasjoner til både rakryggede indianerkvinner og indiske toner. Og etter å ha hørt Monne synge indisk folkemusikk under Fargespill forrige uke, er det helt tydelig at dette er noe hun mestrer med glans!

«Digging in my soul» er tittellåta på det nye albumet. Monne forklarer at denne låta er den mest beskrivende for prosessen hennes, både i livet så langt, og i den lange prosessen med å lage denne plata.

Når de begynner å spille, blir jeg dratt med inn i noe som er så kult, så sterkt og så utrolig bra at jeg glemmer helt å notere noe i blokka mi.

Teksten, stemmespekteret til Monne, den røffe basslinja, den groovy gitaren, den formidable perkusjonen og den nydelige pianomelodien. Alt sammen er rett og slett bare WOW!

Låta er så enkel, men allikevel så kompleks. Så sår, men allikevel så sterk. Flink, men allikevel rebelsk. Full av motsetninger som utgjør en helt strålende tittellåt, som er sykt bra i innspilt versjon, men om mulig ti ganger bedre live!

«Wall of mine» er ikke med på plata, men jeg håper virkelig den kommer med på neste! Gåsehuden er nemlig tilbake for fullt, helt fra lilletåa opp til toppen av hodet. Monne får virkelig vist frem hele stemmespekteret sitt. Fra helt nedpå og litt forsiktig, til de kraftige ur-tonene hun er så innmari god på. Og den helt spesielle «hah» pustelyden hun lager på mange av låtene sine. Jeg får igjen assosiasjoner til sterke, rakryggede indianerkvinner og staute inuittdamer, med alle verdens naturkrefter i ryggen. Det er høye fjell, dype hav, orkan og vulkanutbrudd på en gang. Alt sammen pakket inn i en vakker ung kvinne fra Halden.

Bandet består av de eminente mannfolka:

Terje Støldal – Bass.

Med innlevelse, hatten på snei og musikk strømmende gjennom alle blodårer passer han og Monne perfekt sammen. Mannen er døds-imponerende fra A til Å, og har jobbet med store artister med imponerende merittlister. En vidunderlig bassist med innlevelse og herlig fremtoning.

Terje Støldal. Foto: Johannes Granseth.

Markus Linge – Gitar

Markus smiler, ler, tuller og tøyser, men spiller med det største alvor! Han får det til å se så lekende lett ut å lire tonene ut av gitaren. Helt uanstrengt. Men gurimalla for noen toner og strofer han lurer ut av den gitaren sin! Markus har innlevelse til tusen, med glimt i øyet og alltid en hjelpende hånd når ledninger surrer seg fast. Han spiller med så mye innlevelse og intensitet at gitarstroppen løsner, to ganger!

Andrè Fjørtoft – Perkusjon.

Andrè kan spille på det meste som lager lyd og rytme. Halve scenen er fylt av spennende instrumenter jeg ikke aner navnet på, og Andrè bruker dem alle på mesterlig vis. Det er fascinerende å se på han, der han bytter mellom de forskjellige, med en innebygd rytme og musikalitet jeg sjeldent har sett maken til. Med smilet på lur, og innlevelse i hver tone, er det en fryd å se og høre på!

Andre Fjørtoft. Foto: Johannes Granseth.

Marius Rekstad – Tangenter

Marius og Monne spilte sammen første gang jeg hørte henne, for mange år siden. De har en lekenhet og et samspill som fungerer utmerket sammen, og Marius er 100% med, selv når han ikke spiller. Med lukkede øyne, en tilfreds mine og innlevelse! Det er herlig å observere han, der han står bakerst på scena og er så inne i musikken at jeg av og til lurer på om han har glemt at vi sitter i salen. Marius har gjort mange kule prosjekter, både her og i utlandet, og han passer perfekt til både Monne og resten av bandet!

Kveldens lydmann er den vidunderlige og alltid blide Espen Jamne van Groningen. En kunstner i seg selv, der han står og styrer skuta med perfekt balanse og stødighet. Espen har glimt i øyet og konstant kontakt med de på scena, selv om han er relativt usynlig for oss i publikum. Enhver god konsert trenger en god lydmann, og det er tydelig at Espen virkelig er rett mann på rett plass her!

Første gang jeg hørte Monne synge var hun bare 13 år gammel. Og allerede da blåste hun fletta av meg.

Siden det har hun utviklet seg, men alltid beholdt særpreget og den unike tonen sin. Jeg har alltid visst at hun er god, og at det er på scena hun burde være.

Og allikevel har jeg blitt så sykt positivt overrasket i dag. Det her er en konsert som bare rett og slett var perfekt.

Jeg tror vi satt igjen ganske målløse, fulle av følelser og beundring hele gjengen etterpå.

Og jeg går gjerne på denne konserten igjen. Både i dag, i morgen og hele neste uke.

Av med hatten og bøy seg i støvet!

Monne; GRATULERER med platedebut!

Monne signerer plater etter konserten. Foto: Johannes Granseth.

 

Forsidefoto: Johannes Granseth.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer