Skriver bok om sigøynernes kultur

Tore-Jarl Bielenberg er forfatter, oversetter og journalist og har gått i bresjen for sigøynerkulturen siden sekstitallet. Nå skriver han sin andre bok om romá/sigøynere. Boken kommer på Kristin Søhoels forlag Ord om annet. Hun har tidligere utgitt Bielenbergs roman Gatenes gutt.

Tore-Jarl Bielenberg er den eneste ikke-sigøyneren som er med i ledelsen av International Romani Union (IRU) og sitter i IRU-parlamentet. Hvordan blir en norsk journalist engasjert i sigøynernes sak i så stor grad at han blir tatt opp i deres eget råd, skriver flere bøker om kulturen, og bruker mange år av sitt liv på å engasjere seg i deres sak? Vel, mye ligger i Tore-Jarls første møte med sigøynerne. Han var atten år da han første gang plutselig sto foran en campingvogn som sto parkert utenfor den gamle Østbanen i Oslo. Unge Tore-Jarl ble nysgjerrig.

– De inviterte meg inn, forteller Tore-Jarl, og jeg fikk te med epleskiver. Mannen i familien hadde tatovert inn en Z på armen, pluss et nummer. Jeg spurte hva tatoveringen betød, og han fortalte at Z-en sto for Zigeuner og nummeret var fangenummeret hans fra Auschwitz. Å være Zigeuner i Nazi-Tyskland var å ha enveisbillett til et gasskammer. Men noen ble reddet før de kom så langt. Også mannen i campingvognen.

Sigøynere deporteres fra Asperg i 1940. Foto Bundesarchiv.

Lite visste Tore-Jarl den gangen at dette var starten på et langt liv blant sigøynere, et liv som skulle resultere i at han selv kom til å bli gift med en sigøyner og bli med i IRU. Tore-Jarl er dypt engasjert i kulturen og rettighetene til det som i norsk presse og dagligtale har blitt hetende romfolk. Akkurat dette begrepet er han ikke videre begeistret for.

-Jeg forholder meg til norsk grammatikk, sier han lettere oppgitt, jeg bruker aldri ordet romfolk. Hvordan flertall av rom ble til romfolk aner jeg ikke. Det kan ha hendt en sen kveld i en eller annen avisredaksjon. Det riktige må være å si én rom, flere romer. På samme måte som vi sier én same, flere samer. Hvorfor skal denne folkegruppen behandles annerledes enn alle andre, også grammatisk?

I Europa har dette folket med indisk opphav gått under mange betegnelser, som gypsies, tsiganes, gitanos og sigøynere. På de fleste dialektene av deres eget språk, som på norsk heter romanés og internasjonalt oftest romani, brukes betegnelsen roma, som der er flertall av rom. Etter 2. verdenskrig kom det et sterkt krav om at ordene rom/roma skulle avløse de gamle betegnelsene, som de fleste fant belastende. Særlig gjaldt det Zigeuner, som hadde en klang av dødsleir, og det rumenske țigane, som var det samme som slave. I Romania var sigøynerne bokstavelig talt slaver i nesten 500 år, helt frem til 1856.

– Dette har jeg full respekt for, og i International Romani Union bruker vi bare rom/roma, forteller Tore-Jarl. Men så har jeg et dilemma: Det er mange som heller vil bruke andre tradisjonelle betegnelser på seg selv når de snakker majoritetens språk. De franske sigøynerne kaller seg manouche eller gitan og er i nær slekt med de tyske og nord-italienske sintiene. I Spania brukes gitanos eller calé. Og de russiske har vedtatt å kalle seg tsygan når de snakker russisk. Alt dette kan virke forvirrende, og derfor har jeg noen ganger valgt å bruke sigøyner som samlebetegnelse når jeg skriver og snakker norsk, selv om jeg har fått mye kjeft for det.

I 2012 utga Tore-Jarl boken Romá/sigøynere – i går, i dag, i morgen. I boken tar han for seg hvordan han kom inn i miljøet til Europas største og mest forfulgte minoritet, og hvordan han ble engasjert til å delta i deres kamp. Boken belyser ikke bare sigøynernes store innflytelse på verdens kunst og kultur, men viser dem også som økonomisk bidragsyter gjennom sitt arbeid.

Tore-Jarl er i økende grad opptatt av å avlive myter rundt denne folkegruppen og vise både deres mangel på rettigheter og måten de har blitt behandlet på opp gjennom tidene. I flere tyske delstater var det skuddpremie på denne folkegruppen på 1700-tallet. I Norge hadde de innreiseforbud helt fram til 1956! Den verste perioden var under 2. verdenskrig, da minst halvannen million Zigeuner ble systematisk tilintetgjort av nazistene.

En viktig vending kom i 1971. 8. april dette året åpnet den første World Romani Congress i London med deltakere fra begge sider av jernteppet.

-På mange måter ble dette romenes Eidsvollforsamling, forteller Tore-Jarl. Det ble vedtatt et eget romflagg, og det ble skrevet en egen nasjonalsang. Og åpningsdagen, 8. april, ble erklært som Roma Nation Day – Rom-nasjonens dag. Den feires nå over hele verden som den internasjonale romdagen. Det ble nedsatt en internasjonal komité, som på neste kongress stiftet International Romani Union. IRU har nå konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd ECOSOC. Og rom/roma er i stadig flere land blitt anerkjent som en nasjonal minoritet. Det skjedde i Norge rundt år 2000.

Under kongressen i London hadde Tore-Jarl ansvaret for kulturinnslaget; en stor festival i Hampstead Heath.

Her kan du se flagget som ble vedtatt i 1971, og høre nasjonalsangen som ble skrevet på kongressen:

-Fargene i flagget er grønt, blått og rødt. Det grønne i flagget symboliserer den grønne jorden, det blå symboliserer himmelen – eller det åndelige,  og det røde hjulet symboliserer både den lange reisen gjennom tusen år og opprinnelseslandet India, som også har et hjul, en chakra, i sitt flagg.

Tore-Jarl har reist rundt og holdt foredrag om sigøynere og deres historie over hele verden, i tillegg til å ha forfattet en rekke artikler om temaet. Nå er han snart klar med oppfølgeren til den første boken om denne utskjelte og misforståtte minoriteten. I den nye boken forteller han mer om hvordan sigøynernes kultur har påvirket vår.

-Det holder nå på å danne seg en ny, moderne rom-identitet, sier Tore-Jarl videre. Det har vokst fram en ny generasjon av aktivister, forfattere, jurister og politikere. I mange land sitter det rom-representanter i nasjonalforsamlingen. Selv i EU-parlamentet er det tre. Og ikke minst er de mange bildende kunstnerne aktivt med på å forme denne nye identiteten, gjennom en ny nasjonsbygging. Det er fremmet krav om å bli anerkjent som en nasjon uten ønske om et eget territorium. Det er alt dette den nye boken handler om. Den er både en politisk bok og en bok om kunst. Om kunstnere som også har hatt stor betydning for norsk moderne kunst. Den blir illustrert med fantastiske bilder som nettopp er skapt.

Foto fra IRU-kongressen i Skopje i 2016.

Men det finnes også negative tendenser i Europa. I disse koronatider blir rom-befolkningen i mange land gjort til syndebukker for spredningen av viruset. Mange steder utsettes de derfor for røff behandling og overgrep. I flere land, som Bulgaria, blir de stengt inne i egne ghettoer.

-Dette kommer i tillegg til at rom-befolkningen i store deler av Øst-Europa er kastet ut i dyp fattigdom og arbeidsløshet etter de store politiske og sosiale omveltningene der, forteller Tore-Jarl. Det gjelder ikke minst Romania, der den nye fattigdommen er kombinert med forfølgelse og rasisme, som har ført til en bølge av tiggere. Romania er forresten dømt av den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for institusjonell rasisme. Det vil være en tragedie om dette folket bare gis en tiggeridentitet. Tiggerne er bare en liten del av dette stolte folket, som teller mellom 12 og 15 millioner mennesker i Europa. Og det er disse andre og ukjente trekkene jeg vil vise i min nye bok, som tross alt målbærer en begrunnet optimisme.

Her kan du lese noen av artiklene Tore-Jarl har skrevet om temaet tidligere:

Sigøynerne, en historie om overlevelse og skaperkraft

Sigøynere, romá, Gypsies, sinti, manoush, romanichal, kalé – men ikke romfolk!

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer