Skikkelig fest under eika!

Alle foto: Veronica van Groningen

«Velkommen til Fest under eika» Det høres litt ut som en invitasjon fra Ole Brumm og vennene hans. Og litt sånn føles det å komme inn på festivalområdet i Sponvika. Her er det bord og stoler, krakker og til og med noen myke senger, spredt litt rundt inni store, fine telt og under svære fine trær. Det er allerede mange smilende, hyggelige folk som er klare for litt god musikk og hyggelig stemning. Men i stedet for Ole Brumms berømte honning, får vi andre gyldne dråper i glassene våre.

Det tar ikke så lang tid før første band er klare, vi har nemlig et tettpakket og spennende program foran oss i kveld. Lucky Arms er et helt nytt Haldenband, men man skulle i grunn ikke tro at de var så nye når de entrer scenen. Nå er dette riktignok godt rutinerte musikere som har gjort dette før, men sammensetningen er ny, og dette er bandets første store gig.

De har et imponerende samspill, og koser seg max sammen fra første tone!

Vokalist Malin Møller sin stemme er mørk og myk, og dette er funky og kult! Det er en blanding av rockabilly, country og R&B, og alle låtene kler både vokalisten og bandet svært godt. Her får vi både rolig og behagelig, tøft og rocka og musikk som gjør at det rykker litt i både den ene og den andre dansefoten.

Det er god stemning blant publikum. Her er det mange kjente og ukjente, og folk som blir kjent med nye folk i løpet av kvelden. Vi er unge og godt voksne folk, både damer og menn. En skikkelig god blanding med andre ord. Mellom bandene prater og ler vi, fyller på med gode ting i glassene eller skaffer oss en matbit.

Det er tydelig at folk koser seg, og sola skinner om kapp med alle de smilende ansiktene. Så hva passer vel bedre da enn at Pärs Polare entrer scenen? Hva skal man si om disse gutta da? Vel, det er jo, som alltid, perfekt!

No godt i glasset, solskinn, masse hyggelige folk i publikum og 5 av de aller dyktigste, mest lekne, hjertevarme og sjarmerende mannfolka i byen vår på scena. Det må bare bli bra det.

Vokalist Frank Skovrand er som vanlig jordnær og barbeint, og starter like godt rett på uten noe småprat. Vi starter ganske nedpå og laid back, og bassist Espen Holtan ser ut til å trives med det, der han sitter i en rullestol med den ny-knekte ankelen sin høyt.

Men slapp av, stemninga skal opp, opp, opp og jo lengre ut i settlisten de kommer, jo flere festlige toner kommer fra Arne Nygaards piano, og jo høyere synger vi i publikum med.

Det er lett, det er lekent og det flyter skikkelig bra. Her kommer alle slagerne til Cornelis Vreeswijk som perler på en snor, i skikkelig Pärs Polare-ånd, med mange morsomme musikalske krumspring og et band som rett og slett elsker det de driver med. Noen av disse låtene har jeg hørt hundrevis av ganger, men jeg kan gjerne høre dem hundre ganger til! Det er så behagelig å bare sitte her i sommersola å nyte musikken, så her kunne jeg blitt i mange timer.

Det er humor og alvor hånd i hånd, og akkurat passe småprat og fakta mellom låtene.

Etterhvert begynner det også å regne, men det gjør liksom ingenting. Vi tåler da litt vann!

Folk danser, ler og synger med allikevel, både inni og utenfor teltene, og vokalist Frank hopper ned fra scenen og setter seg ned på kanten sammen med oss i regnet.

Når bandet går inn for landing med låta «Turistens klagan» nynner vi alle med, og ønsker at konserten kunne vart enda lengre. Men! Vi må jo videre i programmet, for nå er det tid for litt cubanske rytmer med Hovedøen Social Club.

Det regner fortsatt, men allerede ved første tone føler jeg at jeg sitter på utsiden en liten paladares, med litt rom i glasset, gode venner og salsa-dansende folk rundt oss på alle kanter.

Det svinger og klinger bra fra scenen, og selv om jeg fortsatt sitter på en stol, så er det helt umulig å sitte stille. Det er dype basstoner, 2 lekne rytmeinstrumentalister, spenstige trompettoner, entusiastiske tangenter og en helt skjønn vokalist, som alle sammen byr opp til dans! Dette er virkelig noe helt for seg selv, og hvis du ikke har hørt Hovedøen Social Club før, så anbefaler jeg å sette de på, på full guffe, på verandaen eller i hagen en sensommer kveld, gjerne med en Cuba libre eller litt sangria i glasset!

Om det ikke svinger litt i hoftene dine av dette, så ville jeg anbefalt å oppsøke en kiropraktor! Det høres så eksotisk og ukjent ut, så jeg skvetter nesten når jeg kjenner igjen tekstlinjen «Tanta til Beate, hu bor i ei gate i Gamleby’n. Og med hatt og fjær er hun et vakkert syn!»

Hovedøen spiller nemlig kjente, norske låter, slik som «Tanta til Beate», «Alle venter på sommeren» og «Forelska i lærer`n», men med skikkelig cubanske rytmer og en flott, utpreget aksent på vokalisten. Så det tar ikke så lang tid før vi synger med, svinger på hoftene og er i skikkelig ferie-stemning alle sammen!

Bandet avslutter med «dum og deilig» med en litt egen vri.

«Deilig og dum, akkurat som Ole Brum» En fantastisk oppsummering av kvelden så langt. Hvor er paraplydrinken min?! Det er på tide å få i seg litt mat, så vi tusler oss en runde på festivalområdet på jakt etter godsakene vi har hørt rykter om. Her er det masse fantastiske skalldyr, men siden jeg dessverre er allergisk, må vi jakte litt videre.

En digg svinenakkeburger står på menyen i ett av teltene, og mens vi venter på maten får vi med oss de kule og spenstige tonene til Black Market Orchestra, som har rigget seg til på en liten scene nede ved matteltene mens det er omrigg på hovedscena.

Herre min hatt, så kult dette bandet er!

Jeg får litt sånn sirkus-vibber, med en gal sirkusdirektør, litt Kaizers Orchestra vibber og litt skrekkfilm ala Tim Burton vibber.

Dette er supertøft, og det er nesten litt synd at så mange sitter igjen oppe ved hovedscenen og ikke har fått med seg at orkesteret spiller nede ved matteltene.

Ja takk til myyyye mer Black Market Orchestra fremover, og aller helst på en stor scene med masse publikum! Et skikkelig lekent band som ser ut som de koser seg glugg ihjel med det de gjør, enorm entusiasme og spilleglede, og skikkelig kule låter!

Silya & The Sailors er siste artist ut på scena. Og dette har vi ventet på.

Nå går det ikke lengre an å sitte på stolene våre i teltet. Det har sluttet å regne, og vi må opp å stå! Så vi flokker frem til scena alle mann i det den rødhårede, grønnkledde superkvinnen skrider ut i rampelyset.

Silya er rett og slett bare kul. Hun er en sånn dame som tar på seg det hun vil, uavhengig av hva vi måtte tenke og syns om bekledningen. Hun er befriende egenrådig, og er en så kul dame at du bare virkelig skulle ønske at hun var storesøsteren din! Jeg digger denne dama!

Silya har en slags hes og litt raspete stemme, samtidig som den er helt klokkeklar. En utrolig spennende og flott kombo.

Hun treffer hver tone med en selvsikkerhet enhver kan bli misunnelig på. Men hun er ikke hoven eller høy på pæra av den grunn. Hun skravler med oss i publikum, tuller og ler, smiler masse, har akkurat passe kleine små taler mellom låtene og ser ut til å kose seg skikkelig her i Sponvika!

Hun har et mystisk og sensuelt vesen, men er samtidig leken og morsom. Jeg tror vi blir litt betatte alle sammen her vi står. Hun er verdensvant og kul, men nedpå og jordnær. Det oser profesjonalitet og klasse, men samtidig kunne hun bare tråkket ned fra scenen og hengt her nede på plassen med oss andre og ukulelen sin og passet rett inn.

Vi synger med på de låtene vi kan, vi klapper, danser og heier. Ingen sitter lengre inne i teltene, vi står stimla sammen foran scena og nyter kveldsmørket som begynner å senke seg og de fantastiske tonene som strømmer ut fra scena.

Silya har med seg to rutinerte, herlige og ekstremt dyktige musikere og trioen passer perfekt sammen.

Jeg tar meg selv i å glemme å ta notater, jeg står bare her midt på plassen, med øynene lukka og ansiktet vendt opp mot lyslenkene og vimplene i lufta over oss, og svaier i takt med musikken.

Plutselig går strømmen på scena, og musikken forsvinner. Det har potensiale til å bli opptøyer av slikt, men ingen fare. De rutinerte musikerne klarer å improvisere frem spenstige toner vi hører selv uten all elektronikken, og Silya griper tak i en tamburin og danser med. En veldig uplanlagt pauseunderholdning, men det funker som juling! Og sim salabim er teknikken på plass igjen og konserten kan fortsette!

Silya og bandet avslutter med en allsang, hvor målet er å få hele Sverige, som vi skimter på andre siden av fjorden, til å ljome! Og det klarer vi! «Det skal ikke være pent, det skal være høyt!» Roper Silya til oss, og vi svarer med å synge og gaule enda høyere! Jeg er ganske sikker på at halve Sverige hørte oss!

Dette har på alle måter vært en perfekt ettermiddag og kveld. Mange ulike musikkstiler og låter, hyggelige og ekstremt dyktige musikere på scena gjennom hele programmet, god mat og drikke, hyggelige og engasjerte publikummere.

Jada, det regna litt midt inni der, men det er allerede glemt når vi tusler tilbake til bilen i august-sommerkvelden og nynner videre på kveldens låter. Litt hese etter all synging og roping, og litt slitne i beina og hoftene etter all dansingen.

Men herre min hatt, jeg gleder meg allerede vilt til neste «Fest under eika»