Operasangere som gjør narr av alle operaverdens klisjeer? Gå det an? Det går faktisk veldig bra! Så bra så det blir en fantastisk morsom forestilling ut av det hele. En forestilling som har ALT. Humor, sang, historier fra scenen, gjennomgang av musikkhistorie, sangopplæring og allsang.
Nils Harald Sødal ønsker oss velkommen og inviterer oss med til et lite dypdykk inn i musikkteaterets gale verden. Gjennom de neste 90 minuttene introduseres vi for alle operaverdenens klisjeer samt får en aldri så liten opplæring i operaens historie og sangteknikk. Alt servert med en god dose humor.
Vi starter med divaene. Eller rettere sagt: fenomenet diva. Silvia Moi og Benedikte Sofie Ribe gjør en strålende mix av kjente arier, nå med ny tekst, for å demonstrere divaen. Den sopranen som alltid skal fremst, alltid synes, og som alltid er bedre enn alle andre. Iallfall ifølge henne selv. De to sopranene på scene blir heldigvis venner til slutt.
Silvia forklarer videre at det er sjelden det er de beste som står i krangel. Det overlates til de nest beste. Og det er ikke mellom sopraner det er mest krangling heller. Tenoren er visstnok en stor divautfordrer. Tenoren Thomas Ruud kommer inn som bestilt og sammen fremfører de kjente strofer fra La Traviata, tenor og sopran i skjønn forening uten så å mye drama denne gangen.
De siste to medvirkende i kveldens forestilling kalles ut på scenen, Reem Riyadh Waddallah og Nils Arne Halle Erstad. Troppen er nå komplett, og full opplæring innen musikkfaget kan gis til publikum.
Benedikte starter sin forelesning om stemmegrupper med sopranene. De som synger best høyt og fort (koloratur), de lette lyse soubrettesopranene, blottet for dybde og intelligens, og de lyrisk sopranene som alltid synger om hjerte og smerte. Overraskede nok er det Nils Arne som hopper fram og lirer av seg noen tone fra arien til «Nattens Dronning» som eksempel på koloratursopran. Den så vi ikke komme! Reem, som fram til nå har tygget tyggis så kjeven nesten går ut av ledd mens hun har himlet med øynene på alt som er blitt sagt og scrollet seg gjennom TikTok på telefonen, får kanskje ikke uventet portrettere soubrettesopranen. Vakre lyse toner fyller lokalet mens tenåring-rollen spilles perfekt. Silvia kaster glans over hjerte-smerte-delen, før Benedikte selv, på meget teatralsk operavis, demonstrerer den lyrisk dramatiske sopranen. Det er visstnok de som alltid dør. Og de dør jo ikke fort i opera. Det tar gjerne et par arier og noen timer for å fortelle at de faktisk dør før man får resultatet ved teppefall. Vi får kortversjonen. Jeg tror rekorden for kjappeste operadød ble satt i Byparken lørdag kveld.
Benedikte fortsetter med mezzoene før Nils Harald overtar og forteller om kastratsangere med lyse tonene, tenoren som aldri stopper å synge og om barytonen som ofte har den jordnære rollen som har draget på damene. Han drar i gang «Toreador» og får med seg resten av gjengen for å danne Operakoret. «Koret kommer alltid inn på de merkeligste steder. Kun komponisten som vet hvorfor, og han er som oftes død». Den dype og mystiske bass-stemmen er ikke med i gruppen, selv om yngstemann på laget prøver seg uten videre hell.
Vi er nå klare for musikkhistorie og operaens opprinnelse. Fra Gregorianske munker, via Renessansen og Händel til Wienerklassisismen og Mozart. Silvia og Nils Harald gir oss et innblikk i det stupforelskede paret Papageno og Papagenas forhandling om hvor mange barn de skal ha som overgang til Romantikkens to retninger. Wagner og hans barmfagre, store damer som høvding for den ene retningen og Puchini, Bizet og Verdis vakre musikk som hovedinnhold i den andre. Benedikte beviser at man ikke må være 2 meter høy, stor dame for å synge Wagner. Har man utstrålingen og intensiteten fyller man hele scenen alene. Det gjør også Thomas der han imponerer med «Tårnarien» fra Tosca.
Så sklir vi over på operette. Eller «opera light med masse humor og erotiske undertoner».
Her kommer et av kveldens høydepunkt for meg. «Husker du alt?» synger Reem og Nils Arne så nydelig og sart så en nesten kan gråt, før vi blir invitert med på allsang under Vilja»» av Silvia, og så dratt videre med på full champagnefest og skåling over en lav sko.
Det er rett og slett mye å ta inn og gjengen på scenen leverer kvalitet i alle ledd. Musikalsk og teatralsk lever de seg inn i alle rollene de spiller, der de serverer smakebiter og høydepunkter fra alle temaer de snakker om. Det flørtes, skules og lides så til de grader. Og mellom slaga kommer de med humoristiske stikk til egen profesjon og skrøner fra en operasangers hverdag.
Avslutningen på denne fantastiske kvelden er fra musikalens verden. Den har nok flere et forhold til enn opera. Sanger vi alle har sunget en eller annen gang i livet, være seg på skolen, i dusjen eller foran TV’n der familien benka seg for å se Sound of Music. Reems tolkning av «Summertime», akkopagnert av Nils Harald, og Nils Arne som Tevye der han drømmer om alt han kan gjøre rik mann, stiller seg i kø til favorittstempelet.
«Så har vi Pling-plong-musikk!» utbryter Silvia! Er det en sjanger de har glemt? Den må demonstreres. Å kjære… Silvias pling-plong er grunn til søke opp hvor neste forestilling holdes og kjøpe billett. Her får du hele følelsesregisteret trykka inn på et minutt i et ras av babbel som ingen skjønner et kvidder av. Utrolig morsomt og helt fantastisk levert!
Musikalfavorittene fra Chess og Les Miserables avslutter kvelden, men en aldri så liten trudelutt av «Toreador».
For en forestilling! Jeg sa at forestillingen hadde alt, ikke sant? De vakre ariene som tar pusten fra deg, stemmeprakt som tar pusten fra deg, latterbrøl som tar pusten fra deg. Scenebetennelse er rett og slett en fornøyelse.
Kommentarer