I takt med fuglekvitter, blomsterknopper og varmere vær fikk Halden endelig oppleve vårens vakreste eventyr i Brygga Kultursal denne uka; Fargespill. En konsertforestilling om fred, frihet og stolthet – «Lyden av frihet». Med scenen full av våre unge og håpefulle, ble dette en mektig, fengende og rørende kveld under regi av Fargespill Østfold.
I det flotte programheftet kan vi lese at det barna og ungdommene i Fargespill Østfold var spesielt opptatt av i år, var fred, frihet og å kunne være seg selv. Mange er opprørte over det som foregår i verden akkurat nå. Spesielt krigen i Ukraina og i Gaza; et bakteppe det må være umulig å ikke tenke på minst én gang i løpet av denne konserten. I alle fall gjorde jeg det, opptil flere ganger.
Kveldens første nummer er en perfekt innramming av årets tema. Nemlig Maj Britt Andersen sin vakre sang om nestekjærlighet; «Ballongvisa». Teksten går rett inn i hjertet. Det samme gjør de fire modige solistene, i et nokså nakent og skjørt arrangement av Thomas Engebretsen, som for øvrig har arrangert de fleste låtene til årets forestilling. Etter «Ballongvisa» brytes det skjøre opp, og publikum får servert et lekent musikalsk møte mellom India og Norge. Et av mange nummer denne kvelden som fletter sjangre og nasjonaliteter sammen, i kjent Fargespill-stil. Indiske «Surangani» møter «Elle melle» og «Ta den ring». Det Norske Blåseensemble får virkelig spredt vingene her, i et spenstig arrangement, under ledelse av Tarjei Grimsby. Det låter som alltid fantastisk, og jeg kan ikke la være å tenke på hvor heldige vi er som har denne perlen av et ensemble i lille Halden, og ikke minst, hvor heldige Fargespill Østfold er som har med seg dem på laget. Det er ingen tvil om at det øker kvaliteten på konserten mange hakk. Musikksjangrene de spiller er varierte, fra hip hop til folketoner, barneregler og svulstige ballader. Det hele er lekkert arrangert av Eirik Berge, som har skrevet alle orkesterarrangementene for anledningen, basert på Thomas Engebretsen sine arrangementer. Og med strålende lyd fra Thor-Ivar Lund og lysdesign av Magnus Boyle; ja, da kan det ikke bli bedre.
Jeg blir så imponert over alt disse unge menneskene har lært seg på relativt kort tid; koragrafi, melodi og sangtekster på ulike språk. Jeg tar av meg hatten for den enorme innsatsen det faktisk krever av alle aktører på scenen. Det er mye som skal koordineres og øves inn, slik at alt sitter som støpt under forestillingen. Og det gjør det virkelig. Overgangene glir lekkert over i hverandre, og barna ser ut til å ha stålkontroll på hvor de skal stå på scenen og hvor de skal gå inn og ut. Alle medvirkende bak scenen har gjort en glimrende jobb, som så tydelig synes på disse vidunderlige barna og ungdommene, som så modig synger og danser foran flere hundre mennesker.
En av mine favoritter denne kvelden er møtet mellom norsk visekunst og albansk nasjonalromantikk. Den albanske sangen «Xhamadani» og «Mitt lille land» møtes i en rørende og sterk versjon, som får fram gåsehuden og tårene hos meg. Begge sangene handler om å være stolt over landet sitt, og det skinner virkelig gjennom, både hos solister, kor og ensemble. Solistene Ingrid Olava Helgesen og Leandra Elshani stråler foran oss, og varmer et hvert hjerte i salen – det er jeg helt sikker på. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor enkelt og samtidig vakkert det kan se ut når to ulike nasjonaliteter møtes på den måten, og hvor vakker verden kunne sett ut om alle mennesker kunne tenke det samme. Fargespill Østfold har valgt å hylle den folkekjære visesangeren Ole Paus med dette nummeret, og senere på kvelden får også Lillebjørn Nilsen en vakker hyllest når «Danse ikke gråte nå» møter sørafrikanske takter i «The Retreat Song. Jeg håper og tror at Lillebjørn ville elsket dette musikalske møtet.
Jeg kunne skrevet om hver eneste sang fra forestillingen, for hver og en av dem vekker ulike følelser i kroppen og gir oss strålende solister, korister og dansere. For å nevne noen flere vil jeg trekke fram den filippinske balladen «Bayan Ko», hvor solist Vicotria Say skinner om kapp med sola i denne hyllesten til Filipinene. Den blir regnet som landets uoffisielle nasjonalsang, og Victoria fremfører den på mesterlig vis med det vidunderlige Blåseensemble i ryggen. Jeg gir meg over! Vi får også servert en fengende kenyansk sang om samhold og at vi er sterkere sammen, med Safia Abdi Haase som solist og trommis for anledningen. Og selvfølgelig; kveldens store festnummer blir «Amenitendeya/Su Getir (Warra warra)», hvor ugandisk festsang møter en poplåt med både arabisk, tyrkisk og kurmanji i sangteksten. Her får virkelig alle medvirkende skinne med flotte korarrangementer og dødskul koreografi.
Alt i alt handler denne kvelden for meg om musikalske menneskemøter. «Jeg hadde aldri trodd at hip hop og opera kunne høres så kult ut sammen!», sa min 9-åring. Og der tenker jeg at han fant kjernen i det hele. For det er nettopp når Edvard Grieg kan blendes sammen med egenkomponert hip hop av Mirre, at magien oppstår. Når norsk kultur møter kurdisk kultur og alle disse vakre kulturene flettes sammen til denne mektige og viktige forestillingen. DET er ekte magi, det. Tusen takk, Fargespill Østfold, for at dere skaper disse unike musikalske møtene og lar oss ta en del av det.
Maj Britt Andersen oppsummerer egentlig alt det jeg sitter igjen med etter i kveld;
«Tenk om værda var ein ballong som alle bodde på. Og ingen folk var fattig eller rike. Da ville jorda vøri himmelrike. Å itte kan vel noen si at halvparten er min. No stikk je høl i ballongdelen din».
Kommentarer