Eva Denis forteller om sin nyeste låt, Run.
Run ble til da sønnen min var liten. Jeg var på besøk hjemme hos mamma. Vi satt og så på nyhetene. Det sto damer og menn med mikrofoner på hotelltak på TV. De pratet om invasjon. Om våpen, strategi, statistikk, politikk og sannsynlighet. Det var kveld og de viste bilder fra et nattkamera som filmet opp mot himmelen. De beskrev starten på en krig.
Sønnen min var to år og gikk med bleierumpe og pysjamas med føtter. Han sov nå, men latteren satt igjen i rommet. Badeanda og duploklossene lå igjen i skumrestene på bunden av badekaret. Han hadde spist brødskiver med leverpostei. Det lyste i blikket da han la seg. «Kan du synge «Ajajaja boff», mamma?»
Det var krig i et land langt borte. Et klipp med en grønnsvart nattehimmel med grønne lysende prikker ble sendt igjen og igjen. Jeg forsto ikke med en gang at det var fallskjermjegere. De dalte mot bakken som grønne svake nødlys i sanntid, filmet med nattkamera. Jeg møtte blikket til mamma. «De som henger der er noens sønner og døtre, Eva». Den natta skrev jeg, «Run»
Jeg fant igjen «Run» da jeg skulle fremføre en låt på et 8. mars-arrangement i Halden i fjor. Vuggesangen fra en mor som frykter for livet til barnet sitt, var min måte å vise solidaritet på. Kvinner og barns perspektiv i krig vises sjelden i sanntid når konflikter pågår. Det blir mest omtalt i ettertid. Jeg ville gi den ut, og fikk tid i studioet til Arnt Martin Brynildsen på Hvaler. Arnt Martin, Ketil Henriksen, Jon Erik Gretland og jeg, brukte en dag i desember på å lyd-sette fortellingen i den gule lille hytta på Papper.
Så startet utgivelsesprosessen. Dato for release nærmer seg. Urolighetene i Ukraina tilspisset seg, og jeg hørte intervjuer på radio med svensker som var bosatt i Ukraina. Noen tror ikke at det vil komme til væpnet konflikt. Andre har pakket tingene sine og er på vei hjem til Sverige. Verden holder pusten og det utenkelige skjer. Nok en invasjon er et faktum. Jeg er så aktivert i problematikken og denne gangen er den mye nærmere og derfor mer skremmende.
I sangen henger barnet fast i grepet mitt mens vi springer for livet. Jeg finner et trygt sted. Jeg holder han i armene mine. Jeg maler han inn i kjærlighet og synger. Jeg beskytter med livet som innsats. Og jeg synger han i søvn. Jeg holder hendene forsiktig over ørene hans for å holde alle lyder unna. Og jeg synger mens jeg vugger. Jeg maner frem en tid der et ønske om makt ikke betales i menneskelig lidelse. En verden hvor vi alle kan ta best mulig vare på det kjæreste vi har, barna våre.
Videoen er laget av den unge kunstneren, Sindre Hænedi Bekkevold. To kunstformer møtes i en beretning om maktens råskap, mens en mor løper i bomberegnet for å rekke frem til bomberommet med barnet sitt.
Spre den for alle vinder! 💙💛
Kommentarer