Hver dag nå så ser jeg solen. Jeg blir vekket av katta. Hun vil ligge i solen sammen med med meg. Morra blues med hud og hår. Jeg er så heldig. Disse minuttene før oppstandelse minner meg om fortid – om dengang søster Sylvia og jeg hadde noe vi kalte Rakeferie. I pur beundring for hennes evne til å stå på, skriver jeg Rakeferie med stor R.
Jo, vi så an tiden. Vi traff og vi bommet. Uansett så rakte vi. Kom snefillene i luften og skapte ugreie i singlen? Ja, så måtte det taes ekstra tak, bare. Sylvia var alltid i uniformen fra Røde Kors Hjelpekorps. Jaggu kom hun inn i den!
Vi raket i en uke sammenhengende, pluss noen helger. Vi rakte og vi brant. Vi varslet brannvesent – så når vesenet så det røk på Knardal, så viste de at vi var i farta.
Vi begynte sånn ved 9-tiden og holdt på så lenge vi orket – til borti 21. Bare avbrutt av en munnfull eller så. Noen ganger ropte Frua oss inn til ferdig mat. Luksus. En gang vi ikke var invitert, hadde vi bare tre egg og en diger purre. Vi fniste, men det ble nå en nydelig purresouflet!
Disse Rakeferiene holdt vi på med i mange år. Det gav muskler og masse latter. Verdensproblemene ble løst i en fei. Det var en tid – som for oss aldri kommer tilbake. Hun døde sommeren 1986. Savnet tar aldri slutt!
Noe av den største gleden ved en Rakeferie var rimeligvis samholdet, følelsen av at vi jobbet for samme gode sak. Det var borti 20 mål å rake. Vi måtte bare bestemme oss på forhånd.
Noen av den største gleden, var å se og høre den store lønne-alleen i full blomst. De veldige kronene var sellende fulle av gule blomster. Og bier og humler de hørte vi summe så vårlig. Det var musikk for oss!
Så var eiendommen i hendene på noen som ikke hadde den samme gode følelsen for trær og for bier. Bare tre trær er igjen – på sikker grunn hos en som liker både humler og bier.
Foto: Siv Stang
Kommentarer