Det ble et nydelig bokbad med forfatter Anne-Maren Hammerbeck på Halden bibliotek onsdag kveld. Anne-Maren snakket fint om sin debutbok, Origo: en fortelling om et vanskelig mor-datter-forhold nedfelt i det flytende landskapet mellom poesi og prosa.
I Origo forsøker en kvinne å fortelle om sin egen oppvekst. Til kjæresten. Forholdet mellom mor og datter er sentralt, og vanskelig.
– Jeg har blitt kjempeinteressert i morsfiguren rent litterært, forteller Anne-Maren. Jeg synes det er en utrolig spennende figur. Det kroppslige spesielt. Denne kroppen som bærer frem et liv, og barnet som har vært inni moren, og disse to kroppene som har vært helt helt nære – og fortsetter å være det i mange år. Forholdet mellom mor og barn er veldig spennende for meg.
Origo er et slags langdikt, med prosaiske elementer.
– Det er ekstra spennende med lyrikk, sier bokbader Anni Bjørgengen. Dette er et fortellende dikt, et episk dikt.
Bokbader og forfatter snakker om poesien. Hvordan mange føler den er vanskelig tilgjengelig. Sånn føles det ikke for forfatteren.
– Jeg tenker at dikt heller åpner noe for leseren, i stedet for å stenge, fordi leseren kan komme inn med sine egne assosiasjoner og refleksjoner og tanker når man ikke nødvendigvis forstår, eller skjønner hva det handler om. Så jeg synes at poesien er åpent rom.
Anne-Maren leser fra boka si.
Ho sitter med beina oppunder haka, sitter ved vinduet, gjør seg liten inn mot rommet, og lys på den ene sida.
Beina oppunder haka, ho sitter ved vinduet, lys på den ene sida, og ho snur seg mot mannen, flytter litt på kroppen, slik at noe av lyset faller forbi, faller på ham.
Anni synes det er mye musikk i Anne-Marens språk.
– Jeg tenkte da jeg leste boka di; det er så fin rytme her. Tenker du på musikken og rytmen når du skriver?
– Ja det gjør jeg, jeg tenker veldig på det. Jeg jobber veldig med lyden av det jeg skriver, når jeg jobber pleier jeg å lese det jeg skriver høyt. Særlig i denne boken har rytme vært viktig. Jeg tenker at det musikalske har en egen egenskap, det formidler noe eget som vekker noe i oss. Men jeg har også jobbet med at det rytmiske skal spille sammen med handlingen. Det er en veldig klar rytme her. Men jeg jobber også med brudd, for å skape stemningen av noe vakkert, og sårt – men også et ubehag. Noe som ikke stemmer. Man kan lese dette veldig glidende, men allikevel har man disse bruddene som kommer i linjene. Som gjør at noe liksom står litt skjevt.
– Noe skurer i forholdet mellom moren og datteren, sier Anni. Det er et eller annet som er vanskelig. Og så lurer man jo litt på hva det er?
–Når jeg beskriver boken pleier jeg å si at den handler om omsorgfigurer og omsorgssrelasjoner. Her er det en ung kvinne som forteller om sin barndom, og det som hender mellom en mor og en datter når moren ikke er en ren, klar omsorgsfigur som en mor pleier å være. Og hvor moren stadig går over jentas grenser. Jenta, som nå er voksen, må stadig orientere seg i det landskapet som moren har skapt.
Forfatteren er interessert i traumearbeid.
– Denne kvinnen har jo med seg noe vanskelig fra en av de første omsorgsrelasjonene hun hadde i livet, det ligger der som et åpent sår. Som hun ikke forholder seg til, det er gjemt inni henne, og får ikke luft, og dermed får ikke såret gro. Hun vil åpne det, sammen med mannen, men i seg selv og med mannen som en lyttende figur, sånn at hun kan lukke det igjen.
Anne-Maren skriver ikke biografisk.
– Hva inspirerer deg? spør bokbaderen.
– Jeg henter inspirasjon fra det som interesserer meg, mer enn fra mitt eget liv. Men jeg henter jo selvfølgelig inspirasjon fra mine egne følelser, selv om det blir forvridd når det kommer inn i litteraturen, og blir noe annet. Men traumer, og hvordan vi bærer dem med oss, er noe jeg er veldig interessert i. Jeg har alltid hatt en interesse for psykologi. Jeg bruker skrivingen for å nærme meg noe jeg er interessert i.
Personene i boka bader mye. Bokbaderen lurer på hvorfor.
– Jeg er inspirert av feministisk-filosofiske tekster, forklarer Anne Maren, og bruker vann som en måte der personene kan nærme seg hverandre på. De sitter sammen i et badekar, eller svømmer nærme hverandre i vannet. Vannet er noe som fører dem sammen, men som også ligger rundt dem og beskytter dem. Fjorden er mye med.
Bokbader og forfatter snakker litt om innflytelser og forbilder.
– Jeg har veldig veldig mange forbilder, forteller Anne-Maren. Jeg pleier å lese ut fra det jeg skriver. Da jeg skrev denne leste jeg mange sjangeroverskridende bøker, både romaner og diktsamlinger, de som befinner seg mellom poesien og prosaen, som er det jeg har arbeidet med her. Jeg leste Eldrid Lundens Mammy Blue da jeg skrev denne boka, den er helt fantastisk. Den er gitt ut som diktsamling, men den er ganske prosaisk.
Tittelen på boka blir et tema. Origo betyr et punkt der akser krysses.
– Jeg jobbet lenge med tittelen, forteller Anne-Maren. Jeg ville at tittelen skulle gi noe, men samtidig ikke forklare for mye. Origo kan bety to ting. Origo er punktet der disse aksene krysser hverandre, men så betyr jo også Origo opprinnelse, eller utgangspunkt. Jeg synes det er veldig spennende med konseptet sammensmelting. Her er det fortiden og nåtiden som krysses, og relasjonen mellom mannen og kvinnen, og relasjonen mellom mor og datter som krysser hverandre og skaper et tredje punkt. De veves inn i hverandre.
En time går fort, og plutselig er Anne-Maren og Anni ferdig snakket. Og jeg skal hjem og lese poesi. Sånn er det, en bokprat er en nydelig port inn mot nye leseropplevelser. Det er viktig det. Så heldige vi er som har en litteraturforening som hjelper til med akkurat det!
Kommentarer