Det har gått snart fem år siden forrige plate. Planet Mastergods tredje skive There Are Snakes in These Woods kom høsten 2019. Det er dermed fem år siden sist jeg sist satt i det koselige øvingsrommet nede i kjellern bak Felleskjøpet og prata plate.
Dere kjører plate hvert femte år?
– Ja, det har blitt noen flere grå hår siden sist, svarer vokalist Lars Edvardsen. Vi kjører Metallica-intervaller. Men det har vi faktisk tenkt til å gjøre noe med nå.
Jeg og Lars sitter i innspillingsstudioet til bandet, rett innafor øvingsrommet. Gitarist Henning Skogh sitter ute i øvingslokalet og lager lyder med pc, han forbereder noen nye innslag før slippkonsert på Aladdin i april.
Dobbeltskiva When Dark is Deepest er i trykken, og forhåpentligvis på vei til Halden snart. Trykkeriet bandet først bestilte plata hos, gikk konkurs på senvinteren, og dermed ble platetrykkinga forskjøvet. Og flytta.
– Det kunne ikke vært verre egentlig, sier Lars. Vi skulle hatt plata nå i mars, men nå håper vi bare at vi får den før releasen.
Planet har brukt to år på å spille inn denne plata.
Dere har ikke begynt med noe nytt? Det er fremdeles metal?
– Joda. Det er tungrock. Noen ville kanskje kalt det doom metal. Det kommer fra våre røtter i new waven egentlig, og postpunken på åttitallet. Det er nok litt mørkere enn før. Men kanskje også vakrere? Vi har litt mer fokus på melodiene denne gangen, litt sånn som det var i gamle dager. Til gjengjeld er vokalen er mer brutal. Det bare ble sånn.
Smaksprøve fra When Dark is Deepest:
Følger dere samme oppskrift som før?
– Vi lager fortsatt lange låter, hvis det er det du mener? De er nok litt kortere denne gangen, nå er de nede i sju åtte minutter med intro og alt. Vi har én låt som er veldig kort, til å være oss. Den er på fem minutter.
Hvorfor er låtene så lange?
– Vi føler at vi ikke får etablert riffet skikkelig hvis låta bare skal vare et par minutter. Samtidig blir det dritkjedelig hvis det varer for lenge. Men vi er jo ikke et band som folk står og klapper og hopper til heller.
Dere er et nikkeband?
– Ja.
Lars er godt fornøyd med den nye plata.
– Det låter veldig bra, Henning har gjort en super jobb. Han er produsent og engineer, selv om vi alle er med og mener noe. Lydmessig er dette det beste vi har gjort. Skiva er mastret i Sverige. Det satt.
Fortell hvordan en låt blir til!
– Ofte kommer jeg med masse riff til de andre. Jeg sitter her mye alene og spiller, og plutselig treffer jeg noe som sitter. Henning og Nico kan også komme med riff. Nico er veldig god på komposisjon. Espen har masse riff som han driver og tuller med, men han skjønner aldri hvor gode de er. Espen er kanskje den dyktigste musikeren av oss. Det kuleste verset vi har med på skiva er Espen sitt. Da han kom med det, løsna den låta som vi hadde jobba med i et halvår uten å få det til.
Akkurat her dukker faktisk bassist Espen Jamne van Groningen opp i døra. Han blir litt brydd av all rosen.
– Men det er du som alltid begynner på et eller annet, sier han til Lars. Det er sånn vi som regel starter med en låt. Du slenger noe ut der, og så finner vi ut av resta sammen.
Det er Lars som gjør det meste av tekstarbeidet.
– Det kan komme inspirasjon til tekstlinjer over alt, forteller han. Jeg kan lese en linje i en bok, eller høre noe på en TV-serie, og så spinner jeg videre på det.
Lytt til Planets forrige plate her:
Hva handler tekstene om?
– Vi er vel fortsatt i det der autoritære religions-styret fremdeles? Sier Lars og kikker på Espen.
Espen nikker.
– Det handler mye om kontroll, fortsetter Lars, og det menneskesynet som ligger i den kontrollen religion har på folk. Hvordan man rettferdiggjør ting – og hvor bakstreversk det er. Når mørket er som dypest. Den skiva her er kanskje enda mer dystopisk enn den forrige, vi ser nesten ikke noe vei ut av det.
Graver du i menneskesinnet eller systemet?
– Litt begge deler, svarer Lars.
– På den forrige var det mer menneskesinnet, legger Espen til.
Har det vært gøy å lage plata?
– Det har vært et strev, sier Lars. Ikke å lage låtene, det er moro. Men det har tatt tid. Pandemien var én ting. Men nå er det skikkelig gøy å spille i band igjen, vi har spilt inn plate, og øver inn låter til konsert. Og nå har vi en plan om at hvis vi lager noe nytt nå, så lager vi to- tre låter og spiller dem inn med en gang.
– Dette er den beste plata vår, sier Espen. Jeg synes de andre skivene er dritbra, men det er noe med denne. Vi har vært nøye i alle ledd, helt ned til siste lille fin-tweek. Henning har gjort en formidabel jobb. Vi har hatt en god prosess, der vi sammen har kommet frem til alle de små skruene i fellesskap – og det har blitt et tightere produkt. Jeg tror alle er veldig fornøyde.
Denne gangen gir Planet ut plata på Dag Brandths plateselskap; Thud Records.
– Det er morsomt, sier Lars. Dag tenker annerledes enn oss, og får ting til å skje. Vi kan jo være litt sidrompa. Men Dag bare gjør.
Planet Mastergod er et rimelig mørkt produkt. Musikken er mørk, grafikken på platene er mørk, og tekstene er mørke. Men dette er faktisk rimelig joviale karer.
Jeg har hørt rykter om at dere spiser fyrstekake på øving? Eller ødelegger jeg street creden deres nå?
– Vi har aldri hatt noe street cred, svarer Lars. Espen er verdens godsligste, jeg er læreren og håndballtreneren. Jeg har aldri møtt noen som ikke liker Nico, og Henning er Henning. Vi har ikke noe å gå på der.
– Heldigvis, legger Espen til. Tenk om vi måtte gå rundt og late som vi var tøffe. Så slitsomt!
Kan vi snakke om sjanger?
– Det er en typisk klisje at det er vanskelig å båssette seg sjøl, svarer Espen. Jeg har litt vansker med disse sjangerbegrepene.
Plutselig kommer trommis Nico Malcomsen dinglende. Nå er vi alle mann alle.
– Jeg ble jaga inn hit av Henning, sier han, jeg skulle si noen velvalgte ord fikk jeg beskjed om.
Henning sitter for øvrig fremdeles ute i øvingslokalet og fikler med en pc. Vi andre fortsetter å prate om hva vi skal kalle musikken til Planet Mastergod.
Blås i sjanger, bare beskriv musikken deres!
– Mørk rock, sier Espen.
– En veloljet, muskuløs Adonis? Spør Nico.
Der kom de velvalgte ordene!
– Det var det jeg også tenkte, men jeg turte ikke å si det, sier Espen.
Musikken til Planet Mastergod inneholder elementer av det meste av det bandmedlemmene lytter til sjøl.
– Søttitalls-tungrock, metal, doom. Goth, new wave, ramser Nico opp.
– Trash metal, death metal, fortsetter Espen. Uten at musikken vår nødvendigvis er helt schizofren. Den er jo enhetlig, selv om vi blander mye rart inn der.
– En slags meksikansk gryterett? Foreslår Nico. Men vi har et eget sound ja. Vi har nok klart å få til en rød tråd i dette her.
Er du også fornøyd med plata Nico?
– Ja, dette er den beste plata vi har laga. Både lydproduksjonsmessig og låtmessig.
Tause Birgitte ute i øvingslokalet sitter fremdeles, med pcen i fanget. Jeg går ut til ham for å høre hva han tenker om plata.
Er du fornøyd Henning?
– Ja, veldig fornøyd. Også fra lydperspektivet, av alt vi har gjort er dette det jeg er mest fornøyd med. Denne gangen her kan jeg til og med høre på plata etterpå. Det er rett og slett proffsigt. Vi spilte inn trommene i kultursalen, det funka veldig bra. Det låter bedre i utgangspunktet. Sånne grep har vi gjort. Alle grunntakene våre er gode, helt umixa også. Jeg er kjempefornøyd.
Det var alt Henning hadde å si. Hvis du vil høre mer, får du heller møte opp og høre plata live, på Aladdin scene lørdag 27. april!
Forsidefoto: Veronica van Groningen
Kommentarer