Endelig, Hallesby!

Fredag kveld var en slags merkedag i Halden by. I et lite hjørne av Halden, inni en gammel kino, samlet over to hundre mennesker seg for å bevitne noe helt spesielt. Endelig kom konserten mange har venta på så lenge, med følgende fire komponenter: Thor-Martin Hallesby, en nypressa fullengder, et strøkent band, og et knippe flotte låter.

Thor-Martins musikalske reise er en særegen en. Folk i byen har gått og venta. På flere låter, flere konserter. Hver gang Thor-Martin har tatt gitaren fatt på en scene og dratt noen låter, har folk ropt «MER». «Plate!», har de ropt. «Konsert!» Og så har vi snakka oss i mellom. Vi har snakka om det fengende låtmaterialet hans, den særegne og varme stemmen. Formidlingsevnen. Vi har snakka om det i mange år.

Fredag sto Thor-Martin endelig på scenen foran en fullpakket sal på Aladdin. Og ramma rundt var både musiker og låtmateriale verdig.

Til hojing og applaus inntar bandet scenen, de nøyer seg med å nikke kort til publikum før de kjører i gang med første låt. Tittelkuttet på plata, den lett gyngende Ten Cold Days, fyller Aladdin. Det er sånn vi kjenner Thor-Martin. Det er lavmælt, men uttrykksfullt. Melodiøst og vakkert.

Etter et par låter øker imidlertid både tempo og temperatur, konserten tar en betydelig mer rocka retning. Gitaristen slippes løs, trommis og bassist like så. Det er ikke overraskende at Thor-Martins fine låter kler dette trøkket, tekstene og melodiene hans trives særs godt i et rufsete rockelandskap.

Vekslingene mellom rock du får lyst til å danse til, og de forsiktig svingende, men fyldige og karakteristiske amerikanalåtene, er nydelig.

Thor-Martin sier ikke så mye. Han sier sånne ting som «Øy, velkommen a», eller «Det er så mye kjentfolk her». Det funker i grunnen ganske fint. Musikken hans trenger ikke å pyntes med mellomlåtlig chitchat.

Og bandet, dere! For et band. Det er så kult, og faktisk ganske rørende, å høre musikken til Thor-Martin ivaretatt og formidla på denne måten. Låtene hans er på et vis svøpt i både fingerspitzgefühl og kjærleik. Disse musikerne vet jo hva de driver med, og de behandler låtmaterialet med respekt, samtidig som det råder en åpenbar spilleglede på scenen. Og midt i det hele sitter Thor-Martin med, som et slags musikalsk nav på scenen. Thor-Martin og de fine låtene hans har kommet hjem.

Noen av låtene er gjenkjennelige for det entusiastiske (men tidvis ganske bråkete) publikummet i salen. Når bandet begynner på de første, forsiktige strofene av den nydelige I’ts ok, blir det klapping og hojing blant publikum, folk svaier lett til musikken og synger med på refrenget. Jeg blir stående og lure: Hva er det egentlig med låtene til Thor-Martin som fenger sånn? Det er en X-faktor der, en ligning med én ukjent. Jeg klarer ikke helt å få tak i det; hva det er som rører meg så veldig med melodiene og tekstene hans. De bare flyter. Og treffer.

Plutselig annonseres siste låt. Jeg må se på klokka. Joda, det har gått halvannen time. Bandet lures ut på scenen for et par ekstranumre, og Thor-Martin har en gang for alle bevist at han hører hjemme på en scene. Og på vinyl. For den er jo kommet, den vakre plata hans! Du kan finne Ten Cold Days på Spotify, og så får du kjøpt den på vinyl. Jeg skal sette på min nå.

Takk til Espen Jamne van Groningen for deilig lyd!