Opp etter Fosseveien

En vei kjenner jeg svært godt. Den jeg tenker på er den frodige strekningen fra broen ved Skåningsfoss (eller Skonningsfoss) og opp mot Tistedal. På venstre side – når jeg kjører over broen – speiler et stykke av den mektige bøkeskogen seg i vannet. Som om ti tusen blader blir til det dobbelte. Inntrykket av et stykke uberørt natur er sterkt. Her er ikke plass til noen industri.
På høyre side breder Tista seg ut – og i mine tanker ser den her ut som en flod. Spor etter gnagende bever der borte, hører jeg medpassasjeren si.
Veien bukter seg avgårde mellom eneboliger i tildels gilde farver og trær av ulike sorter. På høyre side, der ute i elven kan jeg visse dager se en skarv sittende. Et sjeldent syn på våre breddegrader. Han søker nok etter føde, som de fleste av oss gjør på ett eller annet vis.
Etterat partiet med hus går over i grønn vegetasjon ser jeg masse tilhuggete stener, som spor etter et hus – og kanskje en have også. Hvem kan ha bodd her? Og der borte på høyre side, der er restene av den attraktive bedriften Cathrineholm, som en gang var en stolt Halden-firma. Det var en tid da alle skulle ha en mangefarvet emaljert bolle på kjøkkenet. Så kom billige varer utenifra og kvelte storheten. Hele Halden led.
På venstre side oppover i lia, enda flere kantede stener – og sannelig en lilje i full blomst. Her har mange bodd.
Sikkert minst en forretning eller så også. Fortiden finnes på begge sider av veien, tildekket av busker og gress.
Vel oppe den bratte bakken er jeg kommet til Raveien 1, et fra arkitektens side vakkert hus. Jeg ser det har sjel og manglende vedlikehold. Noe for den lokale Fortidsminneforeningen, tenker jeg. Kanskje viktigere enn mye annet. Er Tistedal et glemt område? Dette huset må ikke forsvinne, men heller gis et nytt og meningsfylt liv. Noen i såvel kommune som forening burde tesnakkes!

Så langt og ikke lenger går ferden.

 

Sverre Stang


 

 

 

 


Kommentarer

kommentarer