Hanne Bærkas-Buer overvar to forestillinger i ett på Vannvogna under Operafestivalen! Først ut var forestillingen The Telephone! Siden fulgte Livet på Scenen:
Etter en liten pause på får vi en ny forestilling. Forestillinger, barnefri og cafébesøk. Det her er min type kinderegg! Thomas Ruud, Siv Haugerupsen og pianist Dorina Komani har vår fulle oppmerksomhet fra første tone, etter en forrykende start og en stor «skål!» fra La Traviata.
Så er det dette som er livet på scenen? En fest? Nei, gjennom egenopplevde historier kan de to operasangerne bekrefte at det ikke alltid er en fest. Det har vært kommentarer fra publikum om både kroppsstørrelse og sangprestasjoner, kritikere med en litt for krass penn og sjalue sangkolleger. Ikke i Norge, men i andre land Thomas har jobbet, har han hatt egen påklederske som også hadde som jobbe å passe på vannglasset hans så det ikke skulle bli tuklet med av misunnelige sangkolleger.
Siv forteller om mangfoldet. Om fine møter med mennesker, både utenfor og på scenen. Et helt spesielt møte på scenen endte i samboerskap. Hvem det var? Jo, mannen som står ved hennes side på scenen foran oss i dag. De forteller så levende og morsomt, krydret med musikalske innslag. Siv snakker om de ulike stemmefag som gir ulike roller. Thomas forteller at tenorer stort sett synger om damer som forlater dem, og Siv gir oss et innblikk i den kvinnelige delen av operaverdenen: Sopranene som får de yndige og snille rollene, og mezzoen får gutteroller når de er unge – mens de sklir over i de slemme damerollene når de blir eldre. En av sistnevnte roller har vært hennes drømmerolle.
– Jeg liker å være slem på scenen, da er jeg snill hjemme» flirer Siv.
Hun gir oss både Rosaltas sang til månen som er et eksempel på de snille yndige sopranene, og senere en arie sunget av Eboli i opraen «Don Carlos». Begge vakkert framført, men spesielt Ebolis arie! Vi kan skjønne at dette har vært drømmerollen.
Samboerparet mener det er greit å kunne presentere et allsidig program. Eller, en av dem syntes det er greit. Før duetten «The Prayer” presiserer Thomas:
– Hun er ikke bare snill hjemme, for hun har tvunget meg til å gjøre denne her, til latterbrøl fra publikum.
Thomas forteller oss om en gang han prøvesang for en rolle han hadde lyst på. En kjent sangerinne som hørte på kom bort til han etterpå og sa: «Med svært få unntak gjorde du ingenting riktig». Ojsann… Men en operasanger vet råd, han fikk sangerinnen til å gi han en sangtime og etter det fikk han masse jobber – og rollen han prøvesang for har han spilt 150 ganger siden. Han forteller levende om forskjellige Tosca-oppsetninger, krevende sopraner som blir pranket av scenearbeidere og overivrige statister, før han synger Tårnarien for oss.
Thomas har en mektig stemme som fyller lokalet. Vi får også Nessun Dorma fra Turandot. Flott og trygt framført. Avslutningsvis får vi «Time to say good bye» («-Hun har tvunget meg til denne også») og etter bravorop og applaus får vi «Enkevalsen».
Det er en nydelig kjemi mellom de to på scenen. De stråler og det smitter over på oss i publikum. De har fortalt så åpent og morsomt om sitt liv på scenen, til stor glede for oss som gjerne hører på.
Alle foto: Stein Johnsen/Contentvideo.
Kommentarer