Opera på Vannvogna del I: The Telephone

Vannvogna er arena for lørdagens operadose. Enakteren «The Telephone» med Mathilde Salmi Marjavara, Aleksander Nohr og pianist Lina Braaten er en aldri så liten latterbombe. Mye fordi den er så innmari aktuell til tross for å ha blitt skrevet i 1947. Hovedpersonen er ingen person, men en telefon.

Jeg har gått imot alt jeg anbefaler andre å gjøre. En «gjør som jeg sier ikke som jeg gjør»-situasjon. Nå sitter jeg her uten å ha kjennskap til operaen jeg skal se. Jeg aner ingenting om hva som vil utfolde seg på scenen eller hvilket språk det skal synges på. Har ikke hørt en tone! Det er litt risky, men også innmari spennende. Det blir som å dra på en oppdagelsesreise inn i musikkens verden.

På samme måte som publikum blir vist til sine plasser blir også Mathilde, nå som Lucy, geleidet til sitt bord. Det er tydelig at her er det en selfie-dronning vi har med å gjøre. Tonene fra flygelet starter når Aleksander kommer inn døren i rollen som Ben. Med sekk på ryggen og et målbevisst blikk går han mot scenen, før han bråsnur og stikker oppom baren for to kopper kaffe som han tar med seg til Lucy.

Det blir fort klart at han prøver å fri. Det tar bare litt tid å få ut ordene, og telefonen til Lucy ringer jo konstant så det er ikke så lett å komme til. Lucy babler i vei, hysjer på pianisten når hun ikke får med seg hva venninnen i andre enden sier, før hun fortsette en endeløs messing om barn, vær og alt annet man kan tenke seg å sladre om.

Mathilde gjør en formidabel formidling av Lucy. Hvordan hun til enhver tid virker til å fullstendig overse de to andre på scenen med mindre de må hysjes på eller snakkes til mellom telefonsamtaler, er så til de grader godt gjennomført.

Telefonene og menneskene som ikke er til stede er de som har mest fokus hos henne. Aleksanders karakter som starter litt smånervøs, skifter til irritert og ender opp sånn passer forbanna er hjerteskjærende og komisk på samme tid. Latteren sitter løst hos publikum. Prestasjonene fra de to sangerne på scenen er så drivende god, trygt og god geleidet av pianist Lina Braaten. Her er det bare å la seg rive med. Min lille bekymring over å ikke kjenne til stykket har forsvunnet som dugg for solen. Det synges på engelsk og det er null problem å følge handlingen i Gian Carlo Menottis komedieopera.

Vannvogna viser seg å være et godt lokale for oppsetningen. Cafésettingen er perfekt. Det gir følelsen av at vi sitter sammen med Lucy og Ben. Ben som sitter klar med ring, men ikke kommer til med det store spørsmålet. Han påstår han kan takle gale venner og svigerforelder, de kan han forgifte og bli kvitt, men den hersen telefonen! Hva kan man gjøre med den? Det vurderes å dyppe den i et vannglass, han fisker opp en hammer fra sekken for å knuse «tingen» som står i veien for at han kan fortelle Lucy hvor mye han elsker henne, men stoppes av Lucy som kommer sin elskede telefon til unnsetning.

Jeg har mistet oversikt på hvor mange telefonsamtaler Lucy har vært i. Ben ser ut til å gi opp og går ut. Lucy skravler. Når hun legger på merker hun at hun er alene. Mens hun sitter og lurer på hvor det ble av Ben står han på utsiden med sin telefon og taster i vei. Brått ringer det hos Lucy. Denne gangen er det Ben og endelig får han snakket uforstyrret og fritt. Frieriet blir gjennomført og romantikken blomstrer. – Don’t forget! – Your face? – No – Your hands? – No! My number!

Alle foto: Stein Johnsen/Contentvideo.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer