Om et mørkt kapittel i Norges historie

Tirsdag kveld var forfatter Fartein Horgar på Bryggerhuset Syd for å fortelle om sin romanserie Vestindiakvintetten, som bringer til lys Norges mørke fortid som kolonister og slaveeiere i Dansk Vestindia.

Hvor mange av dere vet at vi nordmenn har en fortid som kolonister og slaveeiere? Jovisst, vi er da alle smertelig klar over vikingenes grusomme tokter nedover i Europa, der mennesker ble brutalt røvet fra sine hjem og holdt som slaver på norske vikinggårder. Men Norge har mørke skygger også over sin nyere historie. I flere hundre år drev Danmark-Norge nemlig med brutal menneskehandel i Karibien. Fartein Horgar har tatt på seg å fortelle oss den sanne historien om Norges fortid.

Fire bøker har det blitt i romanserien om Norges kolonitid i Dansk Vestindia, og den femte kommer neste år. Fem bøker om et mørkt kapittel i Norges historie. Fem bøker om en nasjon som gjør grove overgrep mot menneskeheten på et annet kontinent, alt for økonomisk gevinst. Men vi har vært flinke til å feie vår egen tid som kolonister og slavehandlere under teppet. Fartein forteller:

-Jens Stoltenberg har sagt fra Stortingets talestol: Grunnen til at Norge har så godt omdømme ute i verden er at vi ikke har en kolonial fortid.

Etter en kveld med Fartein Horgar på Bryggerhuset vet vi nå at dette slettes ikke er sant. Vi har jo en kolonial fortid. En grusom én.

-Norge var ingen koloni under Danmark, sier Fartein, sammen med Danmark var vi et imperium, og verdens andre største sjøfartsnasjon. 35 prosent av den danske slaveflåten var norsk. Det første slaveskipet som gikk fra Afrika til Dansk Vestindia i 1673 hadde hjemmehavn i Bergen. Bergens store sønn, Jørgen Thormølen, eide på et tidspunkt den største slaveflåten i Danmark-Norge. Dette bryr ikke bergenserne seg så mye om. Det de bryr seg om er at han tjente mye penger, det betyr mye for bergenserne, som har oppkalt en hel bydel etter ham. Dette er altså det de kaller seilskutetiden.

Bryggerhuset faller tyst. Jeg kjenner harmen syde innvendig. Hvorfor visste jeg ingen ting om dette? Hvorfor sa mine historiebøker gjennom hele min 9-årige grunnskolegang intet om dette?

Selv om jeg og Jens kanskje ikke har hørt så mye om Norges fortid som slavehandlere og kolonister, var øvrigheta på 1600-tallet selvfølgelig smertelig klar over praksisen.

-Pave etter pave velsignet slaveriet, forteller Fartein. Det er et faktum at ikke én eneste vestlig kirke fordømte slaveriet før slaveriet hadde opphørt i hver eneste koloni. Men hvordan i all verden tenker man for å rettferdiggjøre slavehold?

Ingen i Bryggerhuset har svaret. Det var nok ingen som kunne svare godt på dette på 1600-tallet heller. Det blir Bibelen som serverer øvrighetspersonene svaret den gangen.

-Bibelen kan brukes til så mangt, forteller Fartein. Kirkefedrene plukker frem første Mosebok, niende kapittel, vers 21-29, som forteller om da Noah var full i teltet.

Noa vandrer nemlig rundt i Sinai-ørkenen med sine sønner, og en dag drikker han seg full. Inn kommer den eneste av Noahs sønner som er svart; Ham. Ham ser sin far naken. Da Noah har sovet ut rusen og skjønner at sønnen har sett ham naken, fordømmer han sin egen sønn til evig slaveri.

-Og her, på vers 29, slutter fortellingen, sier Fartein. Antagelig blir Noa og Ham vel forlikte igjen, slik sønner og fedre ofte blir. Men om dette sier Bibelen intet. Så kirkefedrene koker opp en historie om at Ham vandrer ned til Afrika og blir stamfar for folket i alle stammene der. Og fordi Gud har fordømt Ham til evig slaveri, er det vår kristenplikt å fortsette med å fordømme også alle hans etterkommere til evig slaveri.

Vips, så kunne pavene velsigne slavepraksisen. Alle syntes de hadde sitt på det tørre.

Den første boken i Farteins Vestindiakvintett er Paradisets Elendige. Handlingen starter i 1671, idét norske kolonister er på vei til Karibien med fregatten Færø. Danmark-Norge har akkurat tatt St. Thomas, og skal kolonisere øya. Færø er fylt med prostituerte, sinnsyke og straffanger. Disse skal drive sukkerplantasjer, og holde flere hundre slaver i fangenskap og drive dem til døden i hardt arbeide. Hovedpersonen i boka er den norske gutten Johannes, som er på flukt etter en grusom forbrytelse i Norge og ser ferden til Karibien som den perfekte flukt.

De første fire bøkene i Fartein Horgars romanserie om kolonitiden i Dansk Vestindia. Foto: Ellen Midtfjeld.

Fartein Horgar tar oss siden kort gjennom handlingen i de første fire bøkene i serien. I løpet av bøkene forteller Fartein seg gjennom noen grusomme århundre i Karibien. En endeløs strøm med slaver. Grusomme forhold på plantasjene. Brutale og blodige slaveopprør. Avskaffelsen av slaveriet. Og etter den offisielle avskaffelsen; en fortsettelse av praksisen ved at innhenting av slaver ble overlatt til pirater. Det er ikke lystelig lesning dette. Det er mørkt, det er grusomt og det er sant. Mye av det er sant.

-Alle store begivenheter i bøkene er begivenheter som faktisk har hendt, forteller Fartein. Noe av persongalleriet er naturligvis oppdiktet, men alle øvrighetspersonene i mine bøker er virkelige. Og de var akkurat så jævlige som jeg har fremstilt dem.

Alt dette for sukker. Sukker! Som overklassen i Europa mesket seg med, som sørget for at radbrukne tanngarder kom på moten og ble et tegn på velstand.

Etter foredraget er det åpent for spørsmål. Mons Hvattum fra Halden litteraturforening spør:

-Har du møtt kritikk på tematikken i disse bøkene?

-Ja. Dette er ikke så veldig populært å komme med. Det er ofte en kar bakerst i salen som er litt kritisk når jeg holder foredrag. Det var én som sa til meg: Skal du ta seilskutetiden fra oss nå? Men jeg skal ikke det. Jeg skal fylle den med innhold, vi seilte ikke bare med tømmer – vi seilte med slaver og sukker også. Dette er vår historie, vi kan ikke skrive den fra oss.

Som vanlig går jeg ut døra på Bryggerhuset med bøker under armen. Denne gangen ble det faktisk fire. Jeg skal i hvert fall ikke skrive meg inn i rekka som enda en nordmann som ikke kjenner til Norges fortid som kolonist og slavedriver.

Les mer om Fartein Horgar og hans utgivelser på Aschehougs sider, eller på hans Wikipedia-side.

Halden Litteraturforening har både en Facebookside og en Nettside der du kan lese mer om dem og følge med på programmet videre.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer