Det er lørdag kveld, og kultursalen ser rimelig fullsatt ut idet en strålende blid Eva Weel Skram kommer inn på scenen. Endelig er det turnéstart, og jeg må si det er ganske stas at Halden er første stopp. Det synes hun også, og legger ikke skjul på hvor takknemlig hun er for at restriksjoner ikke lenger setter en stopper for konsertene hennes.
Eva åpner med den vakre og skjøre «Finne heim», og jeg merker at publikum umiddelbart blir grepet av den magien som oppstår foran oss. Om jeg ikke husker helt feil, skrev Eva denne sangen på Hotel Bristol da hun som 19-åring var en del av Idol-sirkuset og følte seg ekstra langt hjemmefra. Den gangen het den «Far From Here», men har senere blitt oversatt til norsk av Trygve Skaug.
Det er ingen tvil om at det er noe helt spesielt med de norske tekstene hennes. Den vakre sogndalsdialekta går rett inn i hjertet og formidlingen tar nesten pusten fra meg. Det kjennes så ekte og nært, og sangstemmen hennes er som fløyel. Det er bare å lene seg tilbake og nyte. Og det kan jeg love deg at jeg gjorde.
Dette er den tredje Eva-konserten jeg er på, men likevel klarte jeg ikke å huske å ta med lommetørkle. Jeg vet jo så alt for godt at tekstene og formidlingen hennes griper meg så innmari hver eneste gang. Mange av låtene rører ved mammahjertet mitt, på en sånn måte som bare foreldre kan forstå.
Spesielt tittelsporet på Evas nyeste plate, «Sleppe tak»; en sang som ble til etter en handletur for å finne nye vintersko til sønnen William. Det ble rett og slett for mye for hennes mammahjerte da det viste seg at han allerede hadde gått over til 30-tallet i skostørrelse. Tankene hennes gikk da til hennes egne foreldre og hvordan de måtte ha følt det da eldstejenta forlot redet i en alder av 15. Naturlig nok ofret hun ikke en eneste tanke til foreldrenes følelser den gangen, slik det jo skal være.
Men nå, over tjue år etter hun dro – nå forstår hun det så altfor godt. Hun ser for seg hvordan det blir den gangen hennes sønn blir stor og skal ut i verden på egenhånd, og teksten i låta treffer de følelsene så midt i blinken. Det er mye snufsing i salen, og jeg har en følelse av at det ikke bare er vinterforkjølelse.
I kategorien rørende sanger kan ikke Halvdan Sivertsens hjerteskjærende «Tom snart ti» gå ubemerket hen. En låt som Eva har gjort til sin egen på en helt fantastisk måte og virkelig fått fram budskapet på en unik måte. Låta er en viktig påminnelse til oss alle om å løfte blikket og bry oss litt ekstra om barna i gata vår. Takk for at du bruker stemmen din, Eva.
Med seg på scenen har hun som alltid ektemann og gitarist Thomas Stenersen, og Konrad Lunde på trommer og keys. Begge er strålende musikere og sørger for et komplett lydbilde. Det er en herlig kjemi mellom de tre, og det hele er så uanstrengt – og latterlig bra. All ære til Lunde som i flere år har vært på turne med et ektepar, som Eva selv påpeker i løpet av kvelden.
Jeg vil tro at det fungerer ganske så greit etter såpass mange år. Men likevel imponerende. Eva og Thomas er sjarmerende på scenen, med mange kjærlige blikk og litt småerting. Særlig fra Thomas når Eva skravler litt vel lenge. Et personlighetstrekk som hun er svært klar over selv og spøker mye med gjennom opptredenen. Her er det ingen filter, bare Eva.
Jeg digger det, og det er nok mye av grunnen til at Eva har blitt den folkekjære artisten hun er i dag. Vi får virkelig lov til å ta del i hennes følelsesliv og får bli kjent med henne som person. Hun har mange morsomme, rørende og triste historier med seg, som ligger til grunn for låtene som blir spilt denne kvelden. Hver sang har sin historie, og det hun forteller er en så stor del av hele opplevelsen for min del at jeg tenker vi i publikum ikke kunne vært foruten. Derfor er det vanskelig å se for seg konserter hvor hun ikke gjør nettopp dette. Men det kunne sangeren selv avsløre at hun ikke gjorde for noen år tilbake. Hun opplevde det som skikkelig skummelt å skulle snakke mellom låtene. Jeg tror ikke jeg er alene om å si at jeg er veldig takknemlig for at hun har klart å gi slipp på den frykten nå.
Det er vanskelig å finne de rette ordne for å beskrive mennesket og artisten Eva Weel Skram. Du må rett og slett oppleve henne. Flere ganger i løpet av kvelden føler jeg at hun ser på meg, rett inn i sjela mi. Som om hun synger til bare meg. Det er jeg sikker på at flere i salen følte på et eller annet tidspunkt. Det er nok også derfor det hele blir så nært og rørende.
Det blir et gledelig gjensyn med både «Selmas sang» fra Snøfall på NRK1 og vår egen Henning Kvitnes sin «Evig eies kun et dårlig rykte» helt til slutt. Jeg kan høre at noen publikummere nynner svakt med, og det hele bidrar til å gjøre kvelden komplett. Jeg kan ikke snakke for de andre i publikum, men jeg er skikkelig takknemlig for at jeg fikk ta en del av denne kvelden, sammen med Eva.
Alle foto: Christoffer Raude Næsfeldt
Kommentarer