Øystein og Hanne Bærkas-Buer gikk på Aladdin scenes Grand Opening fredag kveld! Herr og Fru Anmelder koste seg på byens nyeste scene:
Det eneste som mangla var rød løper. Man føler seg som i en reklamefilm for stedet når man går inn dørene. Hyggelige, dresskledde vakter ønsker deg velkommen, før du blir vist videre til billettluka hvor de smilende gir deg et stempel på handa og ønsker deg en hyggelig kveld. «Velkommen!» hører du fra alle kanter. Ja, dette kan bli hyggelig!
Vi er på plass en halvtime før første band skal på scena. Det er skummelt stille… Har folk glemt at det er i dag det er åpning? Men, neida… Jo nærmer klokka tikker til klokka 20, jo mer romling hører man ute fra barområdet – og så strømmer folket inn i den gamle kinosalen.
Det klemmes, skåles og hilses uten restriksjoner. «Det her har jeg savna» hører vi fra to rader nedenfor oss, hvor et stort smil sender en hilsen til folk lenger opp.
Fordelen med den gamle kinosalen er at en gammel kropp som meg (og meg) kan få sitte. I gode stoler. Men hvordan blir konsertopplevelsen da? Dette er nytt. Det åpner stilig. Vi får se en introvideo med bilder fra Halden, satt til tonene av Richard Strauss sin majestetiske «Also Sprach Zarathustra» (også kjent som 2001: En Romodyssé-musikken), med ordene «Aladdin Scene» skrevet med store bokstaver. Ikke bare var dette en storslått åpningsvignett, men den skulle også fungere som teaterklokkene som varsler publikum om at pausa er over og at de må sette seg på plassene sine igjen.
Vi synker tilbake i stolene og tar inn over oss første band, Göttemia, som etter startfanfaren setter alle kluter til og gir bånn gass fra første trommeslag. Vi merker veldig fort at lyden her inne var veldig god, og det vedvarer gjennom hele kvelden.
Kinolerretet brukes aktivt. En visuell gavepakke som sammen med god lyd gjør dette til en underholdende aften. Vi ble informert før kvelden begynte om at pesten hadde rammet arrangementet, noe som førte til et par utskiftninger av band. Også Göttemia måtte stille uten vokalist, Ricky, for kvelden. Heldigvis er disse gutta så proffe og rutinerte at de tok den utfordringen på strak arm, med Laurits som kveldens vikarierende vokalist, samtidig som han viste den bassgitaren hvem som var sjefen. Vi merket god respons fra publikum rundt oss og Göttemia leverte.
Etter at Richard Strauss har kalt inn publikum etter pausa, var det kveldens yngste band som skulle ut; Astronomies. Sist jeg (herr anmelder) hørte Magnus Kallar spille i band, så var det ganske energisk punk som ble levert, så det overrasket å bli servert melodiøs indiepop/rock. Med synth og til tider 3 gitarer (i tillegg til bass og gitar), var de flinke til å skape et stort lydbilde. Det var ekstra stilig å få servert en reise gjennom universet på kinolerretet i bakgrunnen mens Astronomies spilte sine stemningsfulle toner. Det kan bli spennende å følge denne unge gjengen fremover, for de har noe godt på gang.
Band nr.3 for kvelden skulle ha vært Gringo Bandido, men som sagt; pesten hadde inntruffet og arrangørene måtte finne en erstatter. Og erstatteren fant de i duoen 1234! Dette var ukjente for både herr og fru anmelder, men ble fort bandet som underholdt oss mest denne kvelden med sin utrolige kjemi og samspill. Man tenker kanskje ikke at et band bestående av kun trommer og bass klarer å stå på egne bein, men når de er så dyktige som disse to karene her, så er det ikke grense for hva de kan få til. Musikalsk sett har de en fot i punkleiren, med høy energi. Men de leker med andre sjangere også, med hint av 70-tallsrock og mer moderne greier. Gutta viser at groove og teknikk kan de levere på mesterlig vis så lenge de kan se hverandre i øynene (på scenen så er de plassert ansikt til ansikt red.anm).
Siste band ut var stonerrockerne Messerschmitt. Bandlogoen pryder kinolerretet, med jagerflyene svevende under, samtidig som bandet leverer blytunge riff som fyller hele lokalet. Det er groovy og det er tøft fra start til slutt. Som alle bandene denne kvelden, så er Messerschmitt utrolig samspilte og det flyter bra gjennom hele konserten. Der mange band går i stemmefella og fyller tida med litt pinlig stillhet, setter trommis, Kristian Djuve, i gang med en fet trommegroove med en gang det blir litt stille. På denne måten underholdes vi hele veien.
Oppsummering for kvelden: For en start! For et unikt musikkmiljø Halden har! Og tenk; de fire banda som var på scenen i dag er bare en liten brøk del av sjanger og talent som bobler ut av Haldengryta.
Vi sitter igjen med en følelse av å ha vært på konsertkinofest. Et kinderegg av en fest altså. Elsker konseptet med stort lerret med visuelle elementer bak banda. Det gir banda det lille ekstra spillerommet for et mer levende scenebilde og formidling ut til publikum.
Mingleplassen blir barområdet og trappa inn til salen. Resten er sitteplasser, noe visse konsertgjengere skulle sett var annerledes. En liten moshpit er vel aldri å forakte?
Jeg (fru anmelder) savna kanskje å kjenne stortromma i brystkassa, men øra mine var definitivt gladE for et balansert og godt lydbilde. Både under konsertene og etterpå i bilen på vei hjem.
Banda ser ut til å kose seg! Det er en familiær «her hører vi til» atmosfære som forplanter seg ut til publikummet. De siste årene har det virket som at det har blitt færre steder å spille i Halden, noe som er trist. Å få en scene som dette, hvor man kan utnytte lerretet til en større visuell opplevelse, gjør at man lett får en lang ønskeliste over band å se der. I tillegg til gode seter og god lyd, så er dette ei konsertscene vi kan få mye glede av i Halden fremover.
Åpningshelga hos Aladdin fortsetter i kveld, lørdag, med flere fete Haldenband på plakaten!
Kommentarer