I desember låste scenemester Inger Nybøle Ånnerud døra til Fredrikshalds Teater bak seg for aller siste gang. I 37 år har teateret vært hennes jobb, hennes andre hjem, og hennes liv. Jeg tar en prat med Inger i teateret noen timer før hun åpner dørene for en av de aller siste konsertene hun skal overse som scenemester. Om få timer kommer Eirik Haug Stømner og hans musikervenner til teateret for å forberede årets julekonsert.
Inger sitter ute på sin faste plass i garderoben når jeg kommer. Yndlingsplassen. Inger har selvfølgelig et kontor også, men hun trives best i her i garderoben. Her er det lyst, varmt og godt, og her ser hun om det kommer folk på besøk. Jeg slår meg ned og får tilbud om en kaffekopp. Det er alltid kaffe på kanna når Inger er på jobb.
-Teateret ble stengt mellom -77 og -82, forteller Inger mens hun heller opp kaffe til meg, og da satte de opp dette tilbygget med toaletter og garderobe. Før det var det jo snakk om at teateret skulle rives. Hadde det ikke vært for Vidar Parmer hadde dette området vært en parkeringsplass i dag.
I desember 1982 ble Fredrikshalds Teater åpnet etter den lange renoveringen. Inger fikk jobb som vaskehjelp i det nyrenoverte teateret i februar 1983. Da var teateret ikke så mye mer enn en arbeidsplass for Inger, ikke hennes andre hjem som nå. Inger hadde bodd med ektemannen Trygve i Canada i 11 år, men i 1981 tok de med seg døtrene Shirley, Cynthia og Loralee og flyttet hjem til Halden. Den gangen var det Vidar Parmer som var sjefen i Halden historiske Samlinger. Runar Drønen var teaterets scenemester.
-Jeg vaska her i teateret frem til januar -90. Da hadde Runar bedt om ett års permisjon til å jobbe med en teaterfestival. Det var da jeg slang med leppa, og sa: Runar, jeg kan passe teateret for deg mens du er borte.
Runar Drønen tok Ingers forslag alvorlig. Han gikk til Vidar Parmer og foreslo at Inger skulle passe teateret mens han var på permisjon. Til Ingers store sjokk og forskrekkelse sa Parmer ja. Inger ler godt når hun tenker tilbake på hvor dristig hun var den gangen.
-Jeg trodde ikke mine egne ører da Parmer sa ja. Hva Runar la frem for Vidar Parmer i det møtet, det skulle jeg gjerne ha visst. Det spurte jeg aldri om! Men i mitt stille sinn jeg tenkte: Herregud, hva har jeg gjort?
Plutselig kommer det noen ruslende ut fra teateret. Det er Sverre Marthinussen. Han har nettopp stemt Eirik Haug Stømners flygel før kveldens konsert.
-Nå, er jobben gjort? sier Inger.
Sverre nikker. Det var en bi-lyd i flygelet som han måtte ordne opp i, men nå er alt i orden.
-God jul da, sier Inger, og så treffes jo ikke vi noe mer på denne måten faktisk. Det her blir siste gangen.
-Ikke si sånn da! sier Sverre. Det er jo bare trist.
Inger ler og forsikrer Sverre om at de kommer til å treffes igjen. Kanskje ikke i teateret, men andre steder? Så ler hun igjen. Hun ler ofte, Inger, og på et helt eget Ingersk vis. Hun ler på en måte med hele kroppen, det er nesten umulig å ikke le med. Sverre ønsker oss god jul og forsvinner ut døra.
1989 ble 1990, og Runar Drønens permisjon fra teateret startet. Egentlig var det en lang opplæringstid planlagt, men sånn ble det ikke. Inger måtte sette seg inn i alt det praktiske i teateret i rekordfart.
-Det var en bratt læringskurve, for å si det sånn. Og det skjedde masse i teateret, det var revyer og teater og konserter hele tia. Folka i teatergruppene var til stor hjelp, de støtta meg veldig. Men det var mange store avgjørelser. Jeg svetta ganske bra et par ganger.
Inger ler igjen.
Vi setter uendelig stor pris på Inger. Gjennom Juleselskapets 30 år i Fredrikshalds Teater har hun ikke bare tatt i mot oss og tatt vare på oss på aller beste måte. Hun har også bokstavlig talt båret forestillingene våre sammen med oss. Slik Juleselskapet er en tradisjonsbærer i teateret, er Inger på mange måter vår tradisjonsbærer: hun kan historien vår, hun husker når vi gjorde hva, hvordan vi løste det sist og hvem som gjorde det. Og hun husker meget godt – som regel bedre enn oss selv.
Veronica Bålerud Mittet, leder for Juleselskapet.
1990 kom og gikk, men Runar Drønen returnerte aldri til teateret. Inger hadde allerede manøvrert seg gjennom et år som scenemester, og kunne like gjerne fortsette. Og der ble hun. I tretti år til.
I løpet av årene på Fredrikshalds Teater har Inger tatt i mot gjester av alle slag i teateret. Det har blitt mange celebriteter. Bjørn Eidsvåg. Per Aabel. Nils Vogt. Sven Nordin. Wolfgang Plagge. Toralv Maurstad. Henning Kvitnes selvfølgelig, og mange andre lokale helter. Svenske Riksteatern pleide å sette opp stykker i Fredrikshalds teater. Jeg lurer på om Inger husker noen skuespillere eller gjester spesielt godt.
-Wenche Foss husker jeg godt. Hun var den som introduserte meg for prosecco for første gang. Hun hadde med seg en kurv med en flaske prosecco og ett glass inn i garderoben. Men jeg har aldri drukket på jobb, ikke så mye som en dråpe!
Jeg ber om å få kikke i gjestebøkene. Inger har nemlig ført gjestebøker i over tretti år. Vi begynner å bla. Inger har limt inn annonsene fra avisa, og programmer når det har blitt trykt opp. I tillegg har skuespillere, gjester og artister signert i bøkene. Juleselskapet kommer tilbake hvert år. Brageteatret er også tilbakevendende.
-Åh, jeg savner Brageteatret sier Inger og blir sittende og se på et Brageteater-program som er limt inn i boka. Brageteatret var jo inne her hvert eneste år i januar.
Inger har sett mange lokale musikere og skuespillere vokse opp. Hun har fulgt Juleselskapet-barn fra de har vært bittesmå snøfnugg i bakgrunnen til de har stått og sunget solonumre mo spik alene, med nye snøfnugg eller nisseunger bak seg. Tiden går, Inger består.
-Tomas Glans vokste nesten opp her i teateret. Jeg husker en gang han var med på en dansekonkurranse ballettskolen hadde her. Plutselig kommer Tomas springende ut hit, noen minutter før konkurransen starta. Jeg har bare én sko, sa han, helt fortvila. Kjære deg, hvor er den andre skoen, sa jeg. Tomas kom fram til at han hadde mista skoen borte på danseskolen. Jeg sendte en brannvakt ut for å hente skoen, han kjørte av gårde med Tomas og kom tilbake med både gutten og skoa. Tomas var blid som en sol, og vant gjorde han også.
Jeg blar i gjesteboka som dekker åtti- og nittitallet. Kronprinsparet har signert en side. Kronprinsparet besøker Fredrikshalds teater, står det sirlig skrevet inni boka, Sonja og Harald.
Du har jo hatt kongelige på besøk her!
-Ja, det har jeg ja, det hadde jeg nesten glemt. Ja, jeg har sett mange ulike folk her. Men folk er folk. Jeg gjør ikke noe forskjell på folk. Jeg faller ikke i staver fordi det kommer kjendiser inn døra, jeg yter samme tjenestene for alle kunder og gjester.
Det er en seriøs jobb å forvalte Norges eldste bevarte barokkteater. Inger har voktet teateret og verget det mot skade og hard bruk. Men det er ikke alt hun skal passe på som Fredrikshalds Teaters store vokter.
-Jeg har jo ansvaret for sikkerheten vet du, alt på scenen må skje på en ansvarlig måte. Du kan ikke bare begynne å heise opp folk for eksempel, he he, det vet Geir Andersen alt om.
Regissør i Juleselskapet Geir Andersen vet ganske mye om akkurat det. Han bestemte seg nemlig for at Peter Pan og barna skulle fly på ordentlig da de satte opp musikalen nå før jul. Men det er ikke bare å gå og handle wire. Da kan det nemlig hende at Inger sier nei. Og det gjorde hun. Geir måtte ut og kjøpe kraftigere wire til Peter og barna.
-Det har hendt at folk har prøvd seg på å lure meg, sier Inger, men det er ikke så lett å lure meg. De sier om meg at jeg ikke bare har øyne i nakken, jeg har øyer rundt hele hue.
Inger slår opp latterdøra igjen, og ler så hun rister.
Å beskrive Inger er ikke vanskelig. Det er bare å tenke på alt som er positivt, egentlig – både yrkesmessig og privat. Positiv, behjelpelig, løsningsorientert og kreativ men også tydelig og bestemt. Privat må det også bli beskrivende ord om Inger, som livsglad, full av humor, omtenksom, trofast, inkluderende og veldig glad i god mat og drikke i trivelig lag
Siv Stang, venninne og skuespiller.
Det har blitt mange tunge løft i teateret. Kulissevegger skal flyttes, bommer skal senkes og heves og møbler må flyttes. Da Inger startet i jobben som scenemester hadde de ikke vinsjer sånn som nå, bommer og alt måtte heises med tau.
-Jeg har gått med en eneste stor senebetennelse i alle de åra jeg har jobba her. Dette er en typisk mannfolkjobb egentlig. Jeg er sterk, men det er tungt. Når vi skal bytte kulisser og sånt, det er mange tunge løft. Det var stort sett mannfolk som har hatt jobben som scenemestere. Du vet, jeg var den første kvinnelige scenemesteren i Norge jeg.
Du er historisk!
-Ja, ha ha, jeg er kanskje det! Det var litt moro når Riksteatret kom hit. De spurte alltid, hvor er scenemesteren? Jeg sa: Ho står rett foran deg! Da hendte det at de fikk bakoversveis. De forventa seg jo en mann.
Inger må ivareta mange hensyn. Skuespillernes sikkerhet. Vern av det ærverdige teaterbygget. Men Inger vil jo helst at de som låner teateret skal få ønskene sine oppfylt også. Hun vil jo at et teaterstykke eller en konsert skal bli så bra som overhode mulig, og strekker seg langt for å møte folks ønsker og behov. Det har blitt noen drakamper. Men det er en ting hun ikke setter pris på.
-Jeg liker det ikke når folk kaller meg streng. Det blir litt urettferdig. Det er jobben min å passe på teateret, og passe på at alt foregår på en måte som gjør at alle er sikre og teateret ikke blir ødelagt. Det er et kjempeansvar, og jobben min er i mange tilfeller å si nei. Kan du se for deg hvordan det hadde blitt hvis jeg aldri sa nei? Nei, jeg liker ikke å bli kalt streng.
Fredrikshalds teater har vært Ingers liv i 37 år. Hun låser verden ute når hun låser opp døra til teateret. Det er hennes lille verden der inne.
Mamma betyr ALT, både for meg og teatret. Det er jo mange som sier at ho er «sååå streng og bestemt» men samtidig så får ho jo mye skryt for at det er så fint på teatret. Det har jo vært veldig mange mennesker innom der, og hadde ho ikke passa på kunne de gjort akkurat som de ville, og DA du…
Shirley Ånnerud, brannvakt i teateret og datter.
-Jeg har brukt å si at jeg gifta meg med teateret da jeg tok over her. Teateret har alltid kommet først. Du aner ikke hvor mange selskaper og brylluper og hockeykamper med barnebarn og sånt jeg har sagt nei til fordi jeg har måttet være her. Teateret har styrt livet mitt. Men oj, for en reise det har vært. Det har vært fantastisk.
Inger har involvert seg i stort og smått i alle type oppsetninger i teateret. Hun synes det er bedre å involvere seg enn å sitte på en stol og se på.
-Jeg er den eneste som har vært med Juleselskapet hele veien, ler Inger. Jeg har vært med på mye rart alle de åra med Juleselskapet. Det har vært sjukdom og mye greier. Men du skulle ha sett den første gangen de satt opp et Julekvad. Jeg og Nina Ebeltoft sto og limte sammen kalkunene, fjær for fjær. Herregud for en jobb, og som vi lo!
«Å ta vare på bygget har vært like viktig for Inger, som å gi leietagerne den beste servicen når de «har flyttet inn». Bygget er jo spesielt og vakkert i seg selv, men Inger skal nok ha en stor del av æren for den gode atmosfæren her i teateret. Fordi hun har brydd seg om både stedet og at mennesker rundt henne skal ha det bra.»
Lillian Nyborg, avdelingsdirektør for Østfoldmuseene Halden historiske Samlinger
Inger har involvert seg i ganske mye mer enn scenemestre vanligvis pleier å involvere seg i. Inger har ikke bare vasket teateret, løftet kulisser og heist bommer og sydd kostymer til ulike oppsetninger, hun har gjort stort og smått av reparasjoner også. I lommene har hun vent seg til å ha et arsenal av hjelpemidler.
-Lommene mine buler bestandig når jeg går her, med alt fra binders og sikkerhetsnåler til litt sytråd. Og inne bak scena har jeg alltid sikkerhetsnåler stående i treverket. Plutselig i et sceneskifte er det et kostyme som ramler av, da er jeg klar med sikkerhetsnål. Det går ganske fort i svingene noen ganger.
Inger har funger som både mamma og psykolog i teateret. Hun har tørket både tårer og oppkast, og hun har sett mange premierenerver.
– Jeg har lært meg å se når jeg kan snakke til folk og ikke. Og så har jeg har blitt ganske god på å roe folk ned. Gi dem en klem og si at det går bra. Jeg tror at jeg har en ro som smitter litt. Jeg er en rolig person, det skal mye til for at jeg får panikk.
Det har blitt mange rare situasjoner i løpet av årene som scenemester. Sceneskifter som ikke har gått som planlagt, eller rekvisitter som går i oppløsning.
-Jeg jobba mye sammen med Asbjørn Brække, forteller Inger. Vi jobba så bra sammen, vi trengte nesten ikke å snakke sammen en gang – den ene visste alltid hva den andre tenkte. En gang skulle Asbjørn hente en tønne i et sceneskifte på Hakkebakkeskogen med Juleselskapet. Men tønna hadde tørka, så ringen rundt ramla plutselig av når Asbjørn løfta den. Tønnestavene sprika i hver sin retning, og Asbjørn gjorde det han makta for å holde spetakkelet på plass samtidig mens han skulle gå av scena. Jeg lo så jeg nesten ramla bak kulissene der, det var litt av et syn.
Jeg lurer på om det er noen forestillinger Inger husker ekstra godt.
–Det gode menneske fra Sezuan, med Byteateret. Den var fin. Det glemmer jeg aldri. Men det har nok noe å gjøre med at det var et av det første teaterstykkene jeg var med på som scenemester. Men det var et flott stykke, det var det virkelig. Men også Little Shop of Horrors, det var en stor opplevelse. Den store kjøttetende planta sydde vi her i garderoben, vi var skinnflådde på henda alle sammen. Det var litt av en jobb.
Den som tror at jobben til Inger bare er å låse opp døra for skuespillere og artister tar feil.
-Det er masse jobb når folk kommer hit for å sette opp et teaterstykke eller en konsert. Man må forberede teateret før de kommer. Også er det selvfølgelig masse jobb underveis, og det er viktig at man er på plass og tilgjengelig for å hjelpe hele tiden. Man kan ikke bare overlate nøkkelen til folk å la det stå tel. Du vet, bare det å slå på lysene i dette teateret er et kunststykke. Lysbryterne er jo sjelden i det rommet du skal ha lys!
Inger har sett tilblivelsen av mang en musikal, revy og konsert. Hun vet hva det koster.
-Hvis folk som sitter i salen og ser på hadde visst… Det ligger enormt mye arbeid bak, og det er hardt arbeid også. Kostymer, prøver, alt de holder på med i forkant. Det er mange i denne byen som står på noe innmari for å gi haldenserne kulturelle opplevelser.
«Fredrikshald Theaterselskab bildades 2016 och har sedan dess satt upp två produktioner på Fredrikshalds Teater. Att göra detta kräver massor av arbete, kreativitet och humor. Då måste man ha medarbetare det går att lita på. Inger Ånnerud har den kompetens, det lugn, den humor och kreativitet vårt selskab så väl behöver för att ro i land våra projekt. Fredrikshalds Teater är idag en kulturhistorisk klenod som ingen by i Norge kan mäta sig med. Inger Ånnerud har varit med att ta vara på en teater med två oslagbara positioner: 1) som Norges äldsta teater och kulturförmedlare av rang, och 2) som den unika och visuellt uppseendeväckande pärla den framstår idag.
Omhändertagen som den är, putsad och polerad i över 30 år av scenemester Inger Ånnerud. Tack Inger, för din viktiga insats! »
Ola Berglund, leder for Fredrikshald Theaterselskab
Inger har levd og åndet for det som har skjedd i teateret.
Har du ofte vært spent når du har lest anmeldelser i avisa?
-Åja. Mer enn det teaterfolka og artistene vet om. Jeg har lest så og si alle kritikkene i avisa, jeg er spent når jeg åpner avisa jeg også.
I desember holdt kultur-Halden to forestillinger for Inger i teateret. Tidlig i desember arrangerte Tistedalen Musikforening en forestilling til Ingers ære, og på Luciadagen arrangerte Halden historiske Samlinger en festforestilling i samarbeid med flere aktører i kultur-Halden – med opptredener fra mange ulike kulturpersonligheter i byen.
-Det var en flott forestilling. Og det var så moro når Onkel Tuka kom inn på slutten av forestillingen, sier Inger, det hadde jeg ikke forventa!
Hva skal du gjøre etter jul da?
-Jeg skal sove et år, ha ha, det blir deilig. Neida, det klarer jeg nok ikke altså. Men det skal bli deilig å bestemme over mitt eget liv. I over tretti år har det vært teateret som har bestemt over livet mitt, på godt og vondt. Nå skal jeg ta av meg klokka og leve livet. Nyte friheten, være med barnebarna på hockeykamper og sånt. Kanskje sy litt. Gå turer. Reise. Sitte stille på en stol og se i en vegg. Det skal bli deilig. Og så har jeg en plass reservert oppe i losjen her i teateret. Den kan jeg bruke når jeg vil.
«Inger har vært en uvurderlig hjelp for Juleselskapet gjennom alle år siden 1991. Hun har ikke bare vært en fantastisk vertinne for oss, men hun har alltid gått langt utenfor det man kan forvente av en scenemester. Hun har foruten å hjelpe oss med alle mulige scenetekniske løsninger også i mange mange år trått til som scenearbeider for oss. Hun gjennom alle våre forestillinger vær en sikker bastion under raske sceneskift og båret kulisser både inn og ut i våre forestillinger. Men viktigst av alt er at Inger har vært en viktig bevarer av Fredrikshalds Teaters fantastiske atmosfære og innehold. Hun har lært oss alle viktigheten av å bevare teateret, og behandle det med respekt. Vi kommer til å savne henne voldsomt i fremtidige oppsetninger.»
Geir Andersen, skuespiller og regissør i Juleselskapet.
Kommentarer