Kalvik satte ord på det å være ungdom når han i 1969 debuterte med «Finne meg sjæl». Konserten på Sponvika Vertshus onsdag kveld ble en gjennomgang av voksenlivet til artisten. Han bruker tiden mellom sangene til å fortelle historier og anekdoter fra et langt artistliv. Og det i en form som gjør at latteren satt løst mellom bordene.
Pubkonsert er en form som krever mye av artisten. Folk har hygget seg utover ettermiddagen, middag med påfølgende vin, øl og snaps gir en løssluppen atmosfære der praten går livlig og høyt. Det krever sin mann å bryte gjennom en slik stemning og fremføre viser kun akkompagnert av egen gitar.
De fleste var kommet for å høre artisten, og roen senket seg ganske raskt med noen hysj innimellom. Nettopp «Finne meg sjæl» åpnet kvelden og på refrenget var alle med og sang.
Kalvik ble en stamgjest på Club 7 i Oslo på 70-tallet og fortalte om et miljø hvor noen nesten bodde i kjelleren i Munkedamsveien, under Oslo konserthus, der Club 7 befant seg. Musikk og alkohol var en fellesnevner for mange.
Inger Hagerup og Finn Kalvik ble venner på den tiden. Et av treffstedene var nedlagte Blom på Karl Johan – kunstnernes egen restaurant. Det ble Ibsens bord som også ble deres faste plass. Der ble livserfaring og råd utvekslet mellom 20 åringen Kalvik og Hagerup som hadde passert 60.
Finn Kalvik er en perfekt sommerartist med sine lystige melodier. Et eksempel på det er «Sommerøya» der Inger Hagerup står for teksten. «Hav og himmel, kinn mot kinn» føles helt riktig der vi sitter og ser ut mot den blå himmelen over fjorden bortenfor Vertshuset.
Gjennom konserten trekkes stadig store kulturpersonligheter inn. En er Andre Bjerke, som Kalvik stadig leser på sine turneer. Et dikt har festet seg, «Å være barn en sommerdag» som blir neste vise vi får høre.
Sverige er neste stoppested i reisen Kalvik tar oss med på. Den svenske visesangeren Fred Åkerström var i ferd med å spille inn albumet «Två tungor». Tittelsporet er et dikt av Inger Hagerup som Kalvik spilte inn, og som nå var oversatt til svensk. Lillebjørn Nilsen var også representert på plata med en vise. Åkerström ville ha samme gitarspill som på de norske utgivelsene, og sendte bud på Kalvik og Nilsen. Når plata kom ut var det bilder av de norske artistene på omslaget, noe som resulterte i at det ble svenske konsertoppdrag.
Kalvik spilte i flere år på Visefestivalen i Västervik. Et år var Kalvik med på festivalen fra starten som publikum, med godt drikke og sene kvelder. Han fant ut det var best å gå tidlig til sengs dagen før han selv skulle spille. Akkurat når han skulle sovne startet et jævla liv i bakgården på hotellet, for å sitere Kalvik. Han stod opp gikk til resepsjonen og klagde. – Vet du ikke hvem det er som har fest spurte resepsjonisten? Etter et nei, fikk Kalvik til svar at det er ABBA. Hjelper ikke – jeg må sove be dem å avslutte bråket. Når Kalvik var tilbake på rommet hørte han følgende fra bakgården «Finn Kalvik får inte sova, ni måste sluta festen», hvorpå han hører «Hvem faen är Finn Kalvik?».
Historien ente vel og Finn ble invitert til Polar studio hvor Benny Anderson produserte 2 album. Vi får høre tittelsporet «Kom ut, kom fram» før «Lille Vackre Anna» igjen tar allsangen til nye høyder.
En av Finn Kalviks signaturmelodier dukket opp til dobbeltalbumet «Fra A til nÅ – 40 beste». Platedirektør Totto Johannessen hadde hørt Harry Chapins «Cats in the Cradle» i England, og spilte den for Finn som falt for melodien og historien i teksten. Hans norske versjon ble «Ride ranke». Når singelen kom ut, kom det en amerikansk versjon samtidig med bandet Ugly Kid Joe. Begge ble flittig spilt på norsk radio.
En dag stod Kalvik og ventet på bussen da en guttunge kom bort til han.
– Er ikke du Finn Kalvik som synger Ride ranke? Jo det måtte han jo vedgå at han var.
– Den synger vi på skolen, sier gutten, og nå blir du rik for en amerikansk gruppe har oversatt den til engelsk og den har blitt veldig populær. Kalvik måtte smile og tenkte at hans gjendiktning måtte være god når det ble oppfattet sånn.
Kalvik ville avslutte med en sang han mente alle hadde hørt, men jeg fikk ikke et jævla poeng for den. Når latteren har lagt seg kommer «Aldri i livet» der publikum nesten overdøver artisten i sangiveren.
Stående applaus får Kalvik til å dra kveldens siste anekdote som Øystein Sunde alltid pleide å dra i slike situasjoner.
– Når Kris Kristoffersen, Dolly Parton og Frank Sinatra har konsert tar de seg en kopp kaffe, et glass vin eller en sigarett og venter 10-15 minutter før de entrer scenen igjen, den sjansen tar ikke jeg.
Hvorpå Kalvik tar sitt ekstranummer «Livets lyse side». En passende avslutning på en lys sommerkveld i trivelig selskap.
Kommentarer