Inviterte til leirbål i Brygga

Mikael Wiehe er ute på turne i sitt syttiende år. Med seg i bagasjen har han både gamle og nye låter, denne gangen sammen med ”Stråkkapellet”. Det er ingen tvil om at 50+-generasjonen i Halden var spente og nysgjerrige på hva han kom med for de fylte omtrent hele Brygga Kultursal denne novemberkvelden.

Lyset ble slukket, bandet inntok plassene og inn på scenen ruslet han sakte og rolig. Som en mann i hans alder ofte gjør.
– Dere er hjertelig velkomne! I kveld skal vi være det lille leirbålet vi kan samles rundt i disse forferdelige tider, sa han med klar referanse til presidentvalget i USA og torsdagens demonstrasjoner i Stockholm. Stemningen var satt og han hadde allerede da Halden-publikummet i sin hule hånd.

Wiehe lot ikke det faktum at han har blitt sytti år gå stille forbi og presenterte kveldens første låt som ”sin egen bursdagssang”.
– Jeg hadde nettopp gått gjennom en traumatisk opplevelse ved å runde 70 år. Så for å muntre meg opp så skrev jeg en bursdagssang til meg selv, humret han. Resultatet var at han etter hvert følte at låta, Leva tills jag dör, passet bedre for noen andre.

– Så jeg ga den til Lasse Stefanz og endte opp med at den ble kåret til ”Årets dansbandlåt” i Sverige!

Dansband-historien er nok den eneste vi fikk i løpet av kvelden som ikke handlet om samfunnet, medmenneskelighet, vennskap, fattigdom, utrettferdighet, krig og konflikter. Når låten ”Flickan og kråkan” ble presentert var det flere steder i salen det ble felt noen tårer. Wiehe har alltid vært opptatt av Sør-Amerika og formidlet det i sine tekster. Denne låta tok oss med tilbake til 80-tallet.
– Kvinnene på Torget i Buenos Aires gikk rundt med hvite skjeletter for å demonstrere mot at makten i landet ikke gjorde noe mot at barna deres ble kidnappet. Når makta falt begynte man å ettergå de som hadde kidnappet og begått overgrep. Resultatet er at Argentina har verdens største gen-bank som gjør at de kidnappede barna og deres familier kunne finne tilbake til hverandre igjen etter mange år, fortalte han. En konsert med Wiehe er ikke bare en konsert, det er like mye en historieforelesning.

img_3910

Wiehe har fortalt at han har drømt om å ha med seg strykere på turné i over 20 år og endelig fikk han muligheten. (link til forrige sak)
I noen av låtene kom strykerne virkelig til sin rett og ga publikum en ny dimensjon. Som for eksempel når de fremførte Lindansaren. Da var det lett å lene seg tilbake og tenke at man befant seg på en tango-bar i Argentina. Men på andre låter er fortsatt Mikael Wiehe aller best alene med gitaren sin.

Han har levd et langt liv, hatt mange låter som er mye spilt og samarbeidet med et titalls forskjellige musikere. Men det er særlig en som går igjen i historiene; Bjørn Afzelius. De hadde et nært vennskap som gikk over flere tiår.
– Noen mennesker henger for alltid sammen. Dette kan døden aldri gjøre noen ting med. Her kommer en sang til Bjørn Afzelius, sa han og spilte ”Den jag kunde va”.

Vi har vandrat samma vägar

Vi har burit samma bördor

Vi har sett mot samma stjärnor

Vi har sjungit samma sånger

Vi har delat samma drömmar

 

Du är med mej vart jag går

Genom månader och år

Du är med mej alla dar

Du är med mej vart jag far

Du är den jag kunde va
Wiehe er viden kjent for sine samfunnskritiske tekster og han har gjennom årene oversatt mange av Bob Dylans låter. En av de siste han har oversatt er Ring Them Bells.
– Å ringe i byens kirkeklokker har i alle tider vært et sted for å samle innbyggerne for å advare mot farer. Det er ikke mangel på farer å advare mot for tiden, forklarte han og nevnte miljøutfordringene, nyliberalt kaos, nynazisme på fremmarsj og flyktningkatastofen med tusenvis som drukner på vei til Europa.

Publikum fikk i løpet av kveldens konsert være med på en tidsreise tilbake til 50- og 60-tallet og frem til i dag. Wiehe har en enorm historiekunnskap og et stort engasjement for morgendagens samfunn. Han befinner seg et godt stykke ut på venstresiden av det politiske landskapet og nøler ikke med å ta ordet for å snakke om undertrykkelse og facisme.
– Tidlig på 90-tallet snakket man om at fremmedfiendtlighet var et tegn på mental defekt. Men så mente man etter hvert at det fantes mange grunner til at folk ble fremmedfiendtlige, som mangel på velferdsordninger, den internasjonale flyktningkrisen, all produksjon flyttes til Kina og senest valget av Trump som president. Men jeg tror fortsatt at høyreekstremisme er et tegn på mental defekt, sa han.

Engasjementet hans preger han når han snakker om de utfordringene han mener verden, Europa, Sverige og Norge står ovenfor. Halden-publikummet fikk i kveld oppleve artisten Wiehe og samfunnskritikeren Wiehe, men først og fremst den medmenneskelige Wiehe som hele tiden snakket varmt om å bry seg. En av sangene han hadde helt på tampen av konserten, ”En sång till modet”, innledet han med to sterke setninger som egentlig oppsummerer hele budskapet hans.
– Der det finnes farer, finnes det reddere i nøden. Der det finnes undertrykkelse, finnes det motstand.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer