Fredag kveld spilte The Phrenic, AG3 og Good Time BBQ Band på Vannvogna. Bakgårdsfesten ble flytta innendørs på grunn av frykt for regn, men dette la ikke noen demper på festivalstemninga. Øystein Bærkas-Buer var der;
Siden smitteverntiltak ble satt i sving i mars har mulighetene for å dra på konsert skrumpet inn. Noen band har gått for streamingløsninger for å dekke behovene til konserttørste fans, men det er noe eget å stå i et lokale og fylle ørene med 90dB med musikk. Så etter en lang arbeidsuke, og kort forvarsel, tok denne karen turen ned til Vannvogna lørdag kveld for å få en trippel dose med Haldenrock.
Det var gjort gode forberedelser for å få gjort lokalet coronavennlig. Det var bordservering, med sitteplasser til 50 og antibac på alle bord. Og det var noen som satt på alle stolene i løpet av kvelden, så da må man vel si at oppmøtet var bra under omstendighetene. Personlig hadde jeg ikke noe forhold til noen av bandene som skulle spille denne kvelden, men jeg så noen kjente fjes i alle tre bandene.
Først ute var Good Time BBQ Blues Band.
Den første låta de satte i gang med var en standard 12-taktsblues, så jeg tenkte at det passer jo til bandnavnet. Men der tok jeg nok feil, for fra og med låt nr. 2 vil jeg si at det musikalske landskapet flyttet seg over til en blanding av indie, pop og punk, og der ble de egentlig. Vi fikk også litt innslag av vals, country og surferock. BBQ-gjengen var samkjørte og låtene de spilte tirret nysgjerrigheten. Mest spennende med låtene deres var at det var vanskelig å forutse når de sluttet, for veldig ofte skjedde det i en bråstopp uten forvarsel. Jeg følte meg underholdt da de gikk av scenen, så det vil jeg si er et godt tegn.
Band nr. 2 for kvelden var The Phrenic. De hadde et litt softere sound en forgjengerne, og vi skulle ikke mange låtene inn i settet før jeg virkelig satt og koste meg med det jeg hørte.
Det var melodiøst og lydbildet var stort, med mye harmonier i vokalen. Vil også trekke frem bandets rytmeseksjon, som gjorde en knalljobb. Musikalsk sett er vi i indiesjangeren og tankene gikk litt til noen av britpopbandene på 90-tallet, men også noe av de alternative bandene i USA på starten av 2000-tallet. Den siste låta de spilte før de gikk av scena, «Apologize», satt på hjernen en god stund etter at de var ferdige. Heldigvis er den å finne på Spotify, så den ble spilt noen runder dagen etter og. To tomler opp til The Phrenic.
Siste band ut, og headliner, var AG3. Dette bandet var jeg litt mer forberedt på, da jeg hadde hørt et 15 sekunders klipp på nettet dagen før. Jeg tenkte da at dette hadde da potensiale og verdt å høre mer av. Det hadde jeg også ganske rett i. Fra de gikk på scena så oste hele bandet av selvsikkerhet, noe jeg liker veldig godt når jeg er på konserter. Band bør ha et uttrykk, både i musikken og i hvordan de opptrer, for å gjøre det interessant for publikummerne.
Frontmann Gjermund Skogh forberedte oss på en tur ned i kjelleren for å hanskes med «jævel’n sjøl». Jævel’n kom i flere varianter; demoner, vampyrer, krig og elendighet. Dette er jo klassisk drivstoff for litt mørk tungrock. Når de begynner å spille begynte jeg å tenke at «dette er sikkert hvordan det låter hvis Black Label Society spiller Tool-riff». Det er tungt og seig, men riffene deres tar stadig noen uventede vendinger innom ymse taktarter. Skoghs brølende vokal og intense scenepersonlighet holder oss i setene til konsertens slutt.
Bandet besto av dyktige og musikere som var gode til å fylle ut lydbildet med lydeffekter oppå de kompliserte riffene og de fulgte hverandres minste vink. For å gi bandet litt unikt sound har de også inkludert en bassaxofon. Saxens rolle var mye å følge riffene, men del fikk også litt plass til å leke sammen med lead gitaren.
Det var nesten så jeg forventet at de skulle sette i gang med den gamle King Crimson-låta «21st Century Schizoid Man» når de hadde med dette instrumentet.
Dette var som sagt en konsertkveld jeg gikk til uten noen forventninger eller forhåndskunnskaper, men som jeg syns ble en skikkelig trivelig og underholdende opplevelse. Det var tre veldig forskjellige band som sto på scena, men alle hadde noe som trigget nysgjerrigheten og som jeg ikke har noe imot å høre igjen.
Alle foto: Gjøken.
Kommentarer