Det aller siste Allsang på Grensen-programmet er sendt på TV. Femten sesonger ble det før den store avslutningen i sommer. Prosjektleder Heidi Ottesen Sandmo har vært med i tolv av dem.
Jeg drar opp på festningen for å treffe Heidi, og høre hvordan det står til etter at siste TV-sending er sendt og Allsang-scenen er rigget ned for godt.
Vi går over Place d’Armes mens vi snakker, og ser på en kranbil fra Kynningsrud som effektivt løfter de siste sceneelementene opp på et lasteplan. Heidi er borte og slår av en kort prat med sjåføren før vi går og setter oss på det nederste trappetrinnet på den lille scenen.
Heidi var yrkesmessig knapt tørr bak øra da hun kastet seg inn i Allsang-sirkuset. Hun gikk det siste året på Kulturprosjektledelse på Lillehammer da det hele begynte. I det siste året skulle man ha praksis på skolen, og Heidi fikk være prosjektleder for en Bryan Adams-konsert (!) på byjubileet på Gjøvik.
– Det var kjempegøy å bli spurt om det! Det var det siste året på høgskolen, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre etterpå.
Heidi hadde hørt om Allsang på Grensen, og ville gjerne ha en fot innenfor det prosjektet. Halvbroren til Heidi spilte i Cornflakes i sin tid, han hadde hatt Ole Evenrud som manager, og anbefalte Heidi å ringe til Ole for å høre om det var en ledig stilling på Allsangen.
– Jeg husker den telefonsamtalen veldig godt, da var jeg på vei hjem fra en forelesing i music managment på Rena, jeg satt i bilen på vei tilbake til Toten der jeg bodde.
Ole Evenrud hadde nettopp gått ut av et styremøte med Allsang-ledelsen, og de hadde akkurat besluttet at de trengte en til i prosjektledelsen. Det var for mye jobb for kun én person.
– Jeg dro til Halden og gikk på intervju, og så var jeg så heldig at jeg fikk stillingen som prosjektkoordinator. De ville helst at jeg skulle begynne med en gang, men jeg skulle jo arrangere konsert på Gjøvik også. Det ble lange dager og mye jobbing, men vi kom i mål. Dagen etter konserten flyttet jeg til Halden. Det var i 2011.
Hvordan var den første Allsang-sesongen?
– Veldig spennende. Veldig mye jobbing! Men jeg hadde jobbet godt med prosjektleder Gina Finsrud helt siden mars, så da vi var i gang visste jeg hva vi skulle gå til. Hun lærte meg noe som er veldig viktig i alle prosjekter, og det var at det må være god informasjonsflyt. Det er det viktigste kriteriet for å kvalitetssikre et arrangement. Alle på alle nivåer skal vite alt, eller i hvert fall ha tilgang til mest mulig informasjon.
Etter årene med Halden kommune var omme ble Heidi prosjektleder.
Hva slags arbeidsoppgaver har du som prosjektleder?
– Åh. Det er mye. Men hvis vi tar for oss årshjulet, så er det lettere å forstå hvordan jeg jobber. Mange lurer veldig på hva jeg gjør når det ikke er allsang, men det er jo da mye av jobben gjøres.
Når programmet er gått av lufta i slutten av juli, er det fremdeles mye publikumsoppfølging for Heidi. En av oppgavene hennes er å svare på henvendelser fra publikum. Noen har glemt en paraply, andre har mistet blomsterkransen og ønsker seg en ny, noen har fått en Allsang-kopp som mangler logo.
– Så skal nedriggingen koordineres og følges opp. Og så begynner oppfølgingen av sponsorene. De skal holdes i loopen på seertall, publikumstall og billettsalg. Jeg setter sammen og lager materiell for de. Etterarbeidet etter sommerens allsang glir som regel rett over i innsalg.
Da er det på’an igjen. Hvilke sponsorer vil være med videre i neste sesong, og hvilke nye vil eventuelt være med?
– Jeg pleier å lage meg en liste over store nasjonale firmaer med samme målgruppe som oss; altså barnefamilier, og ringe rundt for å be om møter med dem.
Da er du plutselig selger?
– Jepp, da er jeg selger. Da gjelder det å overbevise om et fysisk møte, for det er ikke så lett å gjøre sånne ting over telefonen. Det er jo mange muligheter. Skal man profileres på sosiale medier, eller på arena for publikummet som kommer? Men det er primært TV-biten jeg jobber med på høsten. Det er en fordel å være så glad i konseptet selv, og ha det under huden sånn som jeg har, for det er jo ekte entusiasme jeg har med meg i de salgsmøtene. Den smitter jo over.
Sånn holder Heidi på til ut i januar en gang. Da begynner prosjektlederbiten for fullt. Det skal leies scene, tribuner, toalettcontainere. Hun må inngå avtale med festningen. De store tingene først.
– Ikke minst må vi lage avtale med Allsammen. I mai må vi vite hvor mange dugnadsarbeidere vi skal ha på parkeringen, hvor mange vi skal ha på kiosk. Publikumsverter? Arenavakter. Vi lager en grunnskisse, men ting endrer seg fort. Kanskje på grunn av været, eller om vi selger flere billetter enn vi hadde regnet med.
Kynningsrudbilen jobber effektivt. Over Halden by tårner mørke skyer seg opp. Det rumler over byen.
– Se så effektiv han er da, sier Heidi imponert og ser på sjåføren som jobber iherdig på.
Heidi er imponert over flere en kranbilmannen.
– Jeg er imponert over alle de folka som jobber med dette! Jeg er utrolig heldig som har fått lov til å jobbe med så flinke og profesjonelle folk. Crewet, artistene, leverandører og samarbeidspartnere og alle dugnadsarbeidere har hatt det samme ønske: å lage en fin opplevelse for publikum, og et fint tv-program. Det er gøy når alle drar i samme retning. Det er noe magisk som oppstår når vi alle har dette felles målet. Og så må jeg berømme dugnadsarbeiderne fra Halden, jeg har aldri sett lignende engasjement noe sted. Det er helt rått.
Den store markedsføringsjobben starter i mars. Da legges billettene ut på Ticketmaster, og Heidi setter i gang produksjon av markedsmateriell som skal distribueres. Salkartene må lages. Hvilke kanaler skal de bruke for markedsføring? Nå skal mye skje i månedene før sesongens første allsang. Publikumssupport er en stor jobb.
– Vi har femti tusen følgere på facebook. Og de har mange spørsmål. Og så har vi hjemmeside, der man kan stille spørsmål. De mailene går også til meg. Jeg kan få telefoner midt på natten. Det var en dame som ringte meg klokken ett på natten og spurte: Du, kan jeg ta med meg barnevogn på Allsangen?
Heidi ler.
Du er alltid på jobb?
– Ja, haha, jeg får skylde meg selv da, jeg velger jo å ta telefonen. Asgeir er vant til at telefonen ringer sent og tidlig. Jeg prøver å være tilgjengelig så langt det går.
Det blir mye på vårparten. Såpass mye at Heidi ikke rekker noe annet. Hun rekker for eksempel ikke å svare på meldinger fra venner.
– Jeg rekker det rett og slett ikke. Jeg må velge om jeg skal svare på melding, eller rekke å spise og drikke liksom. Jeg har sagt til venninnene mine at de ikke skal regne med meg fra mai til august, vi får heller ta opp tråden igjen i august.
Savner du ikke sommerferie?
– Det er så lenge siden jeg har hatt sommerferie, jeg husker nesten ikke hvordan det er å ha sommerferie! Men jeg er jo så mye ute på sommeren, og har det så fint på innspillingene, så jeg har ikke noe å klage på!
Hvordan sjonglerer du familieliv og barn og denne hektiske jobben?
– Det går fordi mamma hjelper til. Snille, snille mammaen min. Hun kommer nesten hver uke. Fra Toten. Verdens beste svigermor har også stilt opp! Og så har storebror på seksten vært barnevakt på noen av innspillingene. I år var det spesielt fordi også Asgeir var med, så vi trengte mye hjelp.
Apropos Asgeir. Har du hørt historien om hvordan Heidi og Asgeir først traff hverandre? Den er ganske fin. Det var nemlig sånn, at Heidi var på byen sammen med noen venninner, og så endte de opp på Kongens. Da det stengte, sto Heidi på utsiden og ventet på venninnene sine. Der sto også Asgeir Borgemoen, omgitt av en flokk med ungdommer.
– Det var ungdommer som hadde vokst opp med Asgeir på barne-TV, og som i tillegg var ganske bilinteresserte. De skravla og ville ta selfier, og Asgeir svarte hyggelig og stilte opp på bilder. Men så er det sånn at jeg syns det er spennende å lese folks kroppspråk.
Heidi syntes hun leste Asgeir som en som kunne tenke seg å gå, men var alt for høflig til å si i fra.
– Sånn er jo Asgeir, han er alltid høflig og hyggelig mot folk som vil slå av en prat. Men det så egentlig ut som han søkte seg litt bort. Jeg kjente ham jo ikke, så jeg kunne ikke være helt sikker på at jeg leste ham riktig. Men jeg tenkte allikevel at jeg skulle hjelpe ham litt, så jeg bare gikk bort og sa «hei, jeg heter Heidi og jeg er manageren til Asgeir, og jeg beklager, men nå må vi nesten gi oss, for Asgeir har et veldig tett program i morgen»
Ungdommene forsto, de takket pent for praten, og ba om en siste selfie.
Asgeir sa: Da må dere nesten spørre manageren min. Heidi sa ok, en siste selfie er greit! Da de hadde gått, snudde Asgeir seg til Heidi og sa:
– Hvem pokker er du?
– Jeg er jo manageren din, svarte Heidi da.
– Ja, eller min fremtidige kone, repliserte Asgeir.
– Jeg syntes det var et utrolig tøft svar! Vi prata litt, og fant ut at vi var ganske like. Vi hadde begge perioder der vi jobba sjukt mye, og hadde måttet velge bort noen ting på grunn av det. Det er ikke så lett å pleie et forhold når man ikke rekker å svare på sms en gang. For sånn har det jo vært for oss begge.
Sånn begynte historien om Asgeir og Heidi. Nå har de Ingrid sammen, og i vinter kommer det jammen en liten jente til. Er det ikke fint?
I år var Allsang på Grensen veldig godt besøkt.
– Grunnen til det er nok en kombinasjon av at det har vært to år med pandemi, at vi hadde veldig bra artister i år, og ikke minst at vi allerede i januar gikk ut med at dette blir siste sesong. Målet vårt var å lage tidenes beste sesong, og det synes jeg vi har gjort. Det har vært utrolig god stemning, det har vært så koselig i sommer! Godt miljø. Glade fjes. En veldig fin avslutning på et fantastisk Allsang-eventyr. Men det er gøy å gi seg på topp. Topp seertall, topp antall besøkende.
Har det vært det vemodig?
– Jeg har faktisk klart å kose meg gjennom hele denne sesongen. Men på den siste innspillingen, da felte vi mange tårer. Det var vi jo innstilt på også. Vi avsluttet med You raise me up med Secret Garden og et stort kor. Da Katrine Moholt sa: Takk for alt, reiste publikum seg uoppfordret og ga oss stående applaus. Jeg sto inntil gjerdet ved Kongshallene, og så rett ut på publikum, det rant noen tårer da. Det var veldig rørende.
Heidi blir blank i øya. Tordenværet kommer nærmere, det begynner å buldre ganske heftig over hodene våre. Rett som det er blinker det i et lyn. Vi ser opp på den mørke himmelen over hodene våre, Heidi ser bekymret bort mot Kynningsrudbilen.
– Han burde kanskje ikke holde på med den høye krana nå. Og vi burde kanskje ikke sitte her vi heller?
Vi samler raskt sammen sakene våre og går mot bilen, Heidi går bort og snakker med Kynningsrudsmannen. Peker opp mot skyene. Kynningsrudmannen nikker, har tydeligvis tenkt samme tanke, han skal legge ned krana og gi seg. Vi setter oss i Heidis bil, og så bøtter det plutselig ned.
Har dette vært drømmejobben?
– Ja. Helt klart.
Men hvordan er det å ha et sånt engasjement, og samtidig jobbe med et arrangement som til tider har skapt kontroverser og krangler i byen? Allsang på Grensen har vært et heftig debattert tema i de årene programmet har gått.
– De første årene leste jeg kommentarene i avisene, og tok meg litt nær av det folk skrev. Men Ole Evenrud har vært en god mentor der. Han lærte meg noen knep. Jeg ble litt mer hardhudet etter hvert. Det vil alltid være noen som synes at ting ikke er bra. Man må bare børste det av seg og jobbe på.
Heidi har jobbet seg opp en heftig kompetanse innen sitt felt. I våres har det kommet flere jobbhenvendelser. Heidi er spent på fremtiden. Hun bruker i hvert fall ikke noe tid på å være bitter for at Allsangen er ferdig.
– I stedet for å sutre og gråte for at det er over så er jeg utrolig takknemlig over at jeg har fått lov til å være med på dette. Og når noen dører lukkes, så åpnes noen andre. Vi kaster ingen ting, vi jobber jo for noe som kan følge opp Allsang. Hvem vet hva som skjer!
Kommentarer