Han skal ikke ignoreres

Frank Skovrand hevder i første linje på første spor at han ikke kan ignoreres. Først og fremst har man jo heller ingen ønsker om det – i hvert fall ikke før man har hørt hele albumet ferdig i ro og mak, så man får hørt hva fyren har å si. Og slik bør og skal vel herr Skovrands åndsverk inntas. I ro og mak. Med et glass vin, muligens.

Det skal av undertegnede innrømmes at åpningssporet «Jeg kan ikke ignoreres» er en perfekt intro til det som videre skal komme. Det er nesten magisk. Og magi lages i formler. Håndtverket: med fundament i Skovrands komposisjon av musikk og tekst. Og så: Freddy Holm. Multi-instrumentalist, med-arrangør og produsent. Sjefen. Som fargelegger med vakker stryk, og som med sin teft og sitt arrangement, lokker frem nærheten i tekstens budskap helt nydelig balansert. Kudos.

Det skal sies at Frank Skovrand er en låtskriver og tekstforfatter som har privilegiet av å bli bedre og bedre jo mer han modnes. Tekstene på dette albumet fortjener din oppmerksomhet. Musikerne Skovrand har involvert i denne produksjonen viser at de skjønner hva og hvor de skal med materialet, og de treffer blink. Magnus Buer Hansen, Roger Morland og Markus Linge skal nevnes og hedres. Sammen med Holm, gjør de en flott jobb. Fremst i produksjonen ligger Frank Skovrand, med god formidlingsevne av innsnittene livet har bydd ham. Én ting til: «Drømmevakt» vil by på overraskelser for de som har fulgt Skovrand gjennom de første albumene. Her tar han nemlig visesjangeren ut av sin lune form, og lar Freddy Holm peise på litt ekstra. Og der det skjer, fungerer det perfekt. Mer av sånt!

Single-låta «Tid» er en hyllest til tiden man bruker på seg selv. En lystig affære som gjør oss klar over artistens forhold til skjærgård og hav, hvor han tydeligvis unnagjør en del av sin tid.

 Så visa «Vakuum» hvor man kan se for seg en særs tung hangover, eller rett og slett hverdagsangsten som innimellom tar deg, som i «er jeg noe? – gjør jeg noe bra??» er snedig tilrettelagt med vokalen til Frank så nær at man kjenner parmesan-ånden hans. Her får man litt flashback til «Hjernen er alene» – in a good way. Skovrand byr også på en tolkning av Joni Mitchell’s «Both Sides Now» – med en meget velskrevet norsk oversettelse. Hvem skulle trodd at Frank skulle covre Joni?? Well done!

«Herr Destruktør» gir oss et ubehagelig bilde av en person man kanskje aldri ønsker å møte. «Han som rotløs sår spirer i annen manns grunn» og «som trår over død for å kalle deg sin.» Det er nesten så man virkelig håper at personen denne er rettet til, hører visa. Og føler seg dertil truffet.

Et høydepunkt på albumet er «Høyt til hest» – en mektig tekst om selvforakt og tap av seg selv (slik undertegnede tolker det), som munner ut i en brilliant gitarsolo som får mitt Pink Floyd-hjerte til å banke varmt.

«Balladen om et hår i suppa» – en festlig affære om spisestedet Skovrand alt annet enn anbefaler. Den som lytter godt nok, og som har gastro-geografien i orden, kan få med seg hvilket etablissement som har blitt offer for Skovrands herlig giftige penn. Man elsker jo slikt.

Frank Skovrand avrunder albumet med tittelsporet. En natta-sang – som begynner slik nattasanger skal. Så tar teksten en uventet vending… Et sterkt punktum for albumet. Et album Frank Skovrand skal være veldig stolt av. Hatten av.