Jeg har vært utenlands. Endelig skulle også jeg besøke Grüne Woche i Berlin. Jeg har i flere år hatt lyst til å sjekke ut denne gedigne matmessen og hadde store forventninger. Internationale Grüne Woche har befestet seg for lengst som Europas største messe innen mat og drikke med rundt 500.000 besøkende. Den norske paviljongen er en av de største.
Myrsnipa fra Norge fant fort ut at den også var den fineste. Den var annerledes og skilte seg ut fra de andre. De fleste andre lands «boder» fremsto som brune, rotete og støyende. Det var et slitt uttrykk som hele tiden var på tungespissen. Harry! Ukraina hadde en meget stor paviljong. Hvis du er i overkant interessert i balalaikaorkester og Vodka – hadde dette vært midt i blinken. Det samme må vel sies om Polens representasjon. Det var om å gjøre og skrike høyest for å få gitt bort mest mulig Vodka. Hvorfor i all verden var Rwanda der? Kamelflesk og krokodillekjøtt anført av en stor apekatt i sort plast skulle tiltrekke seg oppmerksomheten. Det nærmeste man kom grønt, var i avdelingen for husdyr. Den var fin med flere ku raser, hester, sau og geit. Et lite pustehull i all støyen. Det er ingen som helst tvil om at denne messen er meget populær i Tyskland. Vi sto i kø, gikk i kø og trengselen var enorm. Jeg merket meg at de fleste besøkende var godt voksne ektepar på tur med ryggsekk.
Jeg vil tilbake til pølseboden. Hvis man tok alle pølsene i de fleste varianter og teppela autobahn fra Berlin til Skandinavia tror jeg vi nærmer oss sannheten. Spiser vi kun pølser? Det kunne nesten virke slik. En i vårt reisefølge minnet meg om holdbarhet. De fleste av disse pølsene var røkt. De er saltet og man kan derfor skryte av lang holdbarhet.
For all del – hvis du er i overkant opptatt av pølser må dette være ditt mekka. For oss andre, fant vi også våre godbiter. Ekte safran for eksempel. Spennende.
Spørsmålet måtte komme
Den norske paviljongen besto av mange interessante smaker. Regionale disker med smaksprøver som kunne kjøpes til en billig penge. Vi registrerte stor begeistring hos de som måtte være så heldige å komme frem til « Norwegen» . Det som ble servert smakte godt, var elegant anrettet og jeg vet at de norske kokkene som var hentet inn, er dyktige fagfolk. Hele 77 utstillere var representert.
Hvis vi nå konsentrer oss om den norske paviljongen. Hvem er målgruppen? Skal vi lokke turister til Norge via magen? Skal de besøkende se på Norge som matlandet fremfor noen? Norsk mat er ren mat? En av brosjyrene vi fikk «KULINARISCHE ERLEBNISSE IN FJORDNORWEGEN», forteller oss at turister skal lokkes via magen. Dette er et spleiselag for mat, opplevelser og reiseliv. Hvem betaler hva? Hva koster så denne herligheten? Derom strides de lærde, som det heter. Vi vet at 10 millioner NOK ligger i bunnen. Dette er midler som er fremforhandlet i jordbruksforhandlingene. I tillegg kommer selvfølgelig all representasjon fra byråkratiet i Norge. Hver byråkrat hever sin lønn, får alle utgifter dekket etc. Er det noen som tør å sette opp dette regnestykket?
Jeg synes det er betimelig å stille spørsmål om hva vi får igjen for denne satsingen. Gunnar Waagen i Tingvollost uttalte i Nationen forleden «Det er jo rart at vi må helt til Berlin for å få media til å oppfatte at noe skjer». Jeg registrerte også sist fredag at selveste «Norge Rundt» på NRK hadde tatt en tur til Berlin. Det er som kjent vanskelig å bli profet i eget land. Mat og landbruks- minister Jon Georg Dale skryter uhemmet av den norske satsingen. Vi må ikke glemme at de fleste av utstillerne er nisje produsenter. Som Waagen selv sier «de aller fleste av oss har uansett ikke kapasitet til å bli så store at vi kan gå utenlands». Han mener videre at produsentene må være hjemme å produsere. Disse produsentene er så små og sårbare at de må ha hånda på rattet mer eller mindre hele tiden. De har ikke en stor stab. De har ikke folk å avse. De har ikke sekretærer på lønningslista som kan «holde fortet» der hjemme.
Hvis du blir invitert til Berlin for å promotere produktet ditt, skal du ha gjort deg noen tanker om veien videre . For å bruke et slitt uttrykk «What`s in it for me?» Gode kontakter kan knyttes og skape utvikling for bedriften. Men, hvis du har bestemt deg på forhånd for å forbli en liten nisje produsent, hva skal du da med økt etterspørsel? Høres veldig defensivt ut, men ikke nødvendigvis. For denne produsenten kan prisen på produktet være mer interessant enn store volumer. Ikke hvor mange kilo pølser eller ost du har produsert. Økt produksjon koster. Store investeringer, flere på lønningslista, høyere administrasjonskostnader etc. Alt må ikke vokse inn i himmelen. Det er bunnlinja som teller.
Kunne alle disse millionene ha blitt brukt her i Norge med større suksess? Vi har arenaer som kunne ha blitt benyttet. Allerede utviklede matfestivaler som kan vokse og bli store hvis bevilgingene hadde kommet. Kortreiste byråkrater? Her sparer vi også penger. Det interessante er slutt regnskapet her også, eller bunnlinja om du vil.
Svarte Grüne Woche til forventningene? Nei, og hvor i himmelens navn var alt det grønne?
Lise Thorsø Mohr,
Bonde i Østfold
Innlegget ble først publisert i Nationen.
Kommentarer