Et fyrverkeri å se på

Tønsberg-bandet Seigmen bør ikke være ukjente for folk her i byen. Bandet som herjet de norske hitlistene under store deler av 90-tallet, har skapt mye av musikkhistorien sin her i Halden, hos vår egen Kai Andersen på Athletic Sound. Det er jo da en flott førjulsgave at de tar turen tilbake til sitt andre hjem for å dele sin mørke og vakre melankoli med haldenserne som tok turen ned til Brygga.

Det er et kjent faktum at haldensere er litt reserverte når det kommer til å trekke ut på konserter her i byen, og det så ut til at det kunne bli et ganske labert oppmøte da klokka slo 21.30 og supportbandet Kalandra gikk på scenen. Dette var et band jeg hadde null forhold til og ante ikke hva som kom, men det viste seg å bli et svært positivt møte. Musikalsk sett vil jeg sammenligne dem litt med Gåtes folketoner, men også elektroniske artister som Susanne Sunnfør og Imogen Heap.

Vokalist, Kathrine Ødegård Stenbekk, står der som ei hulder på scenen og bergtar oss med sin underjordiske persona og klokkeklare stemme. Gitarene og trommene bygger opp et behagelig klangteppe mens hun legger på de elektroniske elementene sammen med sin vokal. Musikalsk sett passer Kalandra godt som et supportband for Seigmen, da begge band bygger musikken sin på stemninger. Dette er virkelig et band som er verdt å sjekke ut.

I minuttene etter at Kalandra gikk av scenen kunne jeg se at det hadde begynt å fylle seg bra opp med folk. Det var ikke utsolgt, men det var en grei folkemengde som sto klare da Tønsberg-gutta gjorde seg klare for å entre scenen. Lysene slukkes, en ganske så underholdende introtape kjøres, og så kommer det fem svartkledde menn på scenen. Dette er et band proppfulle av selvtillit, og med god grunn. Men 30 års erfaring på scenen, unike sound og image er de et fyrverkeri å se på.

Vokalist, Alex Møklebust, må være en av Norges beste frontmenn. Han har publikum i sin hule hånd fra første tone og slapp ikke taket før han gikk av scenen for siste gang. Dette er et band jeg har sett såpass mange ganger live (dog ikke på 90-tallet) at jeg vet hvor gode de er både visuelt og musikalsk, så her er det ikke så mye å utsette på, men jeg var litt overrasket over låtvalget. Seigmen hadde valgt en kronologisk setliste hvor det åpnet hele showet med en liten kuriositet; nemlig låta «Rosa Boots». Dette er en sang fra bandets spede begynnelse, da de var et litt mer useriøst punkband med navnet «Klisne Seigmenn».

Gitarist, Sverre Økshoff, spilte for øvrig i rosa boots denne kvelden, som man kunne by på i merchstanden.

Denne sangen skilte seg veldig ut fra resten av låtmaterialet, og var antageligvis den mest ukjente sangen de spilte denne kvelden. De tre neste låtene kommer fra Seigmens to første album, «Pluto» og «Ameneon», deriblant den mektige, 9 minutter lange «Mesusah». Bandet hadde et litt mer aggressivt sound på disse to skivene, og var fremdeles et undergrunnsband. Møklebust sin vokal var mer monoton og forvrengt, men så kom det en stilendring med deres neste utgivelse, som var gjennombruddet «Total». Her ble bandet mer melodiøst og lydbildet ble til det vi nå assosierer med det klassiske Seigmen-soundet. Herfra blir vi servert et par låter, deriblant en av deres største hits, «Döderlein». Publikum synger ivrig med, mens Møklebust og bassist, Kim Ljung, fortsetter å gire opp stemningen.

Etter «Döderlein» spilte de kveldens første cover. Det var Gasolins «Dråben», som Seigmen inkluderte på samlealbumet «Monument» fra 1999. Deretter fikk vi servert 5 låter fra bandets mest kjente album, «Metropolis». Før de leverte tittelsporet, kanskje deres største hit, begynte Ljung og Møklebust å fortelle en litt kryptisk historie de valgte å ikke fullføre. Ljung sa bare at «vi skal i alle fall spille Metropolis på norsk». Dette var nok et lite hint til historien bak innspillingen av albumet, hvor Ljung ville begynne å skrive engelske tekster, men ble tvunget av plateselskapet til å skrive på norsk. Albumet fins derfor i to versjoner; en på norsk og en på engelsk (For mer om denne historien anbefaler jeg å se dokumentaren «Fra X til døden»). Det er ingen tvil om at den norske versjonen er populær, for her tror jeg egentlig ikke de hadde trengt til å synge noe selv. Det tok publikum seg fint av.

Før ekstranumrene fikk vi fire engelskspråklige låter fra slutten av bandets karriere. I denne perioden hentet bandet inn litt mer synther i lydbildet sitt, men det låt fremdeles umiskjennelig Seigmen. Siste låt før ekstranummeret var den veldig rolige, atmosfæriske «Frost-Bite». Det er ei vakker låt, men kjentes kanskje litt ut som et antiklimaks å gå av scenen til. Særlig med den mer slagkraftige «Universal» som var låta før. Vel, det er bare en smakssak, for det låter bra uansett.

Da bandet, etter en kort pause, entret scenen igjen for to ekstranummer, fikk vi servert en flott overraskelse. Gitarist, Marius Roth, som utdannet seg som operatenor etter at Seigmen gikk fra hverandre, fremførte hymnen «Agnus Dei». Den fremførte de for første gang da bandet spilte to konserter i Den Norske Opera i 2008. Musikken var arrangert i et flott Seigmen-lydbilde og Roths vakre stemme fylte hele rommet.

Som siste ekstranummer er det bare en sang Seigmen kan spille, og har spilt i alle år. Det er «Hjernen er alene». Opprinnelig en cover av DeLillos, men som antageligvis flere har assosiert med Seigmen enn DeLillos de siste 20 årene. Her er det allsang fra start til slutt og bandet fyrer av det de har igjen. Siden dette var en «Seigmen live – 1992-1998»-turné, så fikk vi ikke noe fra «Enola», som ble sluppet for 4 år siden (og også spilt inn på Athletic Sound). De fleste gamle fans av bandet er nok mest interessert i å høre låtmaterialet fra 90-tallet, så det var ikke noe stort savn, selv om det er mye bra på «Enola» også.

Det eneste jeg kan si (og dette kommer fra en som har vært fan i et par tiår) er at Møklebust, Ljung, Økshoff, Roth og Ronthi er et band som fremdeles leverer like bra som de gjorde på 90-tallet. Deres melankolske, gothindustrielle rock har ingen klart å kopiere. Det er vakkert og stemningsfull og en massiv energiinsprøytning.

Alle foto: Øystein Bærkas-Buer.

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer