Stemninga på stevnesletta står til A lenge før Robert Plant entrer scenen tirsdag kveld. Eminente The Salmon Smokers med Iain Matthews i front har varma opp tempen til publikum betraktelig, og sola varmer faktisk mer her på sletta enn nede i byen. Verdenspremiere på nytt Smokers-repertoar får vi også, deres strøkne nyversjon av Woodstock har vi blitt teaset med i sosiale medier uka før konserten – men å høre den live er virkelig noe helt annet enn å spille den på Facebook. Fantastisk.
Når vi aner at Plant er i kjømda stiger stemninga ytterligere et par hakk på gressbakken foran scenen. Til lyden av velkjente «Rumble» (Link Wray) ser vi bilene med Plant og bandet komme kjørende forbi Kommandantboligen og parkere bak scenen. Rumble er et særs passende lydspor å entre scenen til for Plant & Co, siden Zeppelin-gitarist Jimmy Page har dratt frem akkurat denne låta som en av sine største inspirasjonskilder.
Plant går rett på sak, uten forpreik går han rolig i gang med «When the Levee Breaks», fra albumet Led Zeppelin IV (Korrekt tittel: 
). Det starter ikke med et brak. Plant har ikke med seg hele sletta fra første strofe, men når han midtveis i låta roper «Come on Halden, let’s go»! våkner til og med folka bortafor ølteltet, skravlinga stilner og folk synger med av full hals.
Det er ikke mye mellomlåtlig snakk. Vi går rett på neste låt uten snikksnakk; «Turn it up», fra albumet Lullaby and…The Ceaseless Roar, som Plant slapp i 2014.
–Halden I can’t hear you! roper Plant fra scenen.
Vi roper oh oh oh så høyt vi kan for at Plant skal høre oss. Her skal han få se et publikum som lytter og synger, og ikke bare preker.
For den fattige sjel som aldri før har sett Plant eller Led Zeppelin live før er opplevelsen av å høre rockens ubestridte og mytiske Golden God synge live svær. Man skjønner fort hvorfor Plant har blitt stempla som en av rockens aller største stemmer. Fytti katta for en range, og fytti katta for et trøkk. Den tåkete, fantastiske stemmen til Plant duger til all slags bruk. Til rockefot-rykkende deep south- americana, til de myke balladene og til de høye rockehylene.
Litt Plant-prek blir det nå allikevel. Plant passer på å nevne at Norge er et «ridiculously beautiful» land, og ikke minst kaster han et par hyggelige og rosende ord i Iain Matthews og Salmon Smokers retning. I publikum er vi høylytt enige. Høylytte blir vi også når Plant og hans sensasjonelle Spaceshifters drar i gang neste låt, ingen ringere enn Zeppelin-klassikeren «Black Dog». Allsangen er et faktum, men Plant er ikke helt fornøyd:
–This is top of the pops! roper han til oss.
Vi gir litt mer gass, men ikke nok for Plant.
-For God sakes! utbryter han plutselig, til latter blant konsertgjengerne.
Vi har fått passene våre påskrevet alle mann, her er det bare å trøkke til.
Nydelige «The May Queen» fra Plants siste album Carry Fire blir neste låt ut. En langversjon av tittelsporet fra Plants ferskeste album får vi også høre, med digge, svingende rytmer og østen-inspirert sound.
Det har vært mye snakk om norsk konsertkultur etter at Plant måtte kjefte på høylydte publikummere under konserten i Bodø. Avisoppslagene var nok til å vurdere å søke svensk statsborgerskap på flekken, og Plant er ikke den første artisten som reagerer på nordmennenes noe ufine festival- og konsertkultur. De nærmere tre tusen publikummerne på stevnesletta vet heldigvis å sette pris på verdensartisten på scenen. Til tross for tidvis skravlete tendenser i rolige sangpartier virker heldigvis de fleste mer interessert i å høre Plant spille enn seg sjøl skravle. Ølteltene er fornuftig nok plassert utenfor hørevidde for stjernelaget på scenen.
Brått er det «slutt». Plant gjør tegn til å forlate åstedet, og forsvinner ut av syne, men publikum rikker seg ikke av flekken. Ingen har planer om å gå ennå. Etter litt plystring og hujing dukker ganske riktig Plant opp igjen, med ekstralåtene «In the Mood» og «Ramble on». Så er det faktisk slutt. Plants aller siste «Ramble on!»-hyl ligger fremdeles og dirrer i lufta når folk begynner å strømme ut fra stevnesletta. Tilbake står noen av oss og lurer på om det faktisk er sant at han var her. Selveste Plant.
Heia Plant. Heia Halden Live. Dette var innmari gøy.
The Sensational Spaceshifters består av gitaristene Justin Adams, Liam “Skin” Tyson og Billy Fuller, keyboardmann John Baggot, trommis Dave Smith, og fiolinist Seth Lakeman.
Setlista:
When the Levee Breaks (Memphis Minnie & Kansas Joe McCoy-coverlåt)
Turn it Up
Black Dog (Led Zeppelin)
The May Queen
Going to California (Led Zeppelin)
Poor Howard (Lead Belly cover)
Carry Fire
Babe, I’m Gonna Leave You (Joan Baez cover)
Little Maggie (trad. cover)
Fixin’ to Die (Bukka White cover)
Gallows Pole (trad. cover)
In the Mood
Ramble On (Led Zeppelin)
Kommentarer