En for minnebøkene

Med tårer fortsatt i øyekroken møter jeg andre blankøyde publikummere på vei ut fra Opera Østfolds oppsetning av La Bohème. Fredrikshalds Teater satte rammene for en intim og nær operaopplevelse. 

Det er så mye som imponerer! Alt egentlig, men først og fremst sangerne! Hver eneste en på scenen utfyller sin rolle perfekt. Utstråling, mimikk og timing sitter som ei kule. Og for noen stemmer! Varme og kraftfulle treffer deg rett i hjertet, og drar deg med inn i handlingen. Til Paris og det tilsynelatende bekymringsfrie kunstnerlivet, til kjærligheten og til slutt tragedien.

Den nedskalerte versjonen av Giacomo Puccinis La Bohème som spilles i Fredrikshald Teater er justert så den passer akkurat her. Det kommer så tydelig fram i kvaliteten på oppsetningen at her er alle små detaljer nøye gjennomtenkt og planlagt. Totalt er det åtte musikere, en dirigent, seks korister og seks operasangere som gir publikum er fullverdig operaopplevelse. La Bohème fungerer på en liten scene. Musikken og opplevelsen er allikevel stor. Scenen i Fredrikshald teater er strippet for scenetepper så hele scenerommet er i bruk. Bakdøren brukes som både inngang for leiligheten våre glade kunstnervenner bor i, og den åpnes opp og rommet bak brukes som en del av scenebildet til cafeen og gatebildet. Losjene og salen brukes aktivt av sangerne og koristene. Publikum blir en del av bybildet på utsiden av cafeen Momus der Rodolfo introduserer Mimi for vennen første gang. Vi blir de som står i vinduet og ser inn. 

Det er satt opp skjermer flere steder i salen slik at man lett ser både handlingen på scenen og samtidig får oversettelsen. I første akt, hvor vi blir kjent med den kunstneriske vennegjengen, høres det stadig latter og humring i salen. Det er lett å både følge med og la seg rive med av guttegjengen på scenen der de brenner Rodolfos manus i peisen (eller i dette tilfellet bøtta) for å varme seg. Gleden over Schaunards lønning etter å ha underholdt en papegøye. Harselering av husverten og så gleden av å kunne bruke tiltenkte leiepenger på å feire litt isteden.

Rodolfo (synges av Bror Magnus Tødenes) og Mimi (synges av Lydia Hoen Tjore) har noen magisk vakre scener. De to blir, som seg hør og bør i opera, fort hodestups forelsket i hverandre. Forelskelsen dem imellom kommer fram av hjertevarme blikk og så kjærtegn som får selv den hardeste herreman på bakerste benk til å smelte. (etter første akt ble det, relativt tørt, kommentert i nærheten av meg: «det er fire akter, ja. Joa, ja.. Hun skal ha tid til å dø også.») 

Stemmeprakt er gjenganger for alle rollene. Magnus Ingmund Kjelstad som Marcello, Sakarias Tranvåg som Schaunard og Ulrik Frostung Stensrød som Colline har stemmer som bærer rollene og gir dem dybde og personlighet. Samhandlingen dem imellom på scenen gjør at det her ser lett ut. 

Kontrastene. Jeg tror det er de som gjør at jeg sitter igjen med en storslagen opplevelse.

Den lette og humoristiske starten mot den totale fortvilelse i siste scene. Vi blir hele tiden dratt mellom den muntre vennegjengen med masse humor og godt humør til den dystre stemningen som kommer snikende med Mimis stadig forverrede helse.

Mimis varme rolige vesen mot Musettas temperamentsfulle. Sistnevnte synges nydelig og sikkert av Beate Mordal, og har en sceneinngang en diva verdi. En salig blanding av virvelvind, kruttønne og fyrverkeri av ei dame som vet hvordan mannfolk reagerer på hennes sjarm. 

Stor opera på liten scene. De få (skal man sammenligne med vanlige operaoppsetninger) involverte som gir av seg for en intim, men allikevel stor opplevelse for publikum. Koret, som bare består av seks sangere, fyller ut musikkbildet og fyller opp scenebildet. Orkesteret dannet en bunnsolid ramme for at sangerne skal få briljere. 

Det nakne scene bildet som lar utøverne være i fokus og blomstre. Kontrasten mellom scenebildet fra 1. til 4. akt, der begge er fra leiligheten hvor Rodolfo bor, føles enorm. Musikken, lyset og stemningen som blir prosjektert fra sangerne forsterker det nøkterne scenebildet og får det til å virke kaldere. 

Det mangler ikke på humoristiske innslag i starten av 4. akt. Her briljeres det med danse moves og flott koreografi. Samspillet mellom Bror Magnus, Magnus, Sakarias og Ulrik er ikke annet enn fantastisk. Fektescener med salamipølser og Karate Kid-innslag får sin velfortjente latter. Kontrasten til Musettas ankomst med varsel om en dødssyk Mimi som er på vei for å treffe Rodolfo blir derfor knallsterk og vond.

Bekymringene, kjærligheten og fortvilelsen kastes over oss. Hver og en på scenen formidler smerten og sorgen over å miste en de er glad i. En de elsker. Rodolfo og Mimis siste scener sammen er så sarte og vakre. Fylt av minner og av ønsker om alt som kunne bli. 

Det kan rett og slett ikke bli vakrere. Jeg sitter med blanke øyne og lar meg begeistre over hva jeg har sett og hørt. Applausen vil ikke stoppe og den er så fortjent. Alle detaljer, små blikk og samspill kombinert med knallsterke stemmer og dyktige musikere gjør denne oppsetningen av La Bohème til en for minnebøkene.

Mimì: Lydia Hoen Tjore

Rodolfo: Bror Magnus Tødenes

Musetta: Beate Mordal

Marcello: Magnus Ingmund Kjelstad

Schaunard: Sakarias Tranvåg

Colline: Ulrik Frostung Stensrød

Kunstnerisk team:

Dirigent: Magnus Loddgard

Regissør: Lars Harald Maagerø

Scenograf/kostymedesign: Mari Lotherington

Lysdesign: Svein Selvik

Maskedesign: Ida Kristine Høgbakk

Repetitør: Lina Braaten

Inspisient: Julie Sofie Storemyr

Teknisk produsent/scenemester: Daniel Rønning

Kostymekoordinator: Marianne Kjølstad

Kor:

Elizabeth Balfour (1. sopran)

Ingrid Margitte Narvesen (2. sopran)

Ingeborg Skarre Stensland (1. alt)

Christina Jønsi (2. alt)

Endre Aaberge Dahl (Tenor/Benoit/Parpignol)

Carl-Christian Kure (Bass/Alcindoro/vakt 3. akt)

Orkester:

Ida Løvli Hidle  (akkordeon)

Inga Gorset (1. fiolin)

Ingrid Wisur (2. fiolin)

Olav Løland (Bratsj)

Anina Radotina (Cello)

Ingrid Holmen (Fløyte)

Astrid Haug Netland (Klarinett)

Anders Gedde-Dahl (Fagott)

Alle foto: Stein Johnsen/Contentvideo