– Det har vært en syk reise

For et halvt år siden ga Trond Henriksen ut selvbiografien ”Ingen murer er for høye”. Siden den gangen har han blitt bokbadet flere ganger, prydet uttallige avissider og fått tusenvis av tilbakemeldinger fra de som har lest boka. Så hvordan har halvåret vært for forfatteren selv?
Toppbilde: Trude Teige, Christian René Wold og Trond Henriksen. Foto: Bodil Anita Steinsvik

Til daglig jobber han for Kirkens Bymisjon i Halden og sjonglerer det med å delta på ulike arrangementer som et resultat av boken han ga ut. Vi spør pent om han kan skvise inn en liten pause innimellom slagene så vi får høre om hvordan det har vært å være Trond Henriksen siden 7.september 2016.
– Joda, det skal vi nok få til et par timer før jeg drar på Krimfestivalen i Oslo, sier han.

Torsdag formiddag på Bryggerhuset er det mye folk og mange vil slå av en prat med Trond. Det oppsummerer egentlig greit hvordan tiden hans går også, for det er mange som vil fortelle om sin opplevelse av boka eller sine erfaringer fra et levd liv.
Hva har vært det mest overraskende etter at du ga ut boken din?
– Det er nok at folk er så åpne med alt de vil fortelle. Jeg får høre om vanskelige barndommer, tøffe opplevelser, erfaringer med kriminialitet og mye annet. Folk tør å fortelle meg mye siden jeg allerede har åpna meg gjennom boka mi virker det som, forklarer han. Men det er ikke bare enkelt å alltid være den som folk skal fortelle til heller.
– Det kommer historier på både godt og vondt. Noe av det folk forteller meg, for eksempel hvis de har blitt misbrukt, gjør meg veldig forbanna.

Boka hans slo ned som et lynnedslag i september 2016. Så godt som aldri før har noen med et lignende rulleblad fortalt så åpent om barndommen, oppveksten, rusen, kriminaliteten og kombinert det med en skarp innsikt i norsk samfunnsutvikling. Det siste gjelder særlig innenfor krimalomsorg og rusomsorg. Trond har blitt en ettertraktet foredragsholder i flere miljøer siden han byr på sine erfaringer og sin kunnskap. Det er mange som hører litt ekstra godt etter når han forteller.
Vi utfordrer han til å sette opp en liste over de arrangementene som har gjort mest inntrykk til nå.

1.) Terningkast 5 av Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet
2.) NRK – Lindmo
3.) Bokbad Vigdis Hjorth fengselet Hønefoss
4.) TV 2 – God Morgen Norge
5.) Bokbad i Halden med Håkon Ohlgren
6.) Vårens forfatter Litteraturhuset Oslo – Foredrag VGS
7.) Foredrag Kirkens Bymisjon i Drammen
8.) Signering gågata Køhn Libris
9.) Krimfestivalen i Oslo
10.) Podkast Aschehoug med Knut Storberget om forsoning og tilgivelse

Den miksen av arrangementer forteller også mye om Trond som person. Han er glad i å møte folk og prate med dem, men også å få fortelle fagmiljøer om sine erfaringer.

TrondogJo
Trond Henriksen og Jo Køhn på boksignering i gågata i Halden i september 2016.

Når boka kom var den trykt opp i 2000 eksemplarer og planen hans var å bruke et par år på å selge den ut og holde foredrag underveis. 9 dager etter lansering var den utsolgt.

Hva skjedde?
– 7.september sto jeg på forsiden av VG med tittelen ”Mitt liv som Norges farligste mann”. Jeg fikk en 5’er av Ingvar Ambjørnsen som anmeldte boka for Dagbladet. Det var da jeg forsto alvoret med boka jeg hadde skrevet, forklarer han åpenhjertig. Den 5’eren fra Ambjørnsen har betydd mer for Trond enn de fleste vet. Han har alltid vært fasinert av Ambjørnsen og hadde ikke i sin villeste fantasi noen gang trodd at han skulle anmelde boka.
– Det var rett og slett et stort øyeblikk for meg, en slags anerkjennelse.

Ambjørnsen skrev ” Denne boka kommer til å bli lest i filler i fengslene, og bli pensum for alle som mener noe om rus- og kriminalomsorg i dette landet.”
Så langt tyder alt på at han får rett i det.

I boka skildrer Trond hverdagene i fengsel. Han skriver om de uskrevne reglene, om selvrespekt og hvem som er hvor på rangstigen. Noen av foredragene han har holdt har vært i fengsel for de innsatte og ansatte.
Hvordan har det vært – er du fortsatt ”en av dem”?
– Jeg tenkte mye på gutta i fengslet når jeg skrev boka og det har vært viktig for meg å kunne se de i øya også etter at boka kom ut. Når jeg holdt foredrag i Hof fengsel for kort tid siden så grua jeg meg veldig, det var som å gå opp til eksamen, forklarer han.
– Men jeg får utrolig stor respekt av folka i fengslet og jeg kan prate helt annerledes med dem enn jeg gjør med andre. De ler av andre ting i boka mi enn det ”vanlige” folk gjør.

Ved første øyekast virker Trond som en hyggelig fyr som praten kan gå løst med og som ikke er redd for å gi noen verdens største bamseklem. Men årene bak lås og slå i diverse fengsler har gjort noe med følelsesregisteret hans som gjør at det ofte er i off-modus. En av de kapitelene han forteller var vanskeligst å skrive i boken var da han ble seksuelt misbrukt. Han beskriver det som å åpne opp et gammelt vondt sår.

Har tiden etter boken etter noe på hvordan du ser på hendelsen og seksualforbrytere?
– Jeg har et veldig negativt syn på seksualforbrytere. Men jeg jobber med meg selv og har utfordra mange av mine holdninger. Det gjør at jeg har turt å åpne opp for hvordan vi ser på dem. Før ville jeg kasta de i et stort svart hull og latt de blitt der. Nå klarer jeg å se på de som mennesker, men jeg førdømmer handlingene, sier han. Han spilte inn en podcast med tidligere justisminister Knut Storberget for en stund siden der tema var tilgivelse og forsoning. De to ordene grubler Trond ofte på.
– Jeg har lært mer om forskjellen på tilgivelse og forsoning. Hvis jeg klarer å forsone meg med ting så klarer jeg å leve livet mitt bedre.

Det siste halvåret har Trond bemerket seg i samfunnsdebatten med flere skarpe innlegg. Nå sist i saken der en serieovergriper ble drept i et fengsel. Han har sterke meninger om hvordan det norske fengselsvesenet bør se ut.
– Syke mennesker skal ikke sitte i fengsel. Jeg anser pedofile mennesker for å være syke mennesker. Pedofili er ingen legning, sier han bestemt. Han har sonet sammen med pedofile og etter at boken kom har han fått høre mange historier fra folk som har vært utsatt for overgrep. Nå etterlyser han mer forskning på området og håper at kriminalomsorgen utvikles i en retning der også ny teknologi kan tas i bruk slik at de som blir dømt og kommer ut igjen i samfunnet blir satt under en overvåkning.
– Når folk prøver å forsvare pedofili som legning blir jeg forbanna. Jeg kan forstå en drapsmann, men jeg kan aldri forstå en pedofil.

Hva har du lært mest av det siste halve året?
– Jeg må nok si at det er det at jeg har turt å snakke sant. Det har vært en erfaring å få si sanneheten om meg selv. En ting er å skrive om det, men det har vært noe helt annet å stå foran forsamlinger å fortelle om meg og mitt liv. I tillegg er det vel første gangen i livet mitt det har vært lønnsomt å fortelle sannheten, humrer han. Torsdag kveld gjestet han Krimfestivalen i Oslo.
– Det å bli “avhørt” av Trude Teige og Tom Egeland var nok en surrealistisk opplevelse. Og for en fantastisk festival.

Trond

Det er ingen tvil om at Trond virkelig mener det når han sier at det siste halve året har vært ”en sinnsyk reise”.
Men hva er den største endringen med deg personlig?
– Jeg har i alle fall lært at det er lettere å bære skammen hvis jeg deler den med noen. I fengselet hata jeg følelser. Det å ha følelser var absolutt det verste og man kunne i alle fall ikke vise dem til noen, sier han og blir alvorlig. Han forteller om episoder hvor de satt rundt bordet og spiste i fengselet og noen fortalte noe som fremkalte en tåre i øyekroken eller de gangene man savnet familien.
– Jeg kvelte følelsene mine, det var ikke noe valg. Men nå prøver jeg å åpne meg mer og mer, selv om det er en lang vei å gå.Jeg anser meg som en alminnelig trivelig fyr, men syns det er vanskelig å slippe følelsene løs.

Jeg spør han om når han gråt sist og det er helt tydelig at det ikke er noe enkelt svar. Han innrømmer lett at han syns det er nesten litt flaut å fortelle.
– Tipper det var for rundt tre år siden, når jeg jobba i Radio Prime. Jeg satt en kveld i studio og forberedte morgendagens program. Neste låt jeg skulle legge inn var ”Lyckliga gatan” og da tenkte jeg på mamma. Tårene bare kom. Så da gikk jeg på do og gjemte meg i håp om at ingen skulle se meg, forteller han. Han ler litt av det, men undertonen av hvor vanskelig følelser er ligger der.

Trond er glad for at boka hans har betydd mye for mange. Han er opptatt av at folk må forstå at alle kan få det han kaller ”ei ripe i lakken”. Som så mange ganger før siterer han Knut Storberget.
– Det mest menneskelige som fines er å feile, sa Knut Storberget. Folk må tåle å få ei ripe i lakken uten at hele verden skal rase sammen. Verden går ikke under selv om noe går dårlig, sier han og prater seg varm om viktigheten av at samfunnet må være bevisst på sosiale forskjeller.
– Første gangen jeg kjente på skam var når jeg så hvor mye de andre i klassen min hadde. Det med sosiale forskjeller er den største faren for demokratiet. Blir forskjellen for stor så ramler samfunnet sammen.

Utjevning av sosiale forskjeller er hjertebarnet til Trond og dette jobber han mye med gjennom Kirkens Bymisjon. Men han savner en større bevissthet om det,  og kanskje særlig blant politikerne.
– En medalje har også en bakside og den må ivaretas. Hvor er alle politikerne som gjør vedtak og legger rammene som kunne utjevna sosiale forskjeller?

Samfunnsdebattanten og forfatteren har mange planer fremover, og det er mange som vil få en plass i kalenderen hans. Men det han aller helst bruker tiden sin på er ungdommene han kan gi en bedre hverdag. Han har ikke troa på noen ”quick-fix” løsninger for folk som er på den kriminelle løpebanen og i alle fall ikke for de som er rusavhengige.
– Jeg vil gjerne gi folk håp gjennom å fortelle om mine opplevelser og vise at det er mulig å endre den situasjonen man er i. Men det er forskjell på å redde noen og å bidra til å redde noen. Er man på kjøret må man gå veien ut derfra selv, hvis ikke så er det ingen vits.

Vi anmeldte boken til Trond Henriksen 7.september 2016. Les gjerne her.

 

Del artikkelen:

Kommentarer

kommentarer