Å være født i Norge, når man egentlig er en renraset og varmblodig bengaler, det er en rar følelse. Det er varmt i Bengal-distriktet. Ikke sånn nå i Sarp, der jeg er født – og heller ikke noen plagsom fønvind i Halden, der jeg bor. Så tenker den frivole Petra – og legger til: Tenk at jeg skulle havne på Os. Jeg har det bra her. Jeg kan erte bikkjene og får god mat så ofte jeg vil. Helst vil jeg ha tunfisk i vann. En gang var menneskene så dumme at de trodde jeg spiste den i olje. Nei, alvorlig talt. Så enkle menneskene kan være. Da måtte jeg skrike høylydt, slik ekte tigerkatter kan. Olje til en katt? Nei, den går ikke. Hvordan skulle mitt korte tarmsystem ta imot en slik ubetenksomhet?
Men denne årstiden her, kjære lesere, den er i drøyeste laget for en varmesøkende katt. Jeg har forsøkt det meste for å bøte på det kalde væromslaget. Jeg spiser kanskje litt mer – både for å holde humøret oppe – og for jeg da sovner lettere.
Jeg legger meg ofte i sengen min på gulvet under radiatoren i det store soveværelset.
Når det blir riktig kjølig, sånn som i formiddag – da legger jeg meg i full lengde oppå radiatoren og kjenner at livet er ganske deilig. Så slår jeg kraftig med halen, om noen av mine mennesker er i nærheten. Og det bare for å fortelle et det er varme som teller i en lunken kattepels.
Vanlige dager har jeg en slagplan hver morgen. Jeg hopper på pappas bryst og bare venter til han har slukt pillene sine. Jeg vil kløes, sier jeg og stanger hode med pappa. Så klør han meg oppå hodet, under haken og på begge sider av hodet. Jeg kan ligge slik lenge, om ikke en av bikkjene dukker opp. Men så skal pappa stå opp, vaske seg og gjøre seg klar til å farte til jobben. Da ser jeg formiddagens aller beste løsning foran meg i min klare kattehjerne: Der pappa har ligget, der lukter det godt – og lakenet er ennå varmt. Så raskt som mulig – og uten at noen ser hva jeg har i tankene, graver jeg litt forsiktig under den deilige dynen. Er jeg heldig, har jeg akkurat der funnet en nydelig soveplass – uten bikkjer og mennesker. Der kan jeg ligge uforstyrret – helt til det skriker mjauende i tarmene – eller til jeg må tømme ut det jeg har drukket. Vi katter kan være tålmodige, men er blæra full, så må jeg bykse ut fra mitt gjemmested – som jeg ikke vil at noen skal vite hvor er. Det er min hemmelighet – som jeg ikke vil ha en bortskjemt hundesnute borti.
Kan dere si hvorfor det skal være en slik kald årstid? Sommeren er jo så herlig – når jeg kan sitte i vinduet og myse over hele Osgodset til pelsen blir glohet. Derifra ser jeg alle små pipinga av alle sorter – og de alltid like finkledte Skjærpetta. Det er livet på en pinne, det å ligge sånn.
Nei, nå legger jeg meg på radiatoren igjen. Skal du knabbe noe godt å legge deg på, så er det kun ull som gjelder.
Kommentarer