I høst fikk Cathrine Trønnes Lie og Mariangela Di Fiores roman Søstre Brageprisen. Først i ettertid har Cathrine skjønt hvor stort det egentlig er å vinne prisen.
I oktober fikk Cathrine Trønnes Lie en telefon fra forlaget som hadde gitt ut Søstre. De kunne fortelle at boka hennes var nominert til Brageprisen i åpen klasse.
– Jeg visste ikke helt hva Brageprisen var, forteller Cathrine. Jeg hadde hørt ordet før, men aldri satt meg skikkelig inn i hva det er. Jeg spurte: er det her stort? Svaret var: Cathrine, det her er noe av det gjeveste en forfatter kan bli nominert til i Norge!
Det er kanskje andre der ute som også er usikre på hva Brageprisen er? For ordens skyld kan jeg fortelle at Brageprisen er en big deal. Prisen har blitt delt ut årlig siden 1992, og på vinnerlista finner vi navn som Karin Fossum, Torgrim Eggen, Anne B. Ragde, Ragnar Hovland og mange, mange andre kjente forfattere.
– For meg, som aldri har gitt ut bok før, så var det litt sånn «oj, det var kult». Jeg har jo ikke noe sammenligningsgrunnlag. Men for Mariangela var det jo annerledes. Hun jobber som forfatter, og vet hvor mye dette betyr i miljøet. For henne var det å bli nominert sinnsykt stort i seg selv.
Forfatteren bak Søstre; Mariangela Di Fiore har gitt ut mange bøker i løpet av sin karriere, men ingen av dem har blitt nominert til eller vunnet Brageprisen før. Ikke har hun fått terningkast seks på noen av dem heller, men det fikk faktisk Søstre i sommer:
Den 28. oktober dro Cathrine og Mariangela til Oslo for å delta på pressekonferanse sammen med de andre nominerte til årets Bragepriser. Etterpå gikk de ut for å feire. Så ble det en måned med venting. Torsdag 25. november ble årets Bragepris-festaften avholdt på Dansens hus. Cathrine tok med seg familien inn til Oslo. Nervene meldte seg ikke for alvor før det nærmet seg utdeling av åpen klasse.
– Jeg var ganske rolig, helt frem til de begynte å lese opp juryens begrunnelse for åpen klasse. Da begynte hjertet å slå ganske bra.
Juryen brukte lang tid før de avslørte vinnerbokas tittel. Det ble først snakket om boka i generelle termer, men de nevnte også at boka hadde «en sterk historie». Cathrine begynte å få en liten mistanke om at de snakket om Søstre, men hun turte ikke å tro helt på det. Da tittelen endelig ble annonsert, kom følelsene.
– Det kom noen tårer da, både hos Mariangela og meg. Det var veldig emosjonelt.
Mariangela og Cathrine måtte ned på scenen for å ta i mot prisen, og takke dem som skal takkes. Brageprisen innebærer en pengepris, men også en statuett laget av billedhugger Børre Larsen, som Cathrine og Mariangela fikk i henda på scenen.
Hjertet ditt banka vel ikke noe mindre da?
– Det var sterkt, jeg fikk det nesten ikke med meg. Jeg husker nesten ikke noen ting av det som ble sagt, jeg bare vet at det var veldig fint. Det var flere som filma, men det har jeg ikke sett på.
En av dem som filmet var mamma Marit:
Det har vært en prosess, dette her. Ti år tok det, fra den første boksamtalen med Mariangela, og til de satt med boka i hånda. Cathrine tror tiden som gikk var noe som måtte til før de kunne gjøre ferdig prosjektet sitt.
– Vi har vært gjennom hver våre prosesser begge to. Vi trengte å vente i ti år, det var faktisk helt nødvendig.
Nå planlegges det foredrag. Cathrine og Mariangela skal reise rundt og fortelle om Søstre. I tillegg drømmer Cathrine holde flere foredrag selv, ikke bare om boka, men om Utøya og tiden etter og alt hun har gått gjennom. I høst holdt Cathrine foredrag på Utøya, og i tillegg har hun holdt foredrag på personalseminar på Kirkens Bymisjon, hvor hun jobber deltid.
Er det å holde foredrag en måte å bearbeide dette på?
– Ja. Og det kommer mange positive tilbakemeldinger etterpå, det er en fin boost. Det er dette jeg har lyst til å holde på med, hvis kroppen og hodet tillater det. Jeg føler at det jeg kan fortelle også kan være viktig for andre som har opplevd sorg og traumer.
Det har sunket inn hos Cathrine nå, at hun og Mariangela har vunnet en gjev pris.
– Det tok litt tid, men jeg har skjønt det nå. Hvor stort det er.
Her kan du lese juryens begrunnelse:
Søstre. Min historie etter Utøya er en personlig, sterk og medrivende fagbok for ungdom som tar oss tilbake til terrorangrepet som rammet AUF sin sommerleir i 2011. Utgangspunktet er Cathrine Trønnes Lies beretning. Cathrine var på Utøya denne sommeren sammen med søsteren Elisabeth. Begge søstrene ble skutt, bare Cathrine overlevde. Mariangela Di Fiore har fulgt Cathrine siden 2012, og det er hun som her gjengir Cathrines versjon. Det gjør hun på en særdeles imponerende og respektfull måte. Cathrines opplevelser kontekstualiseres kronologisk gjennom bokas fire deler; «Før», «Utøya», «Etter» og «Veien videre», og gjennom utvalgte scener framheves samhold og nærhet, frykt, kaos og redsel, og ikke minst sorgen, savnet og alle de vanskelige tankene i tida etter.
Det lille formatet som rammer boka inn, framhever det personlige utgangspunktet. Den luftige layouten signaliserer åpenhet og tilgjengelighet. Teksten er satt opp i korte avsnitt, og språket er stramt og effektivt. Di Fiore beskriver, men uten digresjoner, forklaringer eller ladede adjektiver. Slik skapes det rom for leserens egne tanker og refleksjoner, og slik minner denne boka oss om at selv om dette er Cathrines fortelling angår den oss alle.
(begrunnelsen er sakset fra Brageprisens hjemmeside)
Kommentarer