Fredag 22. september slipper det blodferske synthbandet Dancing on Ruins sitt aller første album: Wake The Silence. Slippet blir feira med konsert på Byparken!
Mange av dere kjenner kanskje Henning Skogh best som gitarist i Planet Mastergod. Det de fleste ikke vet, er at Henning har sysla med synth på si.
Henning: Jeg har jo skrevet synthmusikk i mange år. Sikkert femten. Interessen min for denne type musikk har vært med meg helt siden åttitallet. Og frem til nå nylig har jeg laga låter bare for gøy. Men en dag så tenkte jeg plutselig: det her funker jo, dette låter ganske bra! Jeg fikk lyst til å høre vokal på låtene mine.
Henning kom på Dag Brandth. Kanskje Dag var interessert i å skrive tekster og synge til musikken hans? Vi var midtveis i pandemien, så Henning sendte Dag en spilleliste på mail.
Dag: Jeg ante ikke at Henning leflet med synth, og ble ganske overraska da han sende den mailen. Musikken var jævlig bra. Det var ganske progressivt i forhold til hva jeg har vært vant til, men dritbra.
Planen var at Dag skulle skrive tekster og legge på vokal på Hennings låtskisser. Så skulle de jobbe låtene frem sammen.
Dag: Det var litt vanskelig å komme i gang. Jeg har aldri samarbeidet med noen om låtskriving på den måten, jeg har alltid gjort alt selv. Henning har noen vendinger i melodiføring si som er helt annerledes enn det jeg har jobba med før, så det var også en utfordring. Men en spennende utfordring!
Henning og Dag sendte låter frem og tilbake til hverande under pandemien. Fra tid til annen kunne de møtes og jobbe på samme sted.
Dag: Jeg var skikkelig nervøs i starten, så det var en del nerver det første året. Jeg er jo oversensitiv også, og overtolker absolutt alt. Jeg prøvde å tolke Hennings ansiktsuttrykk: synes han dette er bra nok? Men nå har det jo gått seg til, vi har blitt bekvemme med hverandre og arbeidsmetoden. Jeg har også blitt godt kjent med Henning, og skjønner greia hans. Det er strake baller hele veien med Henning.
Hvordan var det for deg å slippe til noen andre på låtene dine Henning?
Henning: Det var jo litt spesielt. Det er fint og flaks at jeg likte det Dag sendte tilbake til meg den gangen, for det hadde blitt vanskelig om jeg ikke likte det. Jeg kan ikke gjøre det her helt alene. Det stopper seg. Det må et team til, med forskjellige egenskaper og ferdigheter. Alene kommer jeg så langt. Hit, men ikke lenger. Skal det bli en musikk som folk vil høre på, må det flere til. Og det Dag presenterte var bra.
Dag: Denne plata har vi kjempa frem, og nå vet vi at vi klarer å jobbe frem skikkelig gode låter sammen. Og samarbeidet funker kjempefint. Noen ganger kommer det noen vendinger fra meg som Henning får litt fnatt av, men det har ikke skjedd ofte. Vi kommer fra litt ulike utgangspunkt, men jeg har stor respekt for materialet. Dette er jo Hennings baby, jeg skal behandle det pent. Dette er det morsomste jeg har gjort innen musikk, det er det eneste jeg har lyst til å drive med nå om dagen. Det er første pri. Vi er faktisk allerede i gang med neste plate.
Henning: Ja, vi er langt på vei der.
Har dere lyst til å si noe om sjanger?
Henning: Tja. Det er uten tvil mye inspirasjon fra Depeche her. Jeg har alltid likt Depeche, og det skinner gjennom. Inspirasjonene kommer fra tidlig åttitallssynth, og postrock sånn som The Cure og The Smiths og sånt også. Det er der hjertet mitt ligger.
Ganske melodiøs synth altså?
Henning: Ja, det meste er ganske melodiøst. Men jeg blir også veldig fornøyd og glad når det er skikkelig mørkt. Det er litt motsatt for Dag.
Dag: Ja, jeg blir litt bekymra av alt det mørke. Det mørkeste sporet på skiva blir jeg litt tung av, men Henning blir skikkelig glad av den låta.
Henning: Det vi har laga her, er et resultat av at vi drar litt i hver vår retning. Det funker veldig bra. Vi har noe felles i midten, men dras ut i ulike retninger utenfor det. Dag tar jo med seg popelementet inn i musikken, og det gjør noe spennende med mitt materiale. Jeg representerer nok mer synth-rock. Jeg er på riff, gitar, rock.
Dag: Ja. Og så møtes vi i midten. Jeg må si at jeg har blitt en flinkere musiker av å jobbe med Henning. Jeg har gått inn i noe helt nytt, snekrer fraser på en annen måte. Vi er lojale mot en spesifikk æra, men vi legger jo til vår egen greie.
Hvordan har det vært å spille live?
Dag: Det har vært utrolig moro, det funker så bra! Jeg har aldri vært så spillekåt som nå.
Rød tråd på skiva?
Dag: Individualisme? Ensom og alene er ikke nødvendigvis noe trist for meg lenger, jeg tenker heller på det som en form for frihet. Det ordinære og konforme begrenser meg. Og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom det å falle på utsiden, og det å gå på utsiden. Dette er de beste tekstene jeg har skrevet i mitt liv. Jeg har klart å finne metaforer og bilder på ting som jeg synes sitter skikkelig godt, og det er ikke krampaktig. Mye på grunn av stemningen Henning kommer med i sin musikk. Musikken hans inspirerer til en helt egen type låtskriving. Og det er veldig inspirerende å ta ut mørket i seg på låtskriving.
For det er mørke tekster?
– Ja, hehe, her er det ikke mye å smile av.
Henning: Jeg liker tekstene. Det funker skikkelig bra.
Er tekstene personlige?
Dag: Hm, det er litt vanskelig å svare på. Jeg har jo vært innom de fleste følelsene i registeret nå som jeg har fylt femtien, så mange av følelsene og stemningene er jo selvopplevd. Men jeg har ikke hatt som utgangspunkt at dette skal være selvbiografisk. En av låtene er basert på konkrete hendelser og mennesker som jeg treffer gjennom jobben min, så det er jo ganske personlig. Det har vært spennende å skrive om.
Bandnavnet Dancing On Ruins var det Henning som hadde på blokka.
Henning: Jeg sparer på fraser og vendinger. Linjer. Jeg kan sitte og se på en film, så sier de noe kult, og så skriver det ned og tar vare på det. Jeg husker ikke helt hvor jeg fikk setningen Dancing on Ruins fra, men det funker.
Dag og Henning trives med det nye samarbeidet, Dancing on Ruins har kommet for å bli.
Dere har funnet hverandre, sånn musikalsk sett?
Dag: Ja, og det er veldig kult. Det er ikke så ofte det skjer med meg. Vi slipper hverandre til, det er en styrke. Kred til Henning, som vet hva han vil, men samtidig slipper meg til.
Henning: Det er ingen selvfølgelig å finne en så god samarbeidspartner. Det er morsomt å jobbe med Dag. Og så har vi jo blitt kompiser.
Fredag 22. september slipper altså Dancing On Ruins sin første plate!
Konserten på Byparken starter klokken 20!
DJ Strangelove spiller også.
Alle foto: Bjørn Edvard Fast
Kommentarer