Av Maren Eikli Hiorth
Det er fredag kveld, og jeg går inn i Brygga Kultursal i Halden for å se Bonnie & Clyde av Riksteateret, helt uten forventninger og med et åpent sinn. Jeg finner min venninne i foyaeen, og sammen går vi inn i salen. Skuespillerne tar oss smilende imot ved inngangen, i beige overaller liknende 40-talls plakatene «We can do it». På scenegulvet står noe stort og hemmelig, dekket til med en hvit duk. Langs veggene på scenen står det tre, høye og brede vegger med lyskastere tett i tett. Lyset i salen fades ned. Stillheten senker seg blant publikum. Vi skal tilbake i tid, og vi skal avduke den beryktede kjærlighetshistorien om anti-heltene Bonnie & Clyde.
Musikalen er skapt av regissør og koreograf Belinda Braza, scenograf og lysdesigner Clement Irbil og dramaturg Cici Henriksen. Med seg på laget har de blant annet skuespillerne Heidi Gjermundsen Broch, Sondrey, Siri Black, Jakob Stabell og Chris Masters. Myrna Braza og Thomas «Tomtom» Haugland er stykkets komponister, lyddesignere og musikalske ansvarlige. Bonnie & Clyde hadde urpremiere i Moss 30. januar 2024 og turnerer nå landet rundt. Turneen avsluttes i Oslo/Nydalen mandag 29. april.
Hvem var Bonnie & Clyde? På Riksteaterets nettsider kan man lese at de var et beryktet par som herjet i USA under den store depresjonen på 1930-tallet. Deres kriminelle handlinger tiltrakk seg oppmerksomhet fra både presse og mennesker over hele landet. De var som Romeo og Julie med hagle og fluktbil. I fire år levde Bonnie Parker og Clyde Barrow på flukt fra politiet på de støvete landeveiene i Texas, men i mai 1934 var det brått slutt. Bonnie og Clyde ble meiet ned i et bakhold som myndighetene sto bak. 167 skudd ble avfyrt mot bilen de satt i.
Forestillingen starter. Jeg blir umiddelbart sugd inn i et univers som minner meg om regissør Baz Luhrmanns Moulin Rouge, der publikum dras med i et kaos av showbiz, sirkus og begjær. Skuespiller Jakob Stabell gjør en overbevisende rolle som historiens forteller, sirkusdirektør eller programleder, for noe som kan minne om det amerikanske TV-programmet «Wheel of Fortune». Skuespillerne kommer inn med fargerike hjul som de spinner rundt, imens publikum blir stilt fakta-spørsmål om Bonnie & Clyde. Stabell etablerer noe groteskt – i aller beste mening – med sin høye latter, sitt skarpe blikk, og med en mørk undertekst. Jeg får en følelse av at jeg skal få se en historie som jeg senere skal «skamme» meg over å like, litt som å se på en linedanser uten sikring.
Plutselig blir den hvite duken dratt av scenegulvet, og den ikoniske bilen til Bonnie & Clyde kommer til syne. Veteranbilen står på en roterende dreiescene, elegant i bevegelse gjennom effektive scenearbeidere. Videre er det denne bilen som danner alle de forskjellige scenerommene i forestillingen, kanskje for å symbolisere at det var der samlivet til Bonnie & Clyde hadde sin kjerne; rotløse på flukt i en grenseløs kjærlighet. Veteranbilen i samspill med det varierte, levende og trafikklys-aktige lysdesignet er nesten som en iscenesatt kunst-installasjon. Det tar nesten pusten fra meg ved flere anledninger, og kan oppleves både minimalistisk og overdådig på en og samme tid, et paradoks av en genistrek fra Clement Irbil.
Musikalen er sydd sammen av en rekke pop-låter med nye, kraftfulle og friske arrangement. Noen av disse låtene er bl.a. «Wicked game», «Run boy run» og «Everybody wants to rule the world». Når skuespillerne synger, tar de ofte fram en mikrofon eller synger i et mikrofonstativ, mens de henvender seg til oss i salen. Dette beholder på mange måter den fortellende funksjonen som ble etablert i starten av forestillingen, ved at skuespillerne bryter den fjerde veggen og går inn og ut av handlingen. I tillegg går dette hånd i hånd med Belinda Brazas tekst og stykkets dramaturgi, der vi får leve oss inn i historien gjennom karakterenes intimitet i et øyeblikk, og i et annet øyeblikk forteller skuespillerne oss hva som har skjedd. Stykket hopper også mye i tid, og jeg kan ikke la være å få følelsen av at jeg følger en historie gjennom aviser fra den ene overskriften til den andre, der man på den ene siden er inni historien, men på den andre siden ikke. Med andre ord blir jeg mer og mer nysgjerrig og investert i løpet av forestillingens gang. Jeg kan ikke la være å føle at jeg er i ferd med å bli en «fan».
I tillegg til å synge utrolig vakkert, gjør alle skuespillerne en solid jobb i et svært godt samspill med hverandre. Det er imidlertid to som skiller seg ut for meg. Heidi Gjermundsen Broch har en ubeskrivelig kraft i sin sceniske tilstedeværelse, og evner å formidle en sangtekst som om man skulle hørt på en intens monolog. Jeg blir rørt av hennes portrett som dypt bekymrede morsroller for både Bonnie & Clyde. Videre er det et øyeblikk som Sondrey skaper, og jeg aldri vil glemme. Han viser til sine egne tatoveringer og spør oss i salen om vi også bærer slike «arr», på et dypere plan enn en overfladisk tegning. Jeg og min venninne hever armene, mens vi holder hverandre i hendene, og jeg blir plutselig dratt inn i denne forestillingen på en ny, fin og svært sårbar måte. Han anerkjenner oss. At vi bærer disse arrene sammen. Og samtidig, at vi har valgt å få dem. Så tar han hele rommet og synger «Everybody wants to rule the world», i et helt nytt, mørkt og dramatisk arrangement. Det er som om at jeg selv blir skutt med en kule, og jeg kjenner plutselig at tårene triller nedover kinnene mine.
Stykket går mot slutten, og Bonnie & Clyde bli stående over Veteranbilen med et stort lappeteppe av hundrevis med aviser over seg. Videre drar de på rømmen, sirenene kommer, og ensemblet har grisemasker på hodet. I et tilsynelatende limbo blir veteranbilen tatt fra hverandre bit for bit, mens Bonnie & Clyde sitter maktesløse inni den. Fortelleren kommer fram og steller seg foran bilen. Med ett flommes scenen av strobelys og det som høres ut som 167 skudd, mens vi kan skimte at fortelleren rister seg groteskt i hjel. Black. Stillhet. Jeg og min venninne trekker simultant pusten, etterfulgt av applausen fra salen.
Forestillingen Bonnie & Clyde av Riksteateret ga meg helhetlig en følelse av å ha fulgt historien gjennom bruddstykker fra avisene på 30-tallet. Jeg sitter igjen med tanker om hvilken maktdemonstrasjon det er å drepe noen med 167 skudd, og hvilken følelse det er å heie på en anti-helt. På et hotell i Las Vegas er Bonnie & Clydes bil utstilt med sine 112 kulehull, ved siden av Clydes blodige, opprevede skjorte. Jeg kjenner meg sjokkert, forferdet og investert på en og samme tid. Jeg har sett en historie om en linedanser uten sikring – og jeg likte det.
Forsidefoto: Jonathan Vivaas Kise.
Kommentarer